Omsorgsforskningens fanebærer

Omsorgsforskningens fanebærer

Hun har i alle år kjempet for kvinnene aller nederst, de som trøster og bærer. Yrkeskarriere er ikke alt, mener hun. Men selv er professor Kari Wærness fortsatt i full jobb, fylte sytti år til tross.

Kari Wærness var en av pionerene innen norsk og nordisk samfunnsvitenskapelig kvinne- og omsorgsforskning. Foto: Siri Lindstad.

Tidsskriftet Prosa har bedt henne om en anmeldelse av to nye bøker - Liv Riktor Lykkenbergs De skal jo allikevel dø. Til kamp for en verdig alderdom, og Else Pangiotakis Adjø Felicia. Hjemmesykepleier i det rike Norge. To bøker midt i Kari Wærness’  gebet, fagområder hun selv har forsket på og skrevet om siden begynnelsen av 1970-tallet.

Og likevel har hun måttet legge dem bort etter endt lesing, og gi seg litt tid til å fordøye dem.

– Jeg kjenner jo den statistiske risikoen for at jeg selv kan havne i noen av de situasjonene jeg leser om i disse bøkene, og….  Ja, jeg tåler ikke lenger at noen skriver om «de», om «de eldre».

Priset og æret

Nettopp her kan dette portrettet av Kari Wærness, professor emerita i sosiologi ved Universitetet i Bergen begynne. Med ordene «statististisk risiko» langt framme i bevisstheten, med meninger om omsorg, og med en feiret 70-årsdag og tildelingen av Meltzerfondets ærespris for fremragende forskning 2008 bak seg.

«Wærness var en av pionerene innen norsk og nordisk samfunnsvitenskapelig kvinne- og omsorgsforskning. Hun er spesielt anerkjent for sine banebrytende arbeider om kvinneyrker i omsorgsektoren og har vunnet internasjonal anerkjennelse», het det i begrunnelsen for tildelingen av prisen.

– Det disse to bøkene jeg skal anmelde viser, er at den forskningen vi har holdt på med har hatt utrolig liten innflytelse på organiseringen av omsorgsarbeidet i Norge,  sukker Wærness likevel i et mismodig øyeblikk.

– Men kanskje kan Meltzerprisen gjøre denne forskningen om det hverdagslige arbeidet mer synlig igjen.

«Omsorgsrasjonalitet» og «ulønnet produksjon» er to begreper Wærness har brakt inn i familie-, omsorgs- og velferdsforskningen, både nasjonalt og internasjonalt.

Omsorgsrasjonalitet framhever hvordan menneskelige handlinger kan være kombinasjoner av både fornuft og medfølelser. Begrepet er med andre ord en kritikk av den rasjonelle aktøren som modell for å forstå samfunnet.

Ulønnet produksjon viser til den samfunnsmessige betydningen av kvinners hus- og omsorgsarbeid i hjemmet. I et arbeidsnotat til Levekårsundersøkelsen i 1975 beregnet Wærness den samfunnsmessige verdi av det ulønnede pleie- og tilsynsarbeid utført av kvinner, og fant at det var større enn det samlete antall årsverk i industrien.

– Da jeg begynte å bruke begrepet «ulønnet produksjon», ble jeg oppringt av marxister med en veldig komplisert argumentasjon om hvorfor de ikke likte det begrepet. Å snakke om «ulønnet arbeid» var greit, men altså ikke «ulønnet produksjon». Men jeg stod på mitt.

Drømte om å bli lærer

I 2004 ble Wærness utnevnt til æresdoktor ved Uppsala Universitet.  I fjor fikk hun Norsk sosiologforenings hederspris for sentrale bidrag til norsk sosiologi og for arbeidet med å bygge opp et miljø for kvinneforskningen i Bergen. Og fortsatt har hun kontoret sitt på Institutt for sosiologi.

Men at nettopp sosiologi ble hennes fag, var litt tilfeldig. 18 år gammel kom hun til Bergen fra Leknes i Lofoten for å studere realfag.

– Jeg drømte om å bli lærer allerede som liten. Og så tok jeg cand.mag. med matte, statistikk, kjemi og fysikk ettersom du lettere får respekt og makt som lærer med de fagene, ler hun.

Det ble fire års undervisning i gymnaset i Mosjøen på henne, mens legemannen Endre gjorde unna turnustiden og et ekstra år i sykehustjeneste. Når han så ble distriktslege på Sotra utenfor Bergen var Wærness’ plan å ta et hovedfag, slik at hun kunne få fast ansettelse som lektor i gymnaset.

Spørsmålet var bare: Hovedfag i hva?

– Jeg snakket med en god venn fra gymnas og studietid som tipset meg om dette nye faget som hadde kommet,  «sosiologi».  Så da gikk jeg og kjøpte Introduksjon til sosiologi  av Peter Berger og ble frelst.

Hovedfagsoppgaven hennes var ferdig i 1972 og hadde tittelen Verdikonflikter ved realisering av sosiale hjelpetiltak for enslige mødre.

– Jeg argumenterte for skilte mødres rett til sosialhjelp og annen økonomisk støtte slik at de kunne være hjemme. Jeg, som aldri hadde vært hjemme selv, begynte å forsvare andres rett til å være det, ved å begynne å regne verdien av husmorens arbeid. Gifte mødre var jo hjemme med barna mens de var små! Og hvorfor er det så viktig å framstille denne arbeidslivsverdenen som så fantastisk? Hvorfor ser man omsorgsarbeid som bare noe negativt, for eksempel en hindring for lønnsarbeid?

Pioner innen kvinneforskning

I 1974 ble Wærness fast ansatt ved Universitetet i Bergen. I 1978 var hun med og opprettet det første senteret for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning i Norge sammen med Hildur Ve, Kristin Tornes og Helga Hernes, ved Universitetet i Bergen.  Hun var den første forskningslederen for det tverrfaglige Senter for kvinne- og kjønnsforskning, som feirer sitt tiårsjubileum i disse dager. Her var hun involvert i undervisning og veiledning av studenter fra utviklingsland på Gender and Development-programmet.

Men hun har ertet på seg mange gjennom årene, for eksempel med sin støtte til kontantstøtten og sin motstand mot at homofile skal få adoptere.

– Det er kvinner som føder barn. Det er det grunnleggende for meg når vi snakker om kjønn. Den biologiske forskjellen mellom kvinner og menn er et altfor viktig aspekt, som setter deg i ulike situasjoner i livet. Det blir helt feil om man skal for eksempel likestille egg og sæd. Nei, biologisk kjønn er kanskje ikke alltid så entydig, men jeg er opptatt av de store tingene, sier Wærness.

Og da er vi tilbake til den «statistiske risikoen» vi nevnte innledningsvis. Kvantitativ analyse ligger nemlig Wærness’ hjerte nært.

– Tall er gøy! Jeg tenker av og til at dagens kvinneforskere burde være flinkere kvantitativt. Som forsker må du forenkle og gruppere, men du skal stadig vekk ha nye grupper. Og så må vi kunne si at noen grupper er viktigere enn andre. Det morsomme med statistikk er imidlertid at du kan leke deg med dem, på en måte du ikke kan med kvalitative data, ettersom det da handler om enkeltmennesker. Men med tall kan du lage hypoteser som i utgangspunktet er helt absurde, prøve deg fram med modeller og teorier og oppdage en rekke nye ting. Noen kaller statistikk « fact surrogats», men det er jo på en måte all forskning, ettersom virkeligheten alltid vil være mer komplisert og nyansert enn det det enkelte forskningsarbeidet kan få fram! Poenget er bare at man kan lage bedre og dårligere «fact surrogats».

Arbeid er ikke alt

Det kan virke paradoksalt nok at en som selv hadde hjelp med barna hjemme, som beskriver jobben som en livsstil, og som ikke har noen planer om å gi seg med det første, sine sytti år til tross, er opptatt av at arbeid ikke nødvendigvis er meningen med livet. 

– Likestilling har endt opp med at alt kvinner har holdt på med gjennom tidene, er noe man skal komme seg bort fra. Den attråverdige verdenen er mennenes verden, konstaterer Wærness. For henne ble boken In a Different Voice fra 1982 av den amerikanske feministen, etikeren og psykologen Carol Gilligan en viktig inspirasjonskilde.  Ved å inkludere kvinners liv og erfaringer i sine studier, kom Gilligan blant annet fram til at menn legger vekt på rettferdighet, mens kvinner er mest opptatt av omsorg når de blir stilt overfor moralske dilemmaer. Kritikken mot Gilligan var enorm, og hun ble blant annet beskyld for en unødvendig kjønnspolarisering og en dikotomisering av omsorg mot rettferdighet.

- Men de så ikke hovedbudskapet hennes, som var at det finnes en omsorgsetikk som er forskjellig fra og ikke lar seg forene med en rettferdighets- og rettighetsetikk, fordi det handler om andre prinsipper, sier Wærness.

Klassebevisstheten hennes ble vekket i forbindelse med arbeidet med hovedfagsoppgaven. Lojalitet nedover er en bærebjelke i hennes forskning.

– Som datteren min sa: «1970-tallet var den tiden dere kunne være både politisk engasjert og akademikere. Dere behøvde ikke å ta et valg der». Men feminismen ved universitetene var først og fremst en middelklassebevegelse. Den delen som handlet om at det tradisjonelle kvinnearbeidet skulle anerkjennes og få bedre betingelser, forsvant. I stedet har feminismen endt opp med å handle om kvinners muligheter til å konkurrere om elitejobber. Omsorgsarbeidet har blitt industrialisert, og avstanden mellom de som leder og de som jobber på gulvet er blitt stadig større. Det å sitte og sjefe på dette området er dessuten blitt karrierejobber for en gruppe kvinner med helseprofesjonsutdanninger og litt økonomi ved siden. De ender opp med å være lojale oppover i stedet for nedover.

Forskningsprosjekt i Ghana

Ved en tilfeldighet ble Wærness for noen år siden involvert i forskning og samarbeid med University of Ghana om sosiale spørsmål. Det skjedde da hun plutselig møtte igjen en tidligere forskerbekjent,  Christine Oppong. De to «søstrene i ånden»  fikk i stand NUFU-programmet Globalization and Changing Cultures of Survival and Care: the Case of Ghana. Wærness veileder doktorgradsstudenter ved universitetet, og var en av tre redaktører for boken Care of the Seriously Sick and Dying – Perspectives from Ghana, som kom nylig. Den er skrevet med afrikanske helsearbeidere for øyet, og er for øvrig delvis finansiert av Wærness’ annum.

Hva hun skal bruke Meltzerprispengene til, har hun imidlertid ikke bestemt seg for ennå.

– Kanskje betale noen for å renskrive manus og lese korrektur for meg. Og kanskje dra på noen seminarer.  Det kommer en bok til i forbindelse med dette afrikaprosjektet. Dessuten har jeg lyst til å gå tilbake til noe av mitt gamle arbeid og se på dette med privatiseringen av hjemmehjelp og hjemmesykepleie, som jeg er sterkt kritisk til.