- Bedre forståelse med tverrfaglige allianser

- Bedre forståelse med tverrfaglige allianser

Er kjønnsforskningen og naturvitenskapen dømt til evig kollisjonskurs? Overhodet ikke, ifølge Center för genusvetenskap i Uppsala. Der har de spesialisert seg på kjønnsforskning i krysningen mellom natur og kultur.


Anita Hussenius. (Foto: Uppsala universitet)

– Møtet med andre fag tvinger en til å problematisere egne perspektiver og metoder. Det er absolutt ikke enkelt å være vidsynte og åpne, det har vi erfart. Men der er helt klart verdt det.

Det sier Anita Hussenius, koordinator for excellenceprogrammet GenNa ved Center för genusvetenskap i Uppsala. Senteret har siden starten i 2003 hatt som ambisjon å overskride tradisjonelle vitenskapelige grenser, og å være et møtested for forskere og studenter fra et stort antall ulike fagbakgrunner.

GenNa ble etablert i 2007, med finansiering fra det svenske Vetenskapsrådet. Her studerer forskere fra både samfunnsfag, humaniora og naturvitenskap kjønn og kjønnet kunnskap som blir produsert i krysningen mellom natur-, kultur- og samfunnsforskning. 

Og det gjør de med stor suksess, ifølge Hussenius.

– GenNa har muliggjort en rekke spennende prosjekt der folk samarbeider over faggrensene med problemstillinger vi aldri hadde funnet fram til i respektive fagmiljøer, sier Hussenius.

Som eksempel på dette trekker hun fram et nystartet samarbeid mellom hjerneforskere, antropologer, historikere, filosofer, psykologer og sosiologer innenfor temaet studier av den kjønnede hjernen.

– Dette tverrvitenskapelige kjønnsperspektivet på forståelsen av hjernen og kjønnsforskjeller er «umulig» innenfor den tradisjonelle hjerneforskningen. Nye kunnskaper om hjernen og dens plastisitet, tilfører også kjønnsforskningen en utvidet forståelse av grunnleggende begreper, som genus og kjønnsforskjell, sier Hussenius.

– Verktøy til å problematisere

Et kritisk kjønnsblikk på naturvitenskapen er gjennomgående i mange av GenNas prosjekter.

– Naturfagene betraktes gjerne som objektive og sanne, og mange forestiller seg at et kritisk kjønnsperspektiv dermed ikke er relevant for denne kunnskapen. Våre tverrfaglige prosjekter rundt temaer som fysikk, kropp, naturfagsundervisning og dyr har vist at perspektiver fra kjønnsforskningen definitivt har noe å tilføre naturvitenskapen, sier Hussenius.

Evolusjonsbiologen Malin Ah-King er en av naturviterne som har vært tilknyttet GenNa, og som rapporterer om stort utbytte av møtet med kjønnsforskningens perspektiver.


Malin Ah-King. (Foto: Uppsala universitet)

– I stedet for å ta for gitt hva kjønn innebærer, slik man gjør i biologien, gir kjønnsteorien verktøy til å problematisere: Hvilke ufalsifiserbare antakelser ligger i bunnen av biologiens forståelser av kjønn? Hvilke kulturelle forestillinger innvirker på hvordan vi fortolker kjønn i biologien? Ikke bare det vitenskapsteoretiske, men også det vitenskapshistoriske er viktig: Hva kan vi lære av hvordan de vitenskapelige forståelsene har utviklet seg i takt med historiske endringer?

Blikk for variasjon og endring

Ah-King mener et kritisk kjønnsperspektiv også har gjort henne som biolog mer oppmerksom på det som faller utenfor mønstrene.

– Biologer har en tendens til å beskrive atferd i termer av hva som er vanlig for hunner og hanner, mens fenomener som faller utenfor den tokjønnede heteroseksuelle normen kalles «alternativ» og beskrives som unntak. Men ser man etter, finnes det en enorm variasjon når det gjelder kjønn i naturen. Det eneste som forener alle hanner og alle hunner er at de produserer henholdsvis spermier og egg. Alle andre egenskaper endres og varierer. Dette er noe alle biologer vet, likevel fortsetter man gjerne å beskrive kjønn i stereotype mønstre, sier Ah-King, som forteller at ikke bare kjønnsteori, men også queerteori, har vært nyttig for hennes forståelse av biologisk kjønn.

– Det finnes arter som gjennom evolusjonen har fått evnen til å endre kjønn, fordi dette har vært fordelaktig for individene. Da jeg stilte spørsmål ved forestillingen om biologisk kjønn som statisk, gjennom å vise fram all variasjonen som finnes i naturen, sa kollegene i GenNa «Dette er jo queerforskning!». Og queerteoriens dekonstruksjonen og blikk for variasjon, ikke bare med hensyn til kjønn, men også seksualitet har vært gode redskaper for meg, sier Ah-King.

Hussenius og Ah-King er altså skjønt enige om at naturvitenskapen trenger kjønnsforskningen. Men hva med motsatt vei? Trenger kjønnsforskerne naturvitenskapen?

– Ja, absolutt. Mange samfunnsvitere har nok en stereotypisk oppfatning av biologisk kunnskap som noe utenfor deres område, som noe statisk og gitt, som ikke har relevans for deres forskning. Jeg er opptatt av å vise fram at det ikke er så statisk. Dessuten er det viktig å forstå biologi fordi den har en enorm påvirkning på samfunnet, i politiske debatter og lovgiving, sier Ah-King og legger til:

– Det sagt, så har jeg opplevd kjønnsforskerne i Uppsala som veldig positive og interesserte i det jeg har hatt å bidra med.

Hun ser også politiske argumenter for at kjønnsforskere skal skaffe seg kjennskap til biologi.

– Biologien kan jo være et effektivt verktøy for å kritisere en del stereotypisk forskning på kjønn, og måten denne framstilles i mediene.

Evolusjonspsykologien er et godt eksempel. Her baserer man seg på en utdatert og stereotyp versjon av evolusjonsbiologien, uten å ta til seg ny biologisk kunnskap om for eksempel seksuell seleksjon, sier hun.

Åpenhet – ikke konsensus

Også sosiolog Tora Holmberg opplever at møtet med naturvitenskapelige perspektiver har vært utbytterikt. I regi av GenNa har hun forsket på relasjoner mellom dyr og mennesker, blant annet tar hun for seg hvordan forestillinger om arv og miljø preger våre forståelser av bestemte hundearter og deres eiere.


Tora Holmberg. (Foto: Uppsala universitet)

– Allianser over faggrensene muliggjør uten tvil bedre forståelse. Det gjør en oppmerksom på det uproblematiserte og normative i egne perspektiver. En lærer å være litt mer ydmyk overfor egne kunnskaper, og blir mer bevisst på hvor grensene for dem går. Samtidig: Å forsøke å forstå hverandre er ikke det samme som å finne konsensus. Det handler ikke om å overtale hverandre eller å bli enig, slår Holmberg fast.

Tidligere har Holmberg forsket på tverrfaglige debatter om kjønn. Hun slår fast at ikke alle slike debatter er like produktive.

– I de generelle debattene snakker naturvitere og samfunnsvitere veldig ofte forbi hverandre. Ulike utgangspunkt, begreper og interesser gjør utbyttet av utvekslingen begrenset, sier Holmberg, som mener produktive tverrfaglige allianser fordrer en eller annen form for felles innfallsvinkel. Her har GenNa vært en viktig katalysator, mener hun og trekker fram konferansen NeuroGenderings som eksempel. Den ble arrangert i Uppsala for noen uker siden av det samme forskernettverket som Hussenius nevner.

– Her møttes fagfolk fra en rekke ulike disipliner for å diskutere hjerneforskningens muligheter og begrensinger ut fra et feministisk ståsted. Ønsket om en mer bevisst vitenskap, feministisk eller queer, gir et godt utgangspunkt for en produktiv allianse, sier Holmberg.

Noe for Norge?

Norsk kjønnsforskning har så langt ikke etablert noe slikt som GenNa, men interessen for et tverrfaglig samarbeid som inkluderer naturvitere er absolutt til stede, bekrefter professor Merete Lie ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU. I 2007 søkte hun om finansiering til et tverrfaglig prosjekt som blant annet skulle undersøke betydningen av ny biovitenskap for teorier om kjønn.

Dette prosjektet fikk ikke penger, men Lie håper på nye muligheter. Hun har dessuten realisert interessen for naturvitenskap gjennom annen forskning, blant annet på cellebilder fra den menneskelige kroppen og reproduksjonsteknologi. Hun mener mer tverrfaglig dialog helt klart ville være av det gode for kjønnsforskningen.


Merete Lie. (Foto: NTNU)

– Mange kjønnsforskere er ikke klar over hvor mye deler av naturvitenskapen har endret seg de siste årene. Samtidig er det feil å si at kjønnsforskningsfeltet overhodet ikke har forholdt seg til naturvitenskap. Vi er flere som har hatt dette som interesse og på NTNU har vi drevet tverrfaglig samarbeid med naturvitere og medisinere i mange år, sier Lie, som gjerne vil spille ballen tilbake til naturviterne.

– Det er definitivt rom for mer interesse på begge sider. Hvorfor er det så lite interesse for kritisk forskning på kjønn hos naturviterne? Jeg har for eksempel opplevd medisinere som tror at jeg som kjønnsforsker forsker på kjønnsorganer, forteller Lie.

Hun er enig med Tora Holmberg i at felles fokus og interesse er en forutsetning for å få tverrfaglig samarbeid til å fungere, men tror ikke at dette trenger å være feminisme eller det kritiske kjønnsperspektivet.

– Min erfaring er at felles interesse i et empirisk felt, som man nærmer seg fra forskjellige innfallsvinkler, også kan være et godt utgangspunkt, sier Lie.