Seriemorder i sannhetsmaskinen

Seriemorder i sannhetsmaskinen

Både Michel Foucault og Camille Paglia sto i kulissene da Anne Lorentzen satte opp forestilling om Belle Gunnes, seriemordersken fra Selbu. – Målet mitt er å gjøre folk nysgjerrige på hele problematikken rundt «sannhet», sier sosiologen og kjønnsforskeren.

Belle Gunness med barna Myrtle, Lucy og Phillip.

Først ser det ut til å være en tragisk ulykke, når levningene av en voksen, hodeløs kvinne og tre barn blir funnet i ruinene av et utbrent gårdshus. Stedet er småbyen La Porte, noen mil utenfor Chicago. Datoen er 28. april 1908.

Men så finner man enda ett lik, og enda ett, og så enda flere, alle sammen partert og gravd ned på eiendommen. Hvem var egentlig Belle Gunnes, begynte man å spørre seg. En seriemorder, som til slutt satte i gang en dekkoperasjon i form av en brann, for så å leve videre under ny identitet?

Et svar til Paglia

– Jeg leste tilfeldigvis om Belle Gunnes for 10-12 år siden, og tenkte da at denne historien hadde det vært interessant å gjøre noe med, uten at jeg hadde noen egentlig idé om hva. Men så leste jeg idehistorikeren Espen Schaannings bok Kampen om den forbryterske sjel. Og like etterpå støtte jeg på den amerikanske litteraturviteren Camille Paglias påstand om at det ikke finnes noen kvinnelig Mozart ettersom det heller ikke finnes noen kvinnelig Jack the Ripper. Forestillingen er med andre ord på mange måter mitt svar til Paglia. Den er dessuten et forsøk på å utvide forskningens formidlingsrepertoar, forteller Anne Lorentzen.

Hun er sosiolog og disputerte tidligere i år med doktoravhandlingen Fra «syngedame» til produsent: performativitet og musikalsk forfatterskap i det personlige prosjektstudioet. Nå er hun tilknyttet forskningsprosjektet Being Together. Nye former for intimiteter ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo, der hun forsker på diskurser om seksualitet og intimitet i norsk og nordisk kjønns- og likestillingsforskning.

Og så pleier hun altså en suksessfull karriere som musiker ved siden av. 29. oktober hadde hun premiere på konsertforestillingen Alias Belle Gunnes – en seriemorderske fra Selbu, på – treffende nok – Grusomhetens teater i Oslo.

Vil iscenesette forskning

Nettopp kombinasjonen forsker og utøvende kunstner har et potensial i seg som flere burde utnytte, mener Anne Lorentzen.

– De menneskene innenfor akademia som jeg selv har latt meg begeistre av, har vært de som har gjort bruk av estetikk i en eller annen form, og på den måten gjort forskningen mer tilgjengelig. De har iscenesatt forskningen sin på en måte som har vekket min nysgjerrighet. Et eksempel er sosiologiprofessor Gudmund Hernes, som tok utgangspunkt i universitetets arkitektur da han snakket om klasseperspektiver for oss grunnfagsstudenter. En annen er musikkprofessor Jon Roar Bjørkås, som er utrolig karismatisk og gjør bruk av seg selv på en ekstraordinær måte i sin undervisning. Jeg har også vært på foredrag med den svenske teaterviteren Tiina Rosenberg, som har vært rene performanceforestillingene, der hun blander sin egen tale med bilde og lyd.

Og kanskje har det aldri vært viktigere enn nå å søke nye måter å formidle kunnskap på, med det debattklimaet vi har sett eksempler på de siste månedene, sier Lorentzen.

– Det er lett for oss forskere å tenke at alt er fælt, at det er ingen som forstår oss, og at vi opplever et backlash akkurat nå mot store deler av samfunnsforskningen. Men kanskje vi rett og slett har et formidlingsproblem?

Annen motivasjon for å drepe


Belle Gunness. (Foto: Wikimedia Commons/public domain)

Belle Gunnes var tjenestejenta fra Selbu i Nord-Trøndelag som emigrerte til Amerika i 1883, 21 år gammel. Etter det som angivelig var hennes død ble hun verdenskjent for å ha drept to ektemenn, flere barn og en håndfull friere. Hun skal ha annonsert etter ektemenn, bedt dem om å selge alt de har, for så å ta livet av og rane dem etter å ha traktert dem på middag og portvin. Hun skal dessuten ha innkassert forsikringspenger etter sine ektemenn og diverse branner.

Fordi man ikke var sikker på hva som hadde skjedd, ble Belle ettersøkt over hele Amerika, men ble aldri funnet. Noen trodde muligens at det kunne ha vært hun som 25 år senere døde av lungebetennelse i et fengsel i Los Angeles under navnet Esther Carlson. Ikke bare lignet Esther på Belle av utseende, men siktelsen hun var kjent skyldig for, var også identisk med fremgangsmåten Belle hadde brukt for å ta livet av sin første ektemann.

Det interessante er ikke drapene i seg selv, men linken mellom kriminalitet, kreativitet, genialitet og kjønn, ifølge Anne Lorentzen.

– Camille Paglia benekter nok ikke at det finnes kvinnelige seriemordere. Men hun ser ut til å mene at kvinner har en annen motivasjon enn menn for å drepe. Drapene Jack the Ripper begikk, var seksuelt motivert, ifølge Paglia. I Belle Gunnes’ tilfelle ville hun nok derimot sagt at motivasjonen var penger og grådighet.

Da Paglia skrev om Jack the Ripper i 1990, var historien om Belle Gunnes i ferd med å gå i glemmeboka. De siste årene har imidlertid historien fått en renessanse. Det har kommet flere biografier, to filmer er på planleggingsstadiet, og ryktene sier at selveste Angelina Jolie er tiltenkt hovedrollen som Belle Gunnes i én av filmene.

Sannhet på spill

I Anne Lorentzens forestilling er hele scenerommet bygget opp som en sannhetsmaskin.


Anne Lorentzen. (Foto: Geir Dokken)

– Utgangspunktet mitt er inspirert av Foucault, der jeg spør: Hva er sannhet? Jo, sannhet er noe som produseres, fabrikkeres, konstrueres. Sannhet produseres via ulike medier, ulike sjangre, ulike teknikker, ulike sannhetsvitner og ulike vitenskapspersoner. Og alle disse elementene setter jeg i spill under forestillingen. Du kan si jeg bruker Belle Gunnes for det første til å tematisere hele sannhetsproduksjonen rundt den kriminelle som personlighet og som person, men også om den historiske forbindelsen mellom kriminalitet og den kriminelle, kreativitet og kjønn.

Lorentzens kontekstualisering av Belle Gunnes tar utgangspunkt i den måten hun ble konstruert på av omgivelsene når alle likene kom for en dag.

– I løpet av 1800-tallet vokste det fram en rekke vitenskapelige forsøk og fagprofesjoner – sosialantropologien, sexologien, psykiatrien, evolusjonsbiologien. Og alle disse befatter seg med den menneskelige personlighet, og forsøker å bestemme det menneskelige vitenskapelig. Man målte for eksempel ulike kroppsdeler, og var spesielt opptatt av hodet og kroppens fasong. Man tenkte seg hodeskallen som et ytre avtrykk av hjernen, og mente at ved å kartlegge skallen kunne man også kartlegge det som var på innsiden.

Høyaktuell debatt

Det er med andre ord datidens kriminologi og psykiatri, med sterke innslag av biologiske forklaringsmetoder, som iscenesettes.

– Den siste tiden har vi sett en stadig mer tilspisset debatt rundt forholdet kultur og natur. Det gjør forestillingen enda mer aktuell. Jeg synes det er både interessant og spennende å minne om hvordan man oppfattet disse spørsmålene da, for over hundre år siden, og forsøke å lage noen forbindelseslinjer fram til i dag.