Å vedta lover er ikke nok

Å vedta lover er ikke nok

Nye lover i Tanzania har styrket kvinners eiendomsrett. Men fortsatt har menn i realiteten sterkere rettigheter til jord og eiendom enn kvinner. − Vi må huske at loven ikke er en lysbryter, at når man klikker på den så blir det lys. Det holder ikke å bare endre loven på papiret, man må også endre praksis, holdninger og kultur. Det tar tid, sier jurist Ingunn Ikdahl.

Mer om Afrika
Mer om Juss
Mer om CEDAW
Gjennom forbedret jordlov og registreringsprosesser kan kvinner i Tanzania nå få offisielle papirer på at de også eier hus og eiendom. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Rose i Dar es Salaam blir plutselig enke. Kort tid etter mannens død finner hun ut at slektningene hans er i ferd med å selge huset hun bor i. Huset har hun og mannen bygget sammen på en tomt de kjøpte 16 år tidligere. Rose har altså også eid huset, men hun har ingen papirer som kan bevise dette. Når Rose får høre om det forestående salget, går hun til en kvinneorganisasjon og får rettshjelp. Saken ender med at hun får beholde huset.  

− Ifølge tradisjonell sedvanerett arver mannens familie huset, og sedvaneretten gjelder som lov i Tanzania. Men samtidig har Tanzania ratifisert kvinnekonvensjonen og implementert nye lover som gir Rose rett til å ikke bli diskriminert fordi hun er kvinne. Både tradisjonelle lover og svakheter i implementeringen av kvinners rettigheter er med på å svekke kvinners rett til eiendom og hjem i Tanzania i dag, sier jurist Ingunn Ikdahl. 

Ikdahl har i sin ferske doktorgrad studert hvordan kvinners rettigheter i forhold til eiendom og hjem fungerer i praksis i bydelen Hannah Nassif i Dar es Salaam i Tanzania. Denne bydelen er en såkalt uformell bydel. Dette innebærer at de som bor der, som Rose, ikke har formelle papirer på at de eier husene og tomta si. Etter at den nye jordloven ble vedtatt i 1999 ble det satt i gang en registreringsprosess for å formalisere eiendomsforholdene, slik at de som bor der kan få offisielle dokumenter på hva de eier. Formaliseringen har blant annet som formål å sikre deres rettigheter til eget hjem og eiendom. Dette er utgangspunktet for Ikdahls studie.

Enker mister hjem

Ifølge Ikdahl har man gjennom kvinnekonvensjonen og andre internasjonale menneskerettighetskonvensjoner oppnådd en sterk forbedring av kvinners formelle rettigheter. Men hennes studie viser at det å gjennomføre rettighetene i praksis fortsatt er komplisert.

− Selv om de formelle rettighetene er på plass, er det fortsatt mange utfordringer i implementeringen av disse. Fortsatt er det for eksempel mange kvinner som mister hjemmet sitt når de blir enker, forteller Ikdahl.

Domstolene i Tanzania anerkjenner flere juridiske systemer, slik at tradisjonell sedvanerett og nyere lover vedtatt av Parlamentet fungerer parallelt.

− Tradisjonell lov står fortsatt sterkt i Tanzania, og ifølge denne har kvinner begrenset rett til å arve, særlig når det er snakk om jordstykker. Men de har rett til å eie og kjøpe eiendom. 

Kvinner arver altså sjelden mannen sin, men enker kan ha rett til å bli boende i huset dersom ekteparet eide det sammen – så lenge de ikke gifter seg på nytt. 

− Men det er viktig å huske på at det ifølge Tanzanias grunnlov ikke er lov til å diskriminere kvinner, og Grunnloven står over alle lover, understreker Ikdahl.

Ny kvinnevennlig lov 

Den nye jordloven fra 1999 inkluderte kvinnevennlige bestemmelser, blant annet etter press fra landets kvinneorganisasjoner. 

− Svært viktig var det at loven inkluderte en bestemmelse som gjorde ektefellens samtykke nødvendig. Dette betyr at en gift mann, selv om han står som eneste eier, ikke kan selge eiendommen uten samtykke fra ektefellen. Det betyr også at dersom mannen har solgt eiendommen uten samtykke, så kan kona i ettertid oppheve salget ved å legge ned veto, forteller Ikdahl. 

− ”Joint titling” var en annen viktig bestemmelse i den nye jordloven. Dette innebærer at under registreringsprosessen og kartleggingen av eiendomsforhold skal begge ektefellene (eller alle dersom det er flere koner) registreres som eiere, med mindre paret klart uttrykker at de ønsker det annerledes.  

Registrerer ikke kvinner

I Dar es Salaam har registrering blitt gjennomført ved hjelp av en spørreundersøkelse som har kartlagt hvem som eier hvilket hus. Deretter kan eierne kjøpe et skjøte fra staten og offentlig bli eiere av huset og tomta si.

− Det er flere utfordringer når det gjelder denne registreringsprosessen. I spørreundersøkelsen som ligger til grunn for registreringen, finnes det ikke et felt som synliggjør ektefelle. Dette er altså usynliggjort i spørreskjemaet selv om det er klar bestemmelse om dette i loven.

Et eksempel er Mariam, en kvinnelig advokat i Dar es Salaam var på jobb da de ansvarlige for spørreundersøkelsen var i hennes nabolag. Derfor spurte de bare naboene om hvem som bodde i huset, og de oppga kun navnet til mannen hennes. Dermed ble hun ikke registrert, noe som gjorde det vanskelig å få skjøtet i begges navn. Mariam måtte gå til diverse offentlige instanser og bruke mye tid i departementet for å få endret dette. 

− Holdningene i departementet er en utfordring. For eksempel intervjuet jeg ansatte i departementet og spurte hva de gjorde når kvinner kommer for å klage på at navnet deres ikke er registrert på eiendommen. ”Da ber vi dem om å dra hjem til ektemannen sin og ta det opp med ham”, var svaret. Så selv om loven ga kvinnene rett til å bli registrert, ville ikke departementet ta ansvar for å gjennomføre dette. Mariam mente selv at hun nådde gjennom bare takket være egne ressurser, kjennskap til lovverket, og stor innsats. 

− Dette viser at det er viktig å ikke bare ta bestemmelser inn i loven, men også å jobbe bevisst med å forbedre de praktiske tiltakene som iverksetter loven, sier Ikdahl. 


Ingunn Ikdahl. (Foto: Anita Haslie)

Kvinners arverett fortsatt en stor utfordring

Hva mener du bør gjøres framover for å styrke kvinners rett til eiendom og hjem i Tanzania?

− Når lovgivning som sikrer like rettigheter er på plass, er det viktig at kvinner får relevant og forståelig informasjon om hva som er deres rettigheter til hjem og eiendom. Samtidig bør man styrke tilbudet for rettslig hjelp og rådgivning. Og det er viktig at byråkratiet er med på laget, så både skjemaer og holdninger støtter opp under lovenes formål.

Dette er ting som krever systematisk arbeid over tid, og som kanskje ikke gis like mye oppmerksomhet som det å få vedtatt en lovbestemmelse. Mange av organisasjonene i Tanzania som fikk internasjonal støtte da de arbeidet for kvinnevennlig lovgivning, var frustrerte over mangelen på ressurser til å styrke gjennomføringen av denne, ifølge Ikdahl.

− I tillegg inneholder lovgivningen fremdeles åpenbar diskriminering av kvinner. Særlig er det store rettslige utfordringer i forhold til kvinners arverett. Arbeidet med å endre denne delen av lovene har gått med museskritt siden 1980-tallet.

FNs kvinnekomité, CEDAW, har flere ganger kritisert Tanzania på grunn av dette, senest i 2008 da de ba Tanzania om å lage en fremdriftsplan for reformarbeidet. Kvinneorganisasjoner i Tanzania bruker bevisst uttalelser fra FNs kvinnekomité for å legge press på myndighetene.

− Sånn sett er dette et eksempel på både begrensningene og mulighetene i menneskerettighetene som et middel til å forbedre kvinners situasjon: FN kan ikke tvinge staten til å endre lovene – men gjennom å gjøre det tydelig at staten har en plikt til å sikre lik arverett for menn og kvinner, kan de bidra til å holde temaet på dagsordenen og gi kraft til argumentene til lokale kvinnerettsforkjempere, avslutter Ikdahl.