Ekspert for en dag - reisebrev fra Island

Ekspert for en dag - reisebrev fra Island

Hvordan er det å delta som nasjonal ekspert i et EU-prosjekt? Margunn Bjørnholt forteller om sine erfaringer med å presentere norske permisjonsordninger for representanter fra hele Europa.

 

I vår takket jeg ja til å være ”nasjonal ekspert” for Norge i et EU-prosjekt om barneomsorg og fødselspermisjoner, med hovedfokus på det islandske systemet med tredeling av permisjon. Min oppgave som ekspert besto i å produsere en rapport om permisjonsordningene i Norge, effekter på likestilling og vurdering av det norske opp mot det islandske systemet.


Margunn Bjørnholt. Foto: Beret Bråten.

De nasjonale rapportene, med den islandske rapporten som gullstandard, dannet grunnlag for et møte over to dager i Reykjavik. Der møttes representanter for myndigheter og en nasjonal ekspert for hvert av i alt 14 land, et stort oppbud av islandske representanter for forskning, myndigheter og arbeidslivsorganisasjoner, samt representanter fra likestillingsavdelingen i EU-kommisjonen. 

Treg start

Starten på prosjektet var litt treg, med langdryge prosesser der kommisjonen først skulle godkjenne hver enkelt person, siden bli enig med seg selv om malen for rapportene. Fra den første foreløpige malen, der rapporten skulle være en grov oversikt på tre sider, ble oppdraget gradvis utvidet til en revidert mal, der rapporten skulle være mer detaljert og på fem sider. Den reviderte malen og den islandske rapporten som man skulle forholde seg til, kom lovlig sent. Siste versjon ble sendt ut først to dager før møtet.

Den islandske rapporten var utarbeidet av Svala Jonsdottir fra Centre for Gender Equality, og var interessant lesning. Island har fremstått som den ultimate likestillingsmodellen og et ideal også for Norge. Det var derfor interessant at Svala Jonsdottir etter en gjennomgang av tilgjengelig forskning, konkluderte med at likestillingseffekten er beskjeden, både i parforholdet og i arbeidslivet. Hun reiste spørsmålet: ‘Er pappapermisjon et virkemiddel for likestilling, eller er det i hovedsak et spørsmål om fedrerettigheter og en måte å bedre de følesesmessige båndene mellom fedre og barn?’

Hvorfor, spør Svala Jonsdottir, minsker ikke ulikelønna mellom kvinner og menn? Tvert om er den økende på Island, etter åtte år med pappapermisjon, som brukes av 90 % av islandske menn. Endelig fastslo hun at kvinner fortsatt har hovedansvaret hjemme og i en stor survey om permisjon og likestilling var det bare 30 % som svarte at forholdet til partneren var blitt mer likestilt etter permisjon.

Høye forventninger

Med denne opptakten til interessante diskusjoner var det med forhøyede forventninger jeg møtte til den første mingledrinken på Grand hotell i Reykjavik. Mens starten hadde vært byråkratisk og sendrektig, gikk selve arrangementet på skinner. Settingen var ganske surrealistisk; her satt vi i Reykjaviks fineste hotell for å klemme nesen mot det islandske utstillingsvinduet, mens den islandske økonomien lå i ruiner og den islandske regjeringen forhandlet med blant annet IMF om kriselån. 


Møtet fant sted i Reykjavik på Island. Illustrasjonfoto: Colourbox.

Møtet ble meget profesjonelt ledet av to møteledere fra konsulentfirmaet som var ”event-ansvarlige”: Barbara Roche, som er en kjent politiker for Labour i Storbritannia, samt Jane Pillinger, irsk forsker på likestilling og arbeidsliv.

Vi startet første dag med en omfattende presentasjon av det islandske systemet, med representanter for forskning, myndigheter og hovedorganisasjonene for arbeids- og næringsliv. Man hadde også invitert tre unge, islandske fedre med erfaring fra pappapermisjon, samt lederen for en IT-bedrift som redegjorde for hvordan permisjonsordningene hadde påvirket firmaets personalpolitikk.

De fire sistnevnte fikk likestillingsbyråkrater og forskere fra dårligere stilte (og mer macho?) land som Polen, Østerrike, Hellas, med fler til å dåne, og forenes i unison tilslutning til kravet om Pappapermisjon Nå! da vi i workshop’er dagen etter diskuterte muligheter for overføring av praksis.

Representant for ”de gode”

Et hovedinntrykk fra første dag, som ble fremhevet av møtelederne, var at det lå en massiv konsensus til grunn for innføringen, der myndigheter, arbeidslivets organisasjoner og forskere, var enige om retningen. Til tross for at den islandske ekspertrapporten og den islandske eksperten i sin presentasjon stilte spørsmål ved likestillingseffekten, forsvant denne forsiktig formulerte forskertvilen i det stramt regisserte opplegget der fokus var på markedsføring av god praksis og muligheter for overføring til andre land.

De to andre forskerne fra Island, Ingolfur Gislason og Gudny Bjørk Eydal fra Universitetet i Reykjavik, fokuserte begge mest på i hvilken grad permisjonsordningene har vært en suksess, og begge gikk ganske langt i å hevde at permisjonsordningen har hatt en positiv likestillingseffekt. Selv om den selvstendige eksperten for Island, ut fra den samme forskningen, var mer forsiktig med trekke en slik konklusjon, var det Island som et eksempel på god praksis til allmenn etterfølgelse som ble stående. 


Pappakvoten møtte stor entusiasme blant representantene på møtet. Spesielt de inviterte fedrenes egne fortellinger gjorde inntrykk. Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Særlig tydelig ble dette i workshop’ene dagen etter, der man ved hjelp av sterkt ledende spørsmål og stram møteledelse etter tur skulle redegjøre for hvordan den islandske modellen kunne overføres til eget land. Selv ble jeg i denne sammenheng en representant for de gode, både fordi det islandske systemet ble utviklet etter inspirasjon fra Norge og på grunn av Norges seneste utvidelse av pappakvoten der vi nå (nesten) er på islandsk nivå, med tre måneder til far om man regner inn de to pappa-ukene ved fødsel. Da jeg presenterte den kommende utvidelsen av pappakvoten, ble jeg gratulert av den islandske forskeren!

At pappakvoten var solgt inn, kom tydelig frem i de fleste oppsummeringene på hva man anså som overførbart til eget land, og flere kom tilbake til de rørende fedrene vi hadde sett dagen før.

Velsmurt maskineri

Alt i alt var det en tankevekkende erfaring hvordan et slikt velsmurt maskineri regisserer overføring av èn konkret modell som et virkemiddel for likestilling, til tross for at det kan stilles spørsmål ved effekten på likestilling selv i ”modell-landene”, og til tross for at mange av ”mottakerlandene” på mange vis befinner seg på ulike kloder. Hvor relevant er pappapermisjon for land der kvinner fortsatt ikke har rett til betalt fødselspermisjon og der kvinner mangler oppsigelsesvern under svangerskap og permisjon? Hvem vet hvordan obligatorisk deling av permisjon vil virke i et land med en sterkt patriarkalsk struktur? Hvorfor har vi i Norge ikke evaluert pappakvotens effekter på likestilling?

Som et apropos om at det kan være langt mellom drøm og virkelighet kom imidlertid en redegjørelse fra kommisjonen helt på tampen av møtet om arbeidet med nytt EU-direktiv for fødselspermisjon (’maternal leave’), der man nå vil øke minstekravet fra dagens 14 uker til 18 uker.

Alt i alt var ekspertoppdraget en svært utbytterik og meget interessant erfaring.