Gjør opp status

Gjør opp status

Norsk kjønnsforskning er blitt mer opptatt av hvordan virkeligheten blir til. Men fremdeles glimrer teknologi og naturvitenskap med sitt fravær. Det hevdet Anne-Jorunn Berg på konferansen Kjønnsforskning Nå!.

 

– Det er et paradoks at offentligheten er full av diskusjoner om kjønn og likestilling, som for eksempel om likelønn og deling av foreldrepermisjon, uten at dette reflekteres i hvor mye som blir bevilget til kjønnsforskning.


Anne-Jorunn Berg, professor ved Høgskolen i Bodø, og leder av programstyret for Norges forskningsråds forrige kjønnsforskningsprogram (foto: Siri Lindstad).

Hjertesukket kom fra Anne-Jorunn Berg, professor ved Høgskolen i Bodø, og leder av programstyret for Norges forskningsråds forrige kjønnsforskningsprogram.

Anledningen var konferansen Kjønnsforskning Nå! 2008 i Oslo 10.-11.november, der Berg var invitert til å reflektere rundt kjønnsforskning og forskningsprogram. I salen satt kjønnsforskere fra hele landet, som var kommet for å prøve ut nye tanker og sette i gang diskusjoner omkring sentrale og aktuelle problemstillinger innenfor kjønnsforskningsfeltet.

Markerte endringer

Sju år er kanskje ikke lang tid i forskerverdenen, men Anne-Jorunn Berg har likevel sett noen markerte endringer i løpet av det forrige kjønnsforskningsprogrammets periode, som var den andre i rekken.

– Vi har gått fra å stille hva-spørsmål til hvordan-spørsmål. Det har blitt et økt fokus på metodologiske problemstillinger og på hvordan virkelighet blir til. Samtidig er det lengre mellom de store og universelle beretningene. Verden kom selvfølgelig til Norge lenge før det forrige kjønnsforskningsprogrammet ble satt i gang, men det var først nå de nye realitetene begynte å gjenspeile seg i kjønnsforskningen, ifølge Berg.

Hun ser mer forskning på minoritets- og majoritetsrelasjoner, spesielt knyttet til etnisitet og rasialisering, det vil si om hvordan kategorien rase blir til, hvordan den opprettholdes og endres. Mot slutten av programperioden dukket dessuten spørsmålet “Hva er likestilling?” opp, et tema som er tatt med videre i det nye programmet.

Det som derimot glimret – og fortsatt glimrer – med sitt fravær, er teknologi og naturvitenskap, påpekte Anne-Jorunn Berg.

– Det er beklagelig at vi ikke klarer å trekke med disse disiplinene på en bedre måte. Vi er i for liten grad orientert mot materialitet. I den offentlige debatten ser vi stadig flere oppslag som handler om nybiologisme, det være seg forskning på såkalte skilsmissegen, homogen eller lignende. Dette må kjønnsforskningen forholde seg til på en mer offensiv måte. Spørsmålet er hvordan?

Brukerstyrt konferanse

Kjønnsforskning Nå! har vært arrangert to ganger tidligere, først i Bergen i 2006, og deretter i Trondheim i fjor.

– Dette er en brukerstyrt konferanse, der hensikten er at norske kjønnsforskere skal få mulighet til å diskutere det de holder på med akkurat nå med andre forskere fra hele landet. Derfor er det lagt stor vekt på gruppearbeid, som alle fokuserer på prosjekter som ennå er i en prosess, sa Jorunn Økland fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Sammen med kollega Hilde Bondevik står hun som faglig ansvarlig for årets konferanse.

Temaene for gruppene favner alt fra estetikk, mobilitet og migrasjon, helse, historie, politikk, internasjonal lov og lokale handlingsrom, trosfrihet og kjønnsdiskriminering, samt språk, retorikk og diskurs.


Kjønnsforskning NÅ! er en brukerstyrt konferanse, der hensikten er at norske kjønnsforskere skal få mulighet til å diskutere det de holder på med akkurat nå med andre forskere fra hele landet (foto: Siri Lindstad).

Anne-Jorunn Berg mener det er viktig å trekke fram det politiske budskapet innenfor kjønnsforskningen

– Vi skal ha en kritisk dagsordenfunksjon, der målet er å skape en bedre verden. Internt i akademia ser vi at feministisk teori og epistemologi har fått et oppsving. Det er det mange grunner til. Den mest opplagte er at kjønnsforskning, og spesielt den “gamle” kvinneforskningen, tidligere ble sett på som partisk forskning. Det ble sagt at vi ikke var objektive, og at vi ikke passet inn i akademias forståelse av hva sannhet og søken etter denne var. Men denne kritikken har gitt oss et godt utgangspunkt, kanskje til og med et lite forsprang. Den har nemlig tvunget oss til å diskutere metodologiske spørsmål, som for eksempel hvilke praksiser som kan være forskning.

Merkelig nok er det likevel vanskelig å få øye på prosjekter som har gjort dette eksplisitt i det forrige kjønnsforskningsprogrammet, konstaterte Berg.

– Er det fordi vi er uenige? Er vi redde for at vi egentlig skulle ha gjort noe annet? Eller er det fordi det er en manglende interesse for disse spørsmålene?

Oppfordret til raushet

Anne-Jorunn Berg innrømmet at hun var lettet over å være ferdig med å “avtjene verneplikten”, som hun kalte vervet som leder for programstyret. Men hun oppfordret samtidig sine medforskere til fortsatt å være rause med å stille opp når de ble spurt om å utføre gratisarbeid i akademia.

– Si ja, for du er selv helt avhengig av at noen andre sier ja når du måtte trenge det. Sier vi nei til å være evaluatorer for karakterfastsetting, doktor- eller mastergrader og eksamener, eller nei til å være anonyme fagkonsulenter på artikler, bøker eller søknader, vil vi ikke få kjønnsforskningsprogrammene opp og gå, mente Berg.

Hun har inntrykk av at det er blitt vanskeligere å få folk til å si ja til slike oppgaver i løpet av de sju årene det forrige forskningsprogrammet varte. Samtidig understreket hun at det fra forsker og faghold må jobbes enda mer inn mot finansieringskildene, slik at kjønnsforskningen får flere midler enn hva den gjør i dag.

– Det er tross alt ikke store summer som bevilges i dag til norsk kjønnsforskning om man sammenligner med andre fagområder.