Brudegaver i rettssalen

Brudegaver i rettssalen

I europeisk rett anses kvinner og menn som like parter i ekteskapet, mens land med muslimsk rett gir mann og kone helt ulike rettigheter og plikter. Hvordan slår dette ut når den muslimske brudegaven mahr dukker opp i europeiske domstoler?

Brudegaven mahr kan være penger eller gjenstander, ofte smykker. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Praksisen med mahr er vanskelig å forholde seg til både for vestlige domstoler og andre. Det er også et begrep det er vanskelig å oversette, skal man bruke brudepris eller brudegave, handler det om kjøp og salg av kvinner, eller om en økonomisk sikkerhet for kvinner i samfunn hvor de sjelden har egen inntekt?

– Mahr er en gave, men også en plikt. Det er en sum penger eller gjenstander som mannen skal gi til kvinnen han gifter seg med, forteller Lene Løvdal. Hun har i sin masteroppgave sett på hvordan krav om mahr behandles i skilsmissesaker ved domstoler i Norge, Sverige, Danmark, Frankrike og Storbritannia. Masteroppgaven inngår i IMER-prosjektet Fra formelle til reelle rettigheter: Minoritetskvinners diskrimineringsvern i en kulturelt kompleks, sosialt ulik og transnasjonal kontekst.

Mahr kan gis enten ved inngåelse av ekteskapet, eller man kan avtale utsatt mahr.

Kvinnens eiendom

– Det varierer noe hvordan dette ses i ulike muslimske land, hvorvidt det er en rettsvirkning av ekteskapskontrakten, eller om det er et vilkår for en gyldig kontrakt, sier Løvdal. Mahr kan gis enten ved inngåelse av ekteskapet, eller man kan avtale utsatt mahr. Denne kan i teorien da kreves inn når som helst, senest ved ekteskapets oppløsning gjennom mannens død eller skilsmisse. Det dreier seg altså om noe som er kvinnens eiendom igjennom ekteskapet, mens resten av boet er mannens eiendom.

I oppgaven undersøker Løvdal om de utvalgte europeiske landene velger å bruke sin egen lov eller loven i partenes opphavsland i saker som gjelder oppløsning av muslimske ekteskap. Hun ser også på hvordan domstolen går fram for å forstå det fremmede landets lov, der hvor denne velges.  

Plikt til å fremme likestilling

Et viktig punkt i denne sammenhengen er at muslimsk rett gir menn og kvinner helt ulike rettigheter og plikter i ekteskapet, mens de aller fleste europeiske stater er bundet av Den europeiske menneskerettsdomstolen til å fremme likestilling i ekteskapet. Det er noe som retten må håndtere i vurderingen av sakene.

– Min hypotese var for det første at for å kunne forstå og anvende det fremmede landets rett på best mulig måte, må domstolen anvende komparativrettslig metode, sier Løvdal.

Komparativrettslig metode innebærer at man tar utgangspunkt i en rettsregels funksjon i stedet for å bare se på rettsregelen i seg selv. Hvilket forhold er regelen tenkt å regulere? Hva forsøkes oppnådd ved regelen, og hvordan virker den i praksis? Et forhold som i ett land for eksempel reguleres gjennom skatteregler, kan i et annet land reguleres gjennom egne regler, som for eksempel økonomisk bistand til barnefamilier.

– Rent praktisk handler det om å snakke med rettsanvendere, det vil si advokater, dommere og lignende, i det fremmede landet og spørre, hvordan regulerer dere dette problemet, forklarer Løvdal.

Det andre kriteriet Løvdal mener må være på plass for at domstolen skal få til et mest mulig rettferdig resultat i et likestillingsperspektiv er at den må anvende en likeverdsnorm i stedet for en streng likestillingsnorm.

– For å fremme likestilling i rettssaker må man ta utgangspunkt i den faktiske situasjonen. Hvis man tenker likestilling i mekanisk, strengt formalistisk forstand, har menn og kvinner samme muligheter til for eksempel å skaffe seg en inntekt. Men dette er slett ikke alltid en realitet. Ved å bruke en likeverdsnorm anerkjennes for eksempel husmødres rettighet til sin del av kaka i det felles boet, selv om hun ikke har bidratt med egen inntekt, forklarer Løvdal. Denne tilnærmingen blir særlig relevant når man som dommer står overfor innvandrere fra grupper med konservative kjønnsrollemønstre.

– Ved å bruke en likeverdsnorm anerkjennes for eksempel husmødres rettighet til sin del av kaka i det felles boet, selv om hun ikke har bidratt med egen inntekt.

Forkastelig eller viktig?

Som referanseramme har Løvdal tatt utgangspunkt i FNs kvinnekonvensjon (CEDAW).

– Den har en ganske interessant utvikling. I begynnelsen, for 20 år siden, anså man mahr som forkastelig, som kjøp av kvinner. Men i nyere landrapporter, det vil si rapporter landene som har ratifisert CEDAW er pålagt å levere jevnlig, er praksisen omtalt som en viktig faktor for å bedre kvinners rettigheter, og som statene derfor må sørge for at kvinnene får, forteller hun.

I oppgaven sin benytter Løvdal metoden hun mener også retten må benytte, nemlig komparativrettslig metode.

– Jeg har brukt metoden for å forstå mahr i muslimske rettslige kontekster, for å sammenligne de europeiske domstolenes måte å forholde seg til mahr på, og for å vurdere fremgangsmåten for å tolke muslimsk rett i hver enkelt sak, sier hun. Hun har også snakket med franske og britiske advokater for å få forståelse for hvordan de tolker dommene det gjelder.


Lene Løvdal. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Løvdal fant ikke så veldig mange dommer som vedrørte mahr i landene hun så på.

– Vi har to saker i Norge som trolig omhandler mahr, men det nevnes ikke direkte, sier hun. Sverige har også to, Danmark har ingen som omhandler internasjonal privatrett, Frankrike har tre og Storbritannia har to gamle saker. Bare i Frankrike har landets øverste domstol behandlet slike saker og slik klargjort rettstilstanden på området. Også i de landene hvor dette ikke har skjedd får sakene en viss verdi for å løse nye konflikter, nettopp fordi det er så få saker. Å føre en sak gjennom rettsystemet er dyrt, derfor baserer man seg ofte på tidligere avgjørelser også når det ikke er høyesterettssaker.

Dårlig forståelse av fremmed lov

Men stemte hypotesen Løvdal satte opp, om at det beste resultatet ville følge av at både komparativrettslig metode og en likeverdsnorm var nødvendig for ett godt resultat?

– I utgangspunktet ja. I de franske og norske sakene var ingen av disse tilnærmingene brukt. I den ene norske saken kom man riktignok til et godt resultat på ren pragmatisme. Kvinnene i de franske sakene ønsket oppgjør etter europeisk rett, men de fikk kun mahr. Dette slo særlig uheldig ut i det ene tilfellet, hvor kvinnen var polsk og hadde dårlig kjennskap til systemet med å forhandle mahr, forteller Løvdal. Resultatet var at kvinnen satt igjen med kun en liten sum som mahr, mens mannen beholdt det felles boet.

– Likestilling og rettferdighet mellom kjønnene er sjelden et tema i disse rettssakene.

I de to svenske sakene er det i større grad gjort forsøk på å ta i bruk komparativrettslig metode og en likeverdsnorm. Begge disse sakene gjaldt kvinner som hadde kommet til Sverige for å gifte seg, og hvor ekteskapene gikk i oppløsning etter kort tid. Etter svensk lov har da kvinnen ikke krav på annet enn det hun tok med seg inn i boet, men de fikk allikevel tildelt mahr. I det første tilfellet skyldes dette at retten var opptatt av å sikre kvinnen best mulig ut i fra hennes kulturelle bakgrunn og den faktiske situasjonen, å oppnå likeverd mellom ektefellene.

– I den andre svenske saken, fra 1993, blir mahr tolket som et underholdsbidrag. Det er en ganske solid feiltolkning av det muslimske landets rett. Kvinnen fikk dermed mahr, men ikke de tre månedene med underholdsbidrag som hun i tillegg hadde krav på etter hjemlandets lov. Det ville hun fått dersom retten hadde brukt komparativ metode og forstått loven til fulle, mener Løvdal.

– Likestilling og rettferdighet mellom kjønnene er sjelden et tema i disse rettssakene. Men hvis retten tar i bruk en likeverdsnorm framfor en mekanisk og streng likestillingsnorm, og bruker komparativ metode for å få en korrekt forståelse av den fremmede retten, vil man kunne få et bedre resultat i den enkelte sak, både ut fra samfunnets krav til likestilling og fra partenes behov for forståelse for sin kulturelle og religiøse identitet. Det siste er særlig viktig for å sikre domstolenes legitimitet overfor minoritetsgrupper som muslimer. Mahr er et så komplekst fenomen med så mange ulike funksjoner, at når det behandles i europeisk rett må man tillate ulike kvalifikasjoner og tolkninger fra sak til sak for å få et best mulig resultat, mener Lene Løvdal.