I skyggen av Grieg

I skyggen av Grieg

Hun var regnet som en av Norges største pianister på slutten av 1800-tallet, og dediserte ett av sine verker til kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen. Nå blir alle hennes komposisjoner utgitt på cd. Vet du hvem hun er?

 


“Hun var for blond og spillede formodentlig ogsaa blond”.

I 1870 reiser to norske søstre, Harriet og Agathe Backer, til Firenze. Agathe, som tidligere er blitt undervist av klaverlæreren til det prøyssiske kongehuset, håper nå at den berømte Hans von Bülow vil bli hennes lærer. Bülow er imidlertid ikke interessert i å høre henne spille: “hun var for blond og spillede formodentlig ogsaa blond”. Via en gratiskonsert hos en felles bekjent får Bülow allikevel hørt Agathe spille, og avgjør at hun er verdig hans tid tross hårfargen.

Overstrålt av stjernene?

– I norsk musikkhistorie har Backer Grøndahl blitt plassert i skyggen av Edvard Grieg, men slik har det ikke alltid vært, forteller musikkviter Camilla Hambro, som i juni disputerte med avhandlingen Det ulmer under overflaten.

– I et musikkhistorisk verk fra 1878 får Backer Grøndahl like stor omtale som Grieg. Men allerede i Norges Musikkhistorie fra 1921 beskrives hun som en ”nathimlens viol” som overstråles av stjernene. Hun er plutselig kvinne med stor K, mens Grieg, som slett ikke var så mandig, blir mannen med stor M, påpeker Hambro, som forteller at man fortsatt er redd for å gjøre Grieg for feminin. – Gjennom å gjøre Backer Grøndahl mer feminin, blir Grieg mer maskulin, påpeker forskeren.

Faktum er at Grieg og Backer Grøndahl var nære venner. Grieg hadde stor respekt for hennes spill og komposisjoner, og var med på å hjelpe henne fram. De opptrådte også sammen en rekke ganger.

Balansekunst

Klaverspill var et svært vanlig tidsfordriv for borgerskapets unge kvinner, som gikk og ventet på å bli gift. Det ble ansett som passende og viktig å kunne spille, og opptredener var en viktig måte å vise seg fram som aktuelle på ekteskapsmarkedet. De unge kvinnene kunne legge følelser og flørt inn i spillet som de ikke kunne uttale i ord. De måtte imidlertid ikke gå for langt: de måtte virke forførende, men ikke for seksuelle, de måtte spille godt, men ikke for godt, og de måtte ikke virke mannhaftige og legge for mye følelse i spillet.

Backer Grøndahl opptrådte selvsagt på et annet plan enn kvinner flest, men også hun måtte forholde seg til kravene til sitt kjønn.

 


Camilla Hambro (foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

– Når kritikerne ofte skriver at hun spiller som en mann, er dette ment som et kompliment. Men av og til skriver de at hun spiller mannhaftig – dette er ikke positivt ment, sier Hambro. Backer Grøndahl var selv klar over hvor viktig det var å framstille seg som en bra kvinne. I et intervju med George Bernard Shaw i 1889 forsikrer hun at det er som kone og mor hun får de erfaringer som gjør henne til kunstner.

 

Backer Grøndahl var en god sjakkspiller, også i livets spill. Hun var en god markedsfører som visste hva hun kunne si, og hva hun ikke kunne si. Hun var ikke villig til å komme på kant med det gode selskap. Hun kjente sitt publikum – som bestod av flere kvinner enn menn, og det var de unge kvinnene som i stor grad gikk ut og kjøpte hennes komposisjoner for selv å spille dem hjemme, forteller Hambro. Disse unge kvinnene ville neppe ønsket eller fått lov til å spille stykkene hennes dersom Backer Grøndahl hadde gått sterkt ut som kvinnesakskvinne.

Hyllest til “en fæl dame i Kristiania som gaar omkring med ridepisk og slaar herrene!”

Det er kanskje på grunn av dette balansespillet at tidligere litteratur har hevdet at Backer Grøndahl ikke var aktiv i kvinnesaken. Dette til tross for at det ikke var vanskelig å finne bevis på det motsatte, da Hambro begynte å lete.

– Det var bare privat at Backer Grøndahl uttalte seg om de negative sidene ved å være kvinnelig pianist og komponist. Men hun klarte å holde seg inne med kvinnesakskvinnene også, forteller forskeren. Som barn gikk Agathe i klasse med Gina Krog, mens søsteren Harriet gikk sammen med Ragna Nielsen, begge kjente kvinnesakskvinner. På eldre dager sto Backer Grøndahl på medlemslisten til Kvinnestemmerettighetsforeningens klubb.

– Og det sier noe at hun skrev en kantate til Aasta Hansteen! mener Hambro. Komposisjonen Nyttaarsgry var en hyllest til denne kvinnesakspioneren, som på ingen måte holdt seg inne med det gode borgerskap. Hansteen mente at de samme moralske regler skulle gjelde for menn og kvinner, anså menn som laverestående vesener, og slo dem til tider med ridepisk som straff både for fornærmelser mot henne selv og for århundrers fornærmelser mot kvinner.

– Man må altså se på hva Backer Grøndahl gjorde, ikke bare på hva hun sa offentlig, for å se at hun var opptatt av kvinnesak, påpeker Hambro. Backer Grøndahl ledet selv uroppførelsen av Nyttaarsgry ved et stort, nordisk kvinnesaksmøte i Kristiania sommeren 1902, og hadde flere komposisjoner på trykk i kvinnesaksforeningens tidsskrift Nylænde. Gina Krog skrev nekrolog over henne i samme tidsskrift.

Familieliv

 


Agathe Backer Grøndahl (1847–1907).

Agathe var gift med sangeren Olam Grøndahl, og i en periode opptrådte ekteparet sammen.

 

– Men hun fikk bedre kritikker enn ham, og de sluttet med dette. Olam gikk over til å dirigere kor og undervise, og har hatt stor betydning for norsk kor- og skolemusikk, mener Hambro. Om kritikernes forskjellsbehandling skapte problemer mellom ektefellene vites ikke, men da Aftenposten skrev at fruen tjente bedre enn herr Grøndahl, måtte Olam ut og kommentere for å rette opp inntrykket.

Et annet problem Agathe Backer Grøndahl måtte forholde seg til som kvinnelig konsertpianist, var at hun ikke kunne opptre mens hun var synlig gravid, noe som førte til fire avbrudd i konsertkarrieren. – Det het da at hun hadde ”helseproblemer”, forteller forskeren.

Hambro mener at ideer om norskhet og genialitet har vært med på å begrense kvinners plass i musikkhistorien. At kvinner kunne spille er ikke så kontroversielt, men problemet er større når det gjelder å komponere. I samtiden var man til tider overrasket over at slike klaverstykker kunne komponeres av “one so fair and feminine in appearance and manner”. På 1800-tallet ble genialitet ansett som en mannlig egenskap, og ideer om norskhet ser ut til å ha lignende konnotasjoner. For å være ubestridt representant for 1800-tallets nasjonsbygging måtte man kanskje være mann?

Musikkvitenskapens kjønnsblindhet

Hambro sier at hvis man skal unngå å reprodusere gammel musikkhistorie i stadig nye verker må man inn og grave i arkivene.

– Det gjøres generelt for lite nyforskning på norsk musikkhistorie, og enda mindre på kvinnelige musikere, komponister og musikklivet. Musikkvitenskapen har gått rett fra pre- til postfeminismen, sier Hambro. Hun mener man ikke har hatt en musikkvitenskap med kvinneperspektiv, slik som i andre humaniora- og samfunnsfag.

– Jeg tror dessuten at vi er nødt til å ta en diskusjon om kvinners plass i musikkhistorien. Har vi mistet noe i tiden som har gått fra kvinner som Backer Grøndahl holdt sine konserter og skrev sine komposisjoner, og trengs det en ny analyse av disse arbeidene, spør hun. Hambro er svært glad for at det var nettopp på Institutionen för kultur, estetik och medier ved Göteborgs universitet hun fikk muligheten til å gjøre sitt doktorgradsarbeid, fordi musikkvitenskap her ligger ved samme institutt som genusvitenskap.

– Det ville vært vanskelig å skrive den avhandlingen jeg har gjort ved et norsk universitet. Det drives lite feministisk musikkviteskapelig forskning der, først i fjor ansatte instituttet i Oslo en professor II med denne kompetansen, sier Hambro.

Hennes eget arbeid med Backer Grøndahl er nettopp et slikt nybrottarbeid hun ønsker å se mer av i musikkvitenskapen. Hun har sett på Backer Grøndahls musikk som framførbare tekster og tilpasser blant annet metoden til medieviteren John Fiske, noe som også er nytt i i analyser av norsk musikk fra denne perioden.

– Jeg leser komposisjonene gjennom datidens musikkanmeldelser. Jeg tror at mening i musikken ikke bare ligger i notene eller i Backer Grøndahls intensjoner og interpretasjoner, men også i konteksten og bruken hos de som spilte og lyttet til musikken. Jeg har samlet inn et stort resepsjonsmateriale fra aviser og tidsskrifter i inn- og utland, og mener at man i disse kan lese blant annet hvilken betydning kjønn hadde i komposisjonen og framførelsen. Slik finner jeg ut hvordan Backer Grøndahls musikk ble betraktet i hennes egen tid. Man trenger ikke å være feminist for å benytte seg av denne metoden, og materialet ligger tilgjengelig i arkiver, en del er til og med blitt gjort tilgjengelig på Internett i det siste, påpeker Hambro. 

Backer Grøndahl på iPod’en?

Gjennom denne metoden har hun ikke bare oppdaget Backer Grøndahls oppslutning om kvinnesaken, men også gjenfunnet manuskriptet til hennes studieverk, Andante quasi Allegretto, som har vært regnet som tapt siden 1947.

 


Backer Grøndahls samlede verker blir nå utgitt på cd.

– Det viser seg at siden 1959 har den ligget forskriftsmessig arkivert hos Norsk musikksamling på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og var altså slett ikke vanskelig å finne, smiler Hambro. Hun har fått andanten innspilt med Natalia Strelchenko og Minsk kammerorkester, og samarbeider med disse for å få utgitt alle Backer Grøndahls klaververker på cd hos ARENA Records. Tre cd’er har allerede kommet, og to til er under produksjon. Deretter skal også sangene spilles inn.

 

– Antakelig er dette første gang et plateselskap gir ut hele produksjonen til en kvinnelig komponist på cd! Jeg er glad for at min avhandling har fått et slikt biprodukt, avslutter Camilla Hambro.