Ingen plass for menn?

Ingen plass for menn?

– Å rette bistand mot kvinner er vel og bra. Men en tilnærming som også byr på løsninger for mennene har bedre forutsetninger for å lykkes. Det sier Ronald Kalyango, ugandisk forsker og doktorgradstipendiat ved Universitetet i Tromsø.

Mer om Afrika
 

Å leve opp til de tradisjonelle mannsidealene er ikke lett for interne flyktninger i Uganda. Ikke har de lyktes med å beskytte familien, tradisjonelt en av mannens viktigste oppgaver. Uten jobb kan de heller ikke lenger være forsørgere. Hjemme er det ingen plass for dem. Mange ender med å forlate leiren og familien og finne arbeid andre steder. Flere av de som blir igjen sitter langs veiene og drikker mens konene styrer hjem og familie.

Det forteller Ronald Kalyango, doktorgradstipendiat ved et samarbeidsprosjekt mellom Kvinnforsk ved Universitetet i Tromsø og Department of Women and Gender Studies ved Makerere universitet i Uganda. Kalyango er selv ugander og har gjort feltarbeid i flyktningleirene i flere omganger. Nylig presenterte han prosjektet sitt på konferansen Kjønnsforskning NÅ! i Tromsø. Ett av funnene er altså at forholdet mellom kjønnene har endret seg mye i kjølvannet av krig og flyktningtilværelse.

– Mens mennene har mistet sin posisjon som familiens forsørger, beslutningstaker og beskytter, har mange kvinner fått mer makt, sier Kalyango.

Best å hjelpe kvinner?


Å forlate flyktningleiren og familien blir eneste utvei for mange arbeidsløse og frustrerte menn i ugandiske flyktningleire. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Langt på vei er endringene resultat av bevisst politikk. Mange bistandsorganisasjoner gir sin økonomiske støtte til kvinnene framfor mennene, med den begrunnelsen at kvinner statistisk bruker mer penger på familien enn menn gjør. «Hjelper du en mann, hjelper du en person, hjelper du en kvinne, hjelper du hele familien», heter det. Kalyangos erfaring er at denne politikken skaper mye konflikt i familiene.

– Mennene godtar ikke sin begrensede tilgang til ressursene uten kamp. I tillegg har partene veldig ofte ulike prioriteringer. Kvinnene er mer opptatt av familiens behov for mat og rent vann og av å sikre helse og utdanning for barna. Mennene er mer opptatt av pengebruk som gir sosial status blant menn, for eksempel å spandere alkohol eller ta seg en kone til, sier Kalyango.

Ingen jobber for mannen

Mangelen på tradisjonelle mannsoppgaver i flyktningleiren bidrar til mennenes frustrasjon og konflikter i parforholdet.

– Uten jord å dyrke eller dyr å ta seg av, har ikke mennene noe å gjøre. Det er få andre jobber i leirene. Kvinnene på sin side jobber mye som de ville gjort i opprinnelseslandsbyen, tar seg av hus, hjem og barn, forteller Kalyango.

– Kan ikke mennene bidra i husholdsarbeidet?

– Nei, det er utelukket i det tradisjonelle ugandiske samfunnet. Huset er kvinnens domene, der har menn ingen plass, sier Kalyango. Selv om han mener bistandsfokuset på kvinner har mye for seg, er han opptatt av at man må inkludere mennene for å få varige endringer.

– Når mennene føler seg skjøvet utover sidelinja framkaller det motstand. De ender med å sabotere i stedet for å bidra til å bedre familiens situasjon. En mer holistisk tilnærming, som også har løsninger for mennene, har mye bedre forutsetninger for å lykkes, hevder Kalyango og utdyper:

– Menns og kvinners problemer bør undersøkes samtidig, fattige kvinner er som regel gift med fattige menn. Hjelpeprogrammer bør utformes slik at de endrer situasjonen for husholdet og ikke bare for kvinner og barn. Menn må betraktes som partnere i utviklingen, ikke som hindre for den.

Seksualisert vold


Ronald Kalyango. (Foto: Kristin Engh Førde)

Selv om kvinner kanskje har mer makt i husholdet enn før, er ugandiske flytningleire fremdeles farlige steder for kvinner. Seksualisert vold er et enormt problem. Det rapporteres ofte om kidnappinger og voldtekter utført av væpnede grupper. Kalyango understreker imidlertid at svært mye av volden mot kvinner utføres av deres nærmeste.

– Overgriperne er ofte fedre, brødre og ektemenn. Det å leve midt i en væpnet konflikt, under så ekstreme forhold som en flyktningleir er, fører til mer vold også i nære relasjoner, sier Kalyango.

Den omfattende fattigdommen tvinger også fram prostitusjon, både i form av voldelig tvang – for eksempel fra en far overfor en datter – eller mangel på et reelt valg.

– Salg av sex er ofte eneste mulighet for en inntekt. Mange av disse jentene velger mellom HIV-smitte og sult, sier Kalyango.

Nøler med å vende «hjem»

Borgerkrigen i Uganda, som utspilte seg i den nordlige delen av landet og varte i mer enn 20 år, blir karakterisert som en av de mest brutale væpnede konfliktene noensinne. Sivile har blitt hardt rammet, ikke minst gjelder det kvinner og barn.

Til tross for at opprørerne Lord’s Resistance Army (LRA) ikke har skrevet under fredsavtalen, krever regjeringen at flyktningene skal reise hjem og leirene avvikles. LRA opererer nå hovedsakelig i nabolandene Sudan og Kongo, og ifølge ugandiske myndigheter er Nord-Uganda igjen trygt for sivile. Kalyango har imidlertid erfart at mange opplever returen til egen jord etter 10-20 år som problematisk. Mange tviler på om hjemområdene virkelig er trygge.

Hjemvending innebærer også betydelig dårligere livsvilkår i forhold til rent vann, skolegang og medisinske tjenester. Dette har i alle år blitt ordnet i flyktningleirene av globale frivillige organisasjoner. Men det som kanskje er vanskeligere enn noe er faktisk å vite hvor hjemme er etter alle disse årene. For veldig mange har spørsmålet om hvilken jord man skal vende tilbake til ikke noe opplagt svar. Også her rammes kvinner hardest.

– Mange av flyktningene er enker. De har ikke uten videre rett til den avdøde ektemannens jord. Tradisjonelt er det menn som eier jord i Uganda, kvinnene bare jobber på den. Noen av enkene har barn med flere menn, noe som ytterligere kompliserer spørsmålet om hvilken jord de har tilhørighet til, forteller Kalyango.

Svært mange av flyktningene trosser pålegg om flytting og blir i leirene. Noen pendler mellom egen jord og flyktningleiren; de jobber på jorda, men lar familien bo i leiren.

– Folk har vent seg til et annet liv i leirene, med nye sosiale relasjoner og nye identiteter. På mange vis har de blitt mer moderne i forhold til livet i landsbyene de kom ifra. Ikke minst gjelder det kvinnene. Ikke alle er villige til å gå tilbake til det gamle og starte fra scratch, sier Kalyango og legger til:

– Også her er det nødvendig å ha en holistisk tilnærming. Vellykket hjemvending forutsetter bedre tilrettelegging i hjemmeområdene, både for barn, menn og kvinner.