Alltid et vanskelig valg?

Alltid et vanskelig valg?

Hensynet til den antatt sårbare abortsøkende kvinnen setter klare grenser for abortdebatten. Både den ene og den andre veien.

Mer om Abort
En tung bør å bære? En hovedoppfatning i den norske abortdebatten er at å velge abort er en vanskelig avgjørelse for kvinnen. (Illustrasjon: www.colourbox.com)

Det er tragisk hvis abort velges på grunn av manglende råd, veiledning og hjelp fra samfunnet. Aller verst er det hvis kvinnen først etter abortinngrepet forstår hva abort er, og må kjempe videre med psykiske problemer. (…) En abortsituasjon må være en av de mest sårbare situasjonene en kvinne kan være i.(Sp-representant Inga Kvalsvik i en stortingsdebatt om abort i 1996)

Utdraget fra Inga Kvalsviks innlegg er representativt for den norske abortdebatten. Uttrykk som «tung byrde», «psykiske problemer», «under press» og «sårbar situasjon», preger ordskiftet når abortloven diskuteres og evalueres. Enten man argumenterer for full selvbestemmelse eller for innskrenkninger, alle debattanter påberoper seg respekt, omsorg og omtanke for den sårbare kvinnen som har havnet i en situasjon der abort er aktuelt, enten fordi svangerskapet er uønsket eller fordi fosteret er sykt.

Dette hevder nordist og stipendiat ved Senter for vitenskapsteori Merethe Flatseth i sin doktoravhandling, der hun har gjort en metafor- og diskursanalyse av stortingsdebatter om temaet.

– Kristelig Folkeparti kan for eksempel argumentere for at kvinner bør få mer rådgivning, legesamtale og mer informasjon om hvilke muligheter en har hvis en velger å fortsette svangerskapet. De sier at det er dem som virkelig bryr seg om kvinnene, at de vil hjelpe kvinnene til stå imot abortpress fra omverden og velge å beholde barnet, sier Flatseth og fortsetter:

– Arbeiderpartiet derimot, vil hevde at innblanding og tvang til å snakke med lege, rutinemessig vente på inngrepet og motta informasjon om muligheter hvis hun beholder «barnet» kan skape et utilbørlig press på kvinner. Mer informasjon og samtale for å få kvinnen til å tenke seg om kan i seg selv være et for sterkt psykisk press på kvinnen. Hensynet til den «pressede kvinnen» ligger som en slags ramme for debatten, ifølge Flatseth. 

– Det ligger noe potensielt truende i å gi kvinnen en tyngre byrde å bære i en allerede presset situasjon. Dette blir en grunnleggende logikk å argumentere ut ifra, enten en vil ha en mer liberal eller mer restriktiv abortpraksis. Den bygger på en forestilling om kvinnens indre som et porøst objekt, den tåler bare press inntil en viss grense. Denne logikken blir et felles premiss som politikere med ulike posisjoner bruker når de skal argumentere for sin abortpolitikk, forklarer hun. 

Tosidig

Forestillingen om den sårbare kvinnen setter grenser i to retninger, understreker Flatseth.

– På den ene sida er det blitt vanskelig å argumentere mot at kvinnen skal ha den endelige beslutningen selv, og sånn sett sørger debattens føringer for at kvinners rettigheter står støtt. Tanken om sårbarhet opprettholder kvinnens handlingsrom. På den andre sida har det nærmest blitt en forutsetning at abort skal være en tung byrde å bære for kvinnen, sier hun.

Insisteringen på at abort er vondt og vanskelig manifesterer abort som et moralsk betent felt, mener Flatseh. Og den moralske bekymringen er ikke av ny dato.

– Da Katti Anker Møller (tidlig norsk forkjemper for tilgang til abort. Red.anm.) på begynnelsen av forrige århundre hevdet at en utslitt sjubarnsmor fra arbeidsklassen, med en alkoholisert og voldelig mann, burde få lov til å velge abort, ble hun møtt med nokså unison fordømmelse. Hovedsakelig gikk argumentasjonen ut på at adgang til abort bare ville gjøre at kvinner fraskrev seg moderskapet til fordel for seksuell umoral. Man var redd det ville bli for «bekvemmelig» for dem, forteller Flatseth.

Bekymringen for det «bekvemmelige» har levd videre i abortdebatten helt opp til i dag.

– I 1970-tallets debatt ble det uttrykt frykt for at selvbestemt abort ville føre til at kvinner valgte abort for å ha råd til luksusgoder. I våre dager er man bekymret for at kvinner «bruker abort som prevensjon», eller at de tar selektiv abort for å sikre seg «perfekte barn» uten «plett og lyte». At kvinner skulle se på abort som en lettvint løsning, sees fremdeles som en trussel, sier Flatseth.

«Psykisk helseknekk»

I 1960 kom den første abortloven, inntil da var abort bare regulert i straffeloven. Denne loven åpnet for at kvinner kunne søke abort på andre grunnlag enn rent medisinske. Abort kunne innvilges hvis svangerskap og fødsel medførte risiko for sykdom eller en «psykisk helseknekk». Flatseth mener formuleringen «psykisk helseknekk» viser at en ny forståelse av abort gjør seg gjeldende, der den pressede og sårbare kvinnen dominerer. Den nye forståelsen fikk også konsekvenser for de abortsøkende kvinnene. Fra å være sett som seksuelt uansvarlige ble de en type pasienter som kunne legges inn på sykehus for å få utført et kirurgisk inngrep fordi de var i «fare».

– Det ble viktig å framstille seg selv som en som risikerte en «helseknekk» overfor abortnemndene, forteller Flatseth.


Merethe Flatseth. (Foto: Kristin Engh Førde)

I avhandlingen siterer hun Sosialistiske legers råd til kvinnene: «Ikke si noe med mindre du blir spurt. Pass på så du ikke blir sint. (…) Si: Jeg orker ikke å snakke om det, det står i brevet alt sammen.» Tove Nilsen har beskrevet en slik «helseknekk-vurdering» i Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, der kvinnens fortvilelse foran nemnden blir det som medikaliserer henne og gir henne abort.

– Selv om så mange som 90 prosent av de som møtte i nemndene fikk innvilget abort og 1960-loven sånn sett fungerte til fordel for kvinnene, har den blitt kritisert for å ha «psykiatrisert» abortsøkende kvinner. Plutselig var kvinnen blitt et skjørt og porøst vesen, som måtte få nennsom behandling, kommenterer Flatseth.

«Sorteringssamfunnet» og vedvarende dilemmaer

I 1978 fikk norske kvinner rett til selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke. Man trengte ikke lenger ha dårlig helse eller skjør psyke for å få abort. Men abort blir fremdeles oppfattet som et problematisk område.

– Mange vil tilkjenne fosteret selvstendige rettigheter, samtidig som man anerkjenner kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Disse standpunktene er jo uforenlige, og det er et dilemma for mange, sier Flatseth.

På 1990-tallet brakte dessuten ny fosterdiagnostikk og såkalt selektiv abort, altså abort på grunn av påviste skader eller mangler hos fosteret, nye dilemmaer inn i abortdebatten. Plutselig ble abort ikke bare et valg mellom barn eller ikke barn, men også et valg av hva slags barn man vil ha. Dermed dukket det opp et nytt etisk dilemma, ofte omtalt gjennom metaforen «sorteringssamfunnet». Abort hadde lenge blitt sett som en legitim og medisinsk forsvarlig avgjørelse hvis det var noe «galt» med fosteret. Men på midten av 1990-tallet var fosterdiagnostikken blitt mer nøyaktig, og da ble disse abortene sett som problematiske. Mange uttrykte frykt for at alle fostre som ikke var 100 prosent normale ville bli sortert bort og at man dermed fikk et samfunn uten plass til svakhet og variasjon. Med selektiv abort ble valget med ett ikke bare noe som rammet kvinnen og hennes familie, men noe som fikk konsekvenser for hele samfunnet. Samfunnet fikk fornyet interesse for fosteret.

– Også i denne debatten argumenterte politikerne via hensyn til kvinnene som sto overfor valget om å bære fram det syke barnet eller ikke. Samtidig ville ingen være talspersoner for et sorteringssamfunn, forteller Flatseth.

Den tunge byrden sikrer etikken

Flatseth forstår «kravet» om sårbarhet og moralske kvaler hos den abortsøkende kvinnen som samfunnets måte å håndtere de etiske dilemmaer knyttet til abort.

– Dersom man forestiller seg abort som en lettvint løsning, noe man kan ty til uten de store kvalene, ser det problematiske ut til å bli forsterket. Motsatt blir de etiske betenkelighetene mindre plagsomme dersom kvinnene samvittighetsfullt dveler seg frem til sin beslutning på en måte som grenser til det hun kan tåle uten å få ettervirkninger, sier Flatseth. Hun mener forståelsen av abort som en tung byrde både disiplinerer og skaper frihet for kvinnene på samme tid.

– Man tar hensyn til at et uønsket svangerskap kan være en gjennomgripende fysisk og følelsesmessig erfaring. Samtidig kan en si at forestillingen om den sårbare kvinnen på et vis avlaster politikken, fordi kvinnen kjenner aborten som en belastning. Dette danner også grunnlag for at de selektive abortene fungerer som en etisk forsvarlig politikk: Etikken er ikke knyttet til hva kvinnen til slutt velger, men til måten hun gjør valget på, avslutter Flatseth.