– Kvotering må til

– Kvotering må til

Det står dårlig til med likestillingen på toppen i norske kommuner: 77 prosent av ordførerne er menn. – Skal vi ha kjønnsbalanse her, kommer vi neppe utenom en lovpålagt kvotering, konkluderer forskerne Ingrid Guldvik og Janneke van der Ros.

Kun en av tre lokalpolitiske ledere er kvinner. Dette til tross for at andelen kvinner i kommunestyrene nærmer seg 40 prosent. 30 år med likestillingskamp til tross: Gapet mellom andel kvinner i kommunestyrene på grasrota og andel kvinner som er ordførere er omtrent like stort i dag som i 1975.

– Mens kjønnsbalansen har bedret seg, er vi fremdeles ikke i nærheten av en kjønnsmaktbalanse, det vil si en rimelig fordeling av kvinner og menn som ordførere, varaordførere, gruppeledere og ledere av kommunale utvalg.

Det slår forskerne Ingrid Guldvik og Janneke van der Ros ved Høgskolen i Lillehammer fast. De to publiserte nylig sluttrapporten fra forsknings- og utviklingsprosjektet Selvsagt – kvinner i politiske maktposisjoner, som ble satt i gang på initiativ fra Kommunenes organisasjon KS og de politiske partiene i forbindelse med kommunevalget i 2007.

Velger menn på toppen

En av forskernes konklusjoner er at de politiske partiene må ta en god del av skylda for den manglende kjønnsbalansen.
– Partiene har mye god likestillingsretorikk, men i praksis gjør de ikke de valgene som skal til for en bedre kjønnsbalanse, sier van der Ros og utdyper:
– Kvinner settes sjelden på førsteplass på valglistene, hele 72 prosent av toppkandidatene er menn. Å være listetopp er avgjørende både for å bli valgt inn og for å få makt. Når vervene skal fordeles etter valget, er det listetoppene som forhandler og tildeles maktposisjoner; som ordfører, varaordfører og ledere av ulike utvalg.

Menn foreslår menn

Det er dermed før og i løpet av nominasjonsprosessen innad i partiet slaget om kjønnsbalansen står, ikke under valget, og heller ikke når maktposisjonene fordeles mellom partiene etter valget, ifølge Guldvik og van der Ros.

– Forhandlingene om hvem som skal være ordførerkandidat og listetopp begynner lenge før den formelle prosessen. Uformelle diskusjoner mellom toneangivende personer – ofte menn -  i partiet legger sterke føringer på hvem som får hvilke posisjoner, sier Guldvik.

Hvem som sitter i – og ikke minst leder – nominasjonskomiteene er også avgjørende for den seinere kjønnsbalansen.

– Gjennomgående ser vi at menn foreslår menn, mens kvinner foreslår både menn og kvinner. Uten kvinner i nominasjonskomiteen er sjansen liten for at kvinner får høye plasseringer og sikker plass gjennom stemmetillegg, sier van der Ros.

Velger menn

Selv om selve valget altså er mindre avgjørende for kjønnsmaktbalansen enn nominasjonsprosessen, bidrar også velgerne til å bringe menn i maktposisjoner på bekostning av kvinner.

– Velgerne kumulerer oftere menn enn kvinner. Menn blir også oftere ført opp som «slengere» fra andre lister. Siden kvinner sjeldnere har fått sikker plass gjennom partiets stemmetillegg, fører også velgernes endringer til at kvinnene faller nedover på lista, forklarer Guldvik og van der Ros.

Etter valget forhandler partiene om fordelingen  av makt og posisjoner i kommunen. Forhandlingene foregår i organet som kalles valgnemnda, som ofte ledes av ordføreren og hvor listetoppene fra de ulike partiene får plass. I valgnemnda er det lite fokus på å skape kjønnsbalanse i den framtidige ledelsen.

– Det som skjer i valgnemnda er en hestehandel mellom elitene i partiene og disse er oftest menn. Denne mangelen på kjønnsmaktbalanse reproduseres i forhandlingsresultatet, sier van der Ros.

– Partiene tenker i veldig liten grad helhetlig om sammensetningen av kommuneledelsen. Ett av våre råd til KS og de politiske partiene er at det trengs nytenkning når ledelsen konstitueres; man må se ledelsen under ett og tenke på tvers av partier for å få en bedre kjønnsbalanse, legger Guldvik til.

Vil ikke vike

Selvsagt var et såkalt aksjonsforskningsprosjekt, der målet både er å produsere kunnskap og å bidra til endring og utvikling. Dialogkonferanser, der forskerne samlet lokalpolitikere til diskusjon om likestilling og kjønnsmaktbalanse, var en sentral del av prosjektet. Forskerne erfarte at det ikke nødvendigvis skorter på  velvilje eller bevissthet ute i kommunene.


Hensynet til velgerdemokratiet blir ofte brukt som argument mot tiltak for å få flere kvinner i politiske maktposisjoner, forteller Guldvik og van der Ros.

– Vi opplevde at det var stor bevissthet om betydningen av kjønnsbalanse i de fleste partier, og at spørsmålet er nokså ukontroversielt. Problemene oppstår når menn må vike fra maktposisjoner for å gi kvinnene plass, sier Guldvik.

I løpet av prosjektperioden erfarte de to forskerne flere ganger at kjønnsbalansen ble nedprioritert når den kom i konflikt med andre hensyn; for eksempel at velgerne gir ekstrastemmer til mannlige kandidater. Da mener politikerne at likestilling må vike for «velgerdemokratiet».

Attraktiv kommunal makt

Guldvik og van der Ros mener vanskeligheten med å få kvinner i ledende posisjoner illustrerer at kommunal makt fremdeles er attraktivt.

– Det er jo det positive funnet: Folk vil ha vervene og viker ikke før de må. Det nedslående funnet er at det går utover kjønnsmaktbalansen: Jo mer makt som er knyttet til en posisjon, desto mer sannsynlig er det at partiene gir den til en mann.

Til formannskapet greier partiene å oppnå i hvert fall tilnærmet kjønnbalanse . Det er fordi kvoteringsreglene i kommuneloven gjelder «så langt det er mulig» i formannskapene.

– Dette viser at partiene kan rekruttere kvinner når de vil, eller eventuelt må, sier Guldvik..

Hun sikter til at alle partier bortsett fra Høyre og Frp har regler for kjønnskvotering. I Høyre legges det så stor vekt på kjønnsbalanse på listene at man kan si at det i praksis er kjønnskvotering,

Eliten styrer

Organene som har mest innflytelse på den kommunale kjønnsmaktbalansen – nominasjonskomiteen og valgnemnda –  er derimot ikke omfattet av noen former for regulering med tanke på kjønnsbalanse.

– Her ligger nok noe av problemet. Disse organene, som vi kaller «portvaktorganer» har ikke bindende retningslinjer for å ivareta en rimelig fordeling mellom kjønn. Dermed blir partielitenes makt veldig stor, kommenterer forskerne. De mener det neppe finnes noe vei utenom lovpålagt kjønnskvotering for å få flere kvinner på toppen.

– Etter å ha studert prosessene på nært hold, står det ganske klart for oss at dette ikke kommer til å gå av seg selv. Det hjelper ikke at alle er enige om at likestilling er viktig i prinsippet, når realiteten er at mennene ikke er villige til å vike, sier van der Ros.

Upopulært, men nødvendig?

– Hvordan vil et forslag om kvotering bli mottatt i kommunene?

– Det ville helt klart være upopulært. Lokalpolitikere flest setter lokal autonomi og uavhengighet høyt, og vil nok reagere sterkt på en statlig innblanding av denne typen, sier Guldvik.

– Samtidig er det verdt å reflektere over det faktum at lovpålagt kjønnskvotering faktisk er innført i bedriftsstyrer. Er det ikke mer av en menneskerett å være representert i demokratiske organer enn å få sitte i styret i et aksjeselskap, legger van der Ros til.

De to forskerne mener også at det trengs en diskusjon om forholdet mellom prosesser og resultater.

– Som vi har sett i vårt arbeid: En antatt demokratisk prosess garanterer ikke et demokratisk resultat. Kjønnskvotering gjør kanskje prosessen mer udemokratisk, men kanskje er det prisen vi må betale for å få en mer rettferdig fordeling av makt mellom kjønnene, undrer van der Ros og Guldvik.