Ingen selskapsklubb

Ingen selskapsklubb

I 1974 viste en undersøkelse at mannlige journalister tjente mer enn sine kvinnelige kollegaer, bare fordi de var menn. Det ble startskuddet til Engebret-bevegelsen, et innflytelsesrikt nettverk av kvinnelige journalister.

Reidun Kvaale blir omtalt som Engebret-bevegelsens «virkelige primus motor». (Foto: Scanpix)

Det begynte med en liten annonse i fagbladet Journalisten, oktober 1974. «Noe å snakke om?» var tittelen på annonsen, der kvinnelige journalister ble invitert til et uformelt møte på Engebret café i Oslo 4. november samme år.

Da kvelden kom, møtte mer enn 60 kvinner opp.

– Initiativtakerne ble nok selv veldig overrasket over at det kom så mange på dette første møtet. Invitasjonen traff virkelig mange hjemme, og det som skulle bli Engebret-bevegelsen ble et kjempespark for hele kvinnesaken i journalistmiljøet, forteller Maria Utheim.

Hun har intervjuet en håndfull av kvinnene som var aktive i denne bevegelsen som «alle» journalister kjente til da den fantes, men som siden – på forunderlig vis – ser ut til å ha gått i glemmeboka. Nå løftes den fram i lyset igjen, i Utheims masteroppgave i journalistikk, Engebret-bevegelsen. Likestilling, påvirkning og fagforeningsarbeid.

Et stort og sterkt nettverk

Bak initiativet til novembermøtet på Engebret café stod fem kvinner: Gerd Benneche, Harriet Eide, Anne Lise Refsum, Gerda Vislie, og ikke minst Reidun Kvaale, bevegelsens virkelige primus motor. Noen år senere skulle Kvaale se tilbake og skrive at «det hadde gjæret innen kvinnegruppene i media… Kvinnene begynte å bli sinte. Vi ville kreve rettferdighet og likestilling.» Løsningen ble å danne det som skulle bli et stort og sterkt nettverk av kvinnelige journalister, som holdt det gående i mer enn ti år, helt til 1985.

– Da kvinnene først begynte å snakke sammen, oppdaget de at de delte en rekke erfaringer. Det ble en sprengkraft, der bevegelsen bidro til bevisstgjøring og fellesskap, sier Maria Utheim.

Likelønn og prestisjestoff

Først og fremst ville de snakke sammen og utveksle erfaringer ved hjelp av det som Kvaale selv karakteriserte som «et uformelt debatt- og interesseforum for kvinnelige journalister i Oslo-området».

– Gjennom fagforeningen Norsk journalistlag ble det våren 1974 avdekket store forskjeller i mannlige og kvinnelige journalisters lønnsnivå. Selv etter at alt annet – ansiennitet, erfaring, geografi, utdannelse – var skrelt vekk, var det store forskjeller som ene og alene kunne forklares med kjønn, forteller Utheim.

Likelønn var derfor et hett tema for bevegelsen.

Men også andre sider ved livet som kvinnelig journalist ble mye diskutert på møtene, for eksempel hvilke stoffområder kvinnene fikk dekke – og ikke. På morgenmøtene opplevde mange av dem at de nærmest automatisk ble tildelt saker innen kultur, utdanning og sosiale forhold, alle stoffområder med lav prestisje. Hvordan skulle man håndtere dette? Fantes det noe som kunne kalles «kvinnelig journalistikk», og var det i så fall noe man som kvinnelig journalist skulle dyrke eller motsette seg?

Meningene om disse spørsmålene var mange og motstridende i Engebret-bevegelsen, og kvinnene hadde ofte ulike ønsker for hva de ville med journalistikken. Gerda Vislie hadde for eksempel signalisert at hun gjerne ville skrive om sport, men ble da henvist til kun å skrive om handicapidretten. Andre ville for eksempel gjerne skrive om utenriksstoff, men slapp ikke til på dette som var mennenes «domene».

Samtidig var det også de som kjempet for at saker som kvinner faktisk var opptatt av, skulle få en større plass i media.

– I dag skriver jo aviser om skole og barnehage. Det gjorde man ikke den gangen. En del kvinner følte nok at om ikke de skrev om dette som de anså som viktig stoff, var det ingen andre som kom til å gjøre det, sier Utheim.

En del av tidsånden

Engebret-bevegelsen ble startet bare to måneder før FNs internasjonale kvinneår skulle markeres vidt og bredt. I kjølvannet av det første novembermøtet i 1974 ble det skrevet fire brev til Norsk journalistlag med konkrete forslag til hvordan arbeidet for likestilling kunne bli bedre i organisasjonen. Engebret-bevegelsen foreslo blant annet å markere kvinneåret med et seminar om kvinners arbeidsforhold og framtidsperspektiver i journalistyrket. Et slikt seminar ble da også arrangert.

– Bevegelsen kan selvfølgelig ikke ses isolert. Den var en del av tidsånden og de politiske omveltningene som fant sted på 1970-tallet. Stadig flere kvinner ble journalister. Samtidig endret journalistikken seg veldig i disse årene som Engebret-bevegelsen eksisterte. Avisene løsrev seg fra partiene, og vi så en kommersialisering og profesjonalisering av hele journalistikken, sier Utheim.

For mange av kvinnene ble Engebret-bevegelsen et springbrett for faglig engasjement og likestillingsarbeid i Norsk journalistlag, skriver Utheim. Aftenposten-journalist Anne Skatvedt var blant de mest aktive i bevegelsen. I 1975 talte hun til landsmøtet i Norsk journalistlag og bidro på den måten sterkt til å sette likestilling på dagsorden. Hun ble valgt til NJs første kvinnelige faglige sekretær, og åtte år senere ble hun organisasjonens første kvinnelige leder.


Maria Utheim. (Foto: Siri Lindstad)

Samtidig ble temaet arbeidsmiljø i stadig større grad satt på agendaen i Norsk journalistlag. Journalistikken var et mytebefengt yrke der det gjerne ble forventet at man skulle leve og ånde for jobben døgnet rundt. Det skapte utfordringer for kvinner som ønsket å kombinere jobb og familieliv. Torild Skards forskningsprosjekt «Kvinnelige journalisters livs- og arbeidssituasjon» på begynnelsen av 1980-tallet ble initiert og gjennomført i tett kontakt med sentrale personer i Engebret-bevegelsen. I arbeidsmiljøutvalget som etter hvert ble opprettet internt i NJ var flere av bevegelsens medlemmer sentrale.

– Engebret-bevegelsen spilte en viktig rolle i å sette fokus på kvinner i journalistyrket, og bidro til de store endringene som fant sted i disse årene. De mannlige kollegaene i fagforeningen skjønte nok også at det nå var nye tider og tok etter hvert godt imot kvinnene, forteller Utheim.

Tverrpolitisk

Aktivitetsnivået i Engebret-bevegelsen varierte en del gjennom de årene den eksisterte. På begynnelsen av 1980-tallet fikk bevegelsen en ny giv da en gruppe kvinnelige journaliststudenter engasjerte seg.

Flere av de sentrale medlemmene i Engebret-bevegelsen var aktive i Nyfeministene, Kvinnefronten eller andre deler av kvinnebevegelsen. Men Sissel Benneche Osvold, som i likhet med sin mor Gerd var aktiv i Engebret-bevegelsen, mener en av grunnene til at bevegelsen fikk gjennomslag, var at den var tverrpolitisk.

«Vi måtte ha med et bredere lag. Tilfeldig? Ja, og det var bevisst. Måtte det for å få konsensus. Kvinnebevegelsen og nyfeminismen sprakk opp i ulike fraksjoner veldig fort, avhengig av hvordan kvinner forholdt seg til ’revolusjonen’. Slikt tøv kunne man ikke holde på med i Engebret-bevegelsen, og det var en lettelse. Det var jo ikke noen selskapsklubb. Til det var det for viktige saker.»

Reidun Kvaale døde julen 1984, og det siste møtet i Engebret-bevegelsen ble holdt i 1985 og var først og fremst en minnemarkering for Kvaale.

– Det var nok en del blandete følelser knyttet til det at Engebret-bevegelsen oppløste seg. Noen av kvinnene jeg har snakket med mente at det var tiden for det. De sakene bevegelsen hadde kjempet for, var nå satt på dagsorden blant annet i Norsk journalistlag. Andre påpekte imidlertid at det fortsatt er behov for slike nettverk, ettersom vi ennå ikke er i mål når det gjelder å få full likestilling, sier Maria Utheim.
Hun hadde gjerne sett at yngre kvinner tok opp tråden.

– Mange av sakene som Engebret-bevegelsen kjempet for, er fortsatt like aktuelle, så det er absolutt behov for en ny bevegelse.