Dokumentert kjønn

Dokumentert kjønn

Daphne du Maurier beskrev sin roman Rebecca som mørk, dyster og makaber. I markedsføring og filmatisering framstilles fortellinga som ei askepotthistorie. - Hvilken rolle spiller kjønn i produksjon og tolkning av dokumenter, spør dokumentviter Anne Marit Aspenes.


Anne Marit Aspenes (foto: Johanne Hansen Kobberstad)

- Utgangspunktet for oppgaven min er å diskutere om det er rom for kjønnsperspektiv i dokumentvitenskapelige analyser, ettersom dette til nå har vært relativt fraværende, forteller Anne Marit Aspenes. Hun leverte i vår masteroppgaven sin i dokumentasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Dokumentasjonsvitenskap omfatter analyser av informasjon og kommunikasjon knytta til blant annet skriftlige og elektroniske medier eller visuelle uttrykk. 

- For å få en helhetlig forståelse av dokumenter er det viktig å kunne diskutere produsentenes så vel som brukernes rolle. I slike analyser spiller produsentene og brukernes omgivelser og økonomiske, materielle og sosiale muligheter inn, sier Aspenes. Her kan kjønn ses som én dimensjon. Kjønnsperspektivet er relevant for faget fordi populærkulturelle dokumenter som litteratur og film er kjønna både med hensyn til produksjon, bruk og tolkning, hevder Aspenes.

Hvorfor Rebecca?

- Jeg leste Rebecca første gang da jeg var i 12-årsalderen, og syntes boka var veldig romantisk. Da jeg leste den på nytt for et par år siden fikk jeg et helt annet bilde av boka. Jeg forsto ikke hvordan jeg kunne ha oppfatta den som romantisk, og syntes snarere historia framsto som skummel og grusom.
 
Aspenes ble etter hvert interessert i forskjellen mellom egne tolkninger og bestemte seg for å undersøke dette temaet nærmere.
 
- Rebecca gir et veldig godt innblikk i kvinneskjebner, kvinners posisjoner og hva de er villige til å gjøre i et forhold i et samfunn med stor ulikhet mellom kjønnene. Boka setter ulikheter mellom mann og kvinne på spissen ved å vise hva menn kan tillate seg å gjøre og slippe unna med, i motsetning til kvinner, mener Aspenes.

Askepotthistorie eller psykologisk drama?


Daphne du Mauriers Rebecca - mørk, dyster og makaber, eller århundrets kjærlighetshistorie?

Dokumentviteren konstaterer at det er klare forskjeller mellom du Mauriers forståelse av Rebecca og hvordan boka ble markedsført.
 
- Det er interessant at du Maurier sjøl beskrev boka som mørk, dyster og makaber. Hennes mannlige redaktør og forlagssjef valgte likevel å markedsføre Rebecca som århundrets største romantiske verk, ei askepotthistorie med kvinner som målgruppe. Mitt inntrykk er at forfatteren var overraska over dette, ettersom hennes intensjon var at romanen skulle uttrykke ulikheten mellom mann og kvinne, forteller Aspenes.

Likevel valgte du Maurier å ikke protestere på markedsføringa. Aspenes tror dette skyldtes at forfatteren på 1930-tallet brukte all sin energi på å forsørge seg sjøl og familien, ettersom mannen tjente dårlig som yrkesmilitær. Etter hvert brakte Rebecca du Maurier stor økonomisk suksess, og da spilte ikke lenger markedsføringa noen rolle.
 

Fra bok til film

Ifølge Aspenes burde rollen produsentenes kjønn spiller i overgangen mellom medier bli gjenstand for ytterligere undersøkelser. Dokumentviteren fastslår at det er sentrale narrative og sosiopolitiske forskjeller mellom du Mauriers Rebecca og filmatiseringene av boka.
 
- Jeg er veldig interessert i filmatisering av litteratur, og har i oppgaven min sett på hvordan dokumenter totalt kan forandre karakter i overgangen fra et medium til et annet. I Hitchcock-versjonen av Rebecca framstilles for eksempel den mannlige hovedpersonen Mr. de Winter som mykere, hyggeligere og mer sjarmerende enn i boka. I tillegg har filmskaperne gjort visse grep for å framstille forholdet mellom ekteparet som mindre dysfunksjonelt enn i boka, sier Aspenes.
 
Hun mener det er påfallende at produsentene har gjort endringer hun karakteriserer som unødvendige.

Avkledd frigjøring

Filmen fra 1997 byr ifølge Aspenes på enda større – og tilsynelatende sjølmotsigende – endringer:
– Bokas jeg-person, Mrs. de Winter, framstilles som mer erotisk, samtidig som hun er mindre underdanig overfor ektemannen. Jeg tolker dette politisk, nettopp fordi det i tidsperioden mellom de to filmatiseringene har skjedd noe i synet på kjønnene.
Aspenes bemerker at populærkulturelle dokumenter reflekterer sosiale og politiske aspekter ved tida de er lagd i.
 
- Det er interessant at mens boka knapt har noen henvisninger av seksuell karakter, er det flere sex-scener i den siste filmen. Jeg stiller spørsmålstegn ved slike endringer – det er som om filmskaperne må veie opp for Mrs. de Winters svekkede underdanighet gjennom å kle av henne!

Undervurdert forfatter

Dokumentviteren konstaterer at Rebecca er anerkjent internasjonalt, men hun beklager at boka er forholdsvis ukjent i Norge. Etter hennes mening er Daphne du Maurier, som i samtida ble stempla som romansedronning, kraftig undervurdert som forfatter. Hun avslutter med ei oppfordring:

- Mitt ønske er at noen kommer med en ny oversettelse og markedsfører romanen slik det opprinnelig var tenkt fra forfatterens side – som et psykologisk verk.