Ønsker seg hushjelp

– De kalles omsorgsnomader, kvinnene som reiser fra land til land fordi de bare kan være au pair i samme land i to år, forteller Mariya Bikova.

– Etter at undersøkelsen var avsluttet traff jeg igjen en av au pairene som bidro med å rekruttere informanter. Hun var på vei til Danmark for å få jobb som au pair der. Da hun dro fra hjemlandet, Filippinene, hadde hun nettopp født en liten gutt. Hjemreisen er dyr, og mange reiser ut for å forsørge familien. Nå er det to år siden hun har sett sønnen.

I sin masteroppgave har Bikova intervjuet ti familier som har ansatt au pairer. Au pair-ordningen var i utgangspunktet ment å fungere som kulturutveksling. Tidligere var det stort sett unge jenter uten utdanning som kom for å jobbe som au pair. Nå er det voksne kvinner mellom 25 og 27 år, de fleste fra fattige land i Øst-Europa og Asia. Ordningen fungerer som en arbeidsordning heller enn kulturutveksling. Mange av au pairene kommer for å tjene penger, og familiene ønsker en hushjelp.

Fleksiblitet

I oppgaven ville Bikova finne ut hvorfor norske familier ansetter au pair når barna likevel går i barnehage.

– De har au pair for å få fleksibilitet i hverdagen og hjelp i huset. Mange av foreldrene i vertsfamiliene har lange arbeidsdager, og reiser mye i jobben, sier hun.

Noe som går igjen hos familiene Bikova har snakket med er at barnehagens regulerte åpningstider ikke fungerer i forhold til familiekabalen. Noen av familiene etterlyste døgnåpne barnehager, forteller hun. Flere av familiene hadde også besteforeldre som levde aktive liv og ikke prioriterte barnepass.

Universitetsutdannede hushjelper

Blant au pairene i familiene Bikova intervjuet hadde flere utdannelse innenfor språk og historie. En var lærer og en hadde biologi-utdanning.

– De som reiser ut som au pairer er ofte ikke blant de aller fattigste. Gjennom oppholdet kan en i mange tilfeller si at middelklasse møter middelklasse, sier hun.

Ifølge Europarådets forskrifter skal au pairen behandles som et familiemedlem og inkluderes i familiens aktiviteter. Det betyr at hun ikke bare skal gis arbeidsoppgaver, men også være med på aktiviteter på fritiden. Ifølge vertsfamiliene var dette sjelden tilfellet. Au pairene forlot som regel huset eller ble på rommet sitt etter at arbeidsdagen var over. Noen var også uønsket når familien gjorde ting sammen. En av kvinnene i vertsfamiliene sier:

«Hun har sitt privatliv og vi har vårt. Dersom hun skulle sitte mellom meg og mannen min og se på TV i helgene ville jeg ikke like det. Sånn er det».

Student med au pair

– Tidligere var det bare de med god råd som kunne ha au pair. Nå er det også enkelte med dårlig råd som har det, sier Bikova.

To av vertsfamiliene besto av alenemødre, og en av dem var student. Hun bodde i en familiebolig på studenthjem med sine to små barn.

– Med overgangsstønad og andre sosiale ytelser kunne hun finansiere au pairen. Hun kunne riktignok bare ha au pair så lenge hun mottok overgangsstønad, forteller Bikova.

Den andre alenemoren jobbet i utdanningssektoren, og begynte dagen tidlig. Det var vanskelig for henne å få brakt barna i barnehagen, og hun hadde derfor forhandlet med kommunen og fått au pairen dekket av staten.

– Velferdsstaten går inn og privatiserer barneomsorg. Tidligere forskning viser at mange norske familier bruker kontantstøtten til å finansiere au pairen, sier Bikova.

I gjeld til vertsfamilien

Mange av au pairene låner penger av venner og familie for å få råd til reisen til Norge. De fattigste må låne penger av vertsfamiliene. Flere av formidlingsbyråene oppmuntrer til ordningen. Gjelden trekkes fra lønnen, som kan være så lite som 4000 kroner måneden.

– I undersøkelsen fortalte enkelte av vertsfamiliene at de hadde hjulpet au pairen med å betale reisen både til og fra Norge. Problemet er at det blir vanskelig for au pairen å skifte vertsfamilie når hun skylder den første familien penger. Hun blir avhengig av at forholdet skal lykkes og at alt skal fungere. Det skapes helt fra starten av en maktubalanse, sier Bikova.

Det blir stadig flere formidlingsbyråer i Norge. På byråenes hjemmesider finnes au pair-gallerier, hvor au pairene blir presentert. Fotoene er i lyse farger, kvinnene smiler og utstråler renhet. Mange holder barn i armene. Byråene bidrar til å skape stereotyper, mener Bikova.

– Spesielt har det blitt skapt et bilde av den filippinske au pairen som et utdannet menneske som har et profesjonelt forhold til arbeid og er flink med barn. De er villige til å jobbe lange dager fordi de har det vanskelig i hjemlandet, forteller sosiologen.

– Det er både stort tilbud og etterspørsel etter filippinske au pairer. Blant vertsfamilier er filippinerne de mest ettertraktede.

Flere menn vil bli au pair

Tidligere var det kun kvinner i au pair-galleriene, mens en økende andel nå er menn, forteller Bikova, som har studert sidene over flere år. Få av vertsfamiliene ønsker imidlertid en mannlig au pair.

– Familiene i undersøkelsen mente at kvinner, i motsetning til menn, har en innebygd evne til å passe barn og vise omsorg. Dessuten mente vertsfamiliene at menn ikke er like flinke til å gjøre husarbeid, sier Bikova.

– De var også redde for å ha en utenlandsk mann boende hjemme. Det hersket en forestilling om at de var oppvokst i en mannsdominerende, patriarkalsk kultur. De mente det var lettere å være arbeidsgiver for en kvinne enn en mann, og at det ville være ubehagelig å instruere en mann i for eksempel hvordan han bruker støvsugeren.

– Bør formidles gjennom Nav

I 2007 innførte Arbeids- og inkluderingsdepartementet flere endringer med hensyn til au pair-ordningen. Blant annet plikter vertsfamilien nå å betale for norskkurs, og satsen for lommepenger har blitt oppjustert fra minimum 3000 til 4000 kroner.

– Flere av au pairene opplever ordningen veldig positivt. Noen gifter seg og får barn, og noen tar utdanning i Norge. For dem er det en mulighet til å få et nytt liv, sier Bikova.

– Hva kan gjøres for å bedre forholdene for au pairene?

– Vi må få bedre regulering av byråene. I dag kan hvem som helst starte formidlingsbyrå for au pairer, og det er flere useriøse aktører. Au pairene kunne ha blitt formidlet gjennom det offentlige, gjennom Nav. I tillegg burde det være et organ som kontrollerte at ordningen fungerer. Jeg tror det ville gjøre forholdene bedre selv om det kan være problematisk å gjennomføre. Da må tilsynsmyndighetene gå inn i det private hjem.