Flørter med vitenskap

Flørter med vitenskap

Må en kvinne være sexy for å uttale seg om stamcelleforskning? Britiske forskere har studert hvordan vitenskapskvinner blir framstilt i media.

Mer om Media
Mer om Akademia
 


Jenny Kitzinger er professor i medier og kommunikasjon ved School of Journalism, Media and Cultural Studies ved Cardiff University i Storbritannia.

– Tidligere medieomtaler av kvinnelige forskere la stor vekt på hus og hjem, forteller medieviter Jenny Kitzinger. Nobelprisvinneren i fysikk i 1963, Maria Mayer, ble for eksempel i det amerikanske magasinet McCall’s beskrevet som “… en liten, sjenert, rørende hengiven hustru og mor … som sørger for at alle hygger seg i hjemmet hennes.”

I Science Digest ble samme forsker avbildet foran stekeovnen, ikke i laboratoriet. Bedre var det ikke blitt 20 år senere, da lesere av New York Times ble fortalt at nobelprisvinner i medisin Barbara McClintock var velkjent for sin valnøttbakst.

Jenny Kitzinger er professor i medier og kommunikasjon ved School of Journalism, Media and Cultural Studies ved Cardiff University i Storbritannia. Sammen med en gruppe forskere har hun på oppdrag fra UK Resource Centre for Women in SET (UKRC) foretatt en studie av hvordan media representerer kvinner i SET-yrker (science, engineering and technology).

De har blant annet sett på hvordan vitenskapskvinner framstilles i dagens medier til sammenligning med tidligere tiders vektlegging av hus og bakst. Og fokuset har skiftet – litt.

Vitenskapens femme fatale

“Hvit labfrakk, beskyttelsesbriller – og drepende høye hæler. Kathy Brewis møter fysikkens femme fatale og undersøker hvordan hun gjør tenåringer opphisset over vitenskap.” Dette er ingressen til et portrett av fysiker Laura Grant fra The Sunday Times 2. mars i år.


Jenny Kitzinger er professor i medier og kommunikasjon ved School of Journalism, Media and Cultural Studies ved Cardiff University i Storbritannia.

– Fokuset er ikke lenger på hus og hjem, men på kvinnenes utseende, sier Kitzinger. Portrettartikler om kvinnelige forskere innledes ofte med kommentarer omkring hår, sminke, korte skjørt og hvordan kvinnene “flørter med vitenskap” eller er “en skjønnhet med hjerne”.

Studien viser at utseendet nevnes i halvparten av alle portrettartikler om kvinnelige forskere, men bare i 20 prosent av artikler om mannlige forskere. Og mens kvinnenes utseende ble satt mot et bakteppe av skjønnhetsidealer, motebevissthet eller sex appeal (”Hvordan datteren til en korpike gjør vitenskap sexy”), handlet kommentarene om menn heller om i hvilken grad de passet inn i Darwin/Einstein-stereotypien av forskere:

”Fullskjegget hans bæres i hyllest til Charles Darwin, snarere enn til Den allmektige” eller ”Han er en typisk avslappet, trendy akademiker – i mørke jeans, svart T-skjorte og gullinnfattede briller.”


Beskrivelsene av mannlige forskere handler ofte om i hvilken grad de passer inn i Darwin/Einstein-stereotypien av forskere. (Istockphoto)

Kitzinger og kollegene hennes har studert en rekke sider ved medias forhold til vitenskapskvinner. I tillegg til faktabaserte medier som presse og tv-dokumentarer, har de sett på film og tv-drama, de har intervjuet produsenter og skribenter av disse, og de har intervjuet vitenskapskvinner om deres opplevelse av disse mediene.

Nerd eller geek?

– Mange av vitenskapskvinnene vi intervjuet fortalte at de ble inspirert av faktaprogrammer på tv, eller av fiksjonsserier som for eksempel Star Trek i sitt valg av yrke, forteller Kitzinger.

– Men de fleste sier også at de vokste opp uten kvinnelige rollemodeller i media. Dette bidro til at de alltid følte seg som “unormale” kvinner på grunn av faginteressene sine.

Stereotypien av personer som velger å jobbe innenfor naturvitenskaplige yrker er gjerne at de er nerder eller geeker.

– For kvinner kommer det noen ekstra stereotypier inn; de ses enten som overemosjonelle eller kalde – og som enten ufikse eller overglamorøse, sier Kitzinger. Hun forteller at forskerne de intervjuet hadde tre ulike typer reaksjoner til medierepresentasjonen av kvinnelige forskere.

– Noen syntes det var bra at kvinnelige forskere ble framstilt som glamorøse, de følte at dette viste at kvinner i slike yrker ikke nødvendigvis er ufeminine. Andre var mer ambivalente, de så problemet med at bare vakre kvinner vises på tv, men var også glade for at det finnes et alternativ til nerdestereotypien, sier Kitzinger. Den tredje reaksjonen var fremmedgjøring – når alle kvinnelige forskere framstilles som unge og vakre, hvor er min plass?

Medieforskerne fant også at det ikke holder å skylde på at det er få kvinnelige forskere som forklaring på at bare hver femte forsker som uttaler seg i pressen er kvinner. Selv i fagområder hvor det jobber mange kvinner, som innen medisin, er kvinner underrepresentert som eksperter i media. Og jo mer seriøs avisene er, desto mindre er sjansen for at de siterer kvinnelige eksperter. Imidlertid hjelper det om journalisten er en kvinne: mens mannlige journalister bruker kvinnelige kilder i 1/6 av forskningssakene sine, er tallet for kvinnelige journalister 1/3. 

Fakta og fiksjon

Mwenya Chimba er en av Kitzingers kolleger. Hun forteller at det er flere kvinnelige forskere i fiksjonsmediene enn i faktabaserte tv-programmer.

– Kanskje reflekterer dette mangelen på kvinner i SET, men det kan nok være mer komplekst enn som så, sier hun, og utdyper:

– Kanskje tas menn mer seriøst? Mediene ønsker dessuten ofte folk med lang erfaring, noe som lett fører til at de ender opp med hvite menn fra middelklassen.

Studien viser at vitenskapskvinner i fiksjonsmedia i stor grad oppfattes mer positivt enn de i faktamedier.

– De oppfattes som inspirasjonskilder. Dessuten er det å se en tv-serie eller en film er noe man gjør for å kose seg, og det gjør at inntrykket man sitter igjen med lettere er positivt, mener Chimba.

Ved å sammenligne film og tv-drama fant forskerne at det er forskjell på hvordan vitenskapskvinnene ble framstilt i de to mediene.

– Film har som regel en hovedkarakter som skal bære historien, og hele historien skal fortelles over kort tid. Da blir kvinnelige forskere ofte en bifigur, eller de blir endimensjonale, sier Chimba. Dessuten framstilles forskeren ofte som at det jobber alene i laboratoriet sitt, noe som ikke gjenspeiler virkeligheten.

Tv-serier har ofte et ensemble av personer, og de har mer tid til å fordype seg i personlighetene. Det gjør det lettere å skape autentiske karakterer, påpekte Chimba.

Hun understreket også at skillet mellom fakta og fiksjon ikke er absolutt.

– Filmer og tv-drama er ofte basert på virkelige vitenskapskvinner – det gjelder for eksempel Silent Witness og Waking the Dead, som har inspirert mange jenter til å studere rettsmedisin, forteller Chimba.

Faktiske opplevelser inspirerer altså drama, og mange seerne setter pris på å se “normale” individer på tv. Men selv om vitenskapskvinner her har samarbeidet med skribenter for å lage faktabasert drama, finnes det grenser for hva som blir fortalt.

– Tv-produsenter er klar over at det ofte er problematisk for kvinner å jobbe i mannsdominerte yrker som dette, men det kan være vanskelig for dem å få tak i disse historiene. Forskerne føler at det er politisk ukorrekt å fortelle om sexistiske holdninger hos sine kolleger. Dermed overlates konfliktstoffet til skribentenes fantasi, og forskerne kjenner seg ikke alltid igjen i det, sier Chimba.

Artikkelen er også publisert på www.kvinneriforskning.no