Velger lov strategisk

Norsk-pakistanske «Karima» oppsøker en hjelpeorganisasjon for å få råd når hennes fraseparerte ektemann gifter seg på nytt uten å vente til den obligatoriske separasjonsperioden er over og skilsmissen i orden. «Karima» føler seg dårlig behandlet. Ekteskapet har vært ulykkelig og voldelig. Mannen er ikke snill mot «Karima», som han giftet seg med delvis mot sin vilje. Egentlig var det en bror av ektemannen som skulle gifte seg med henne, men han trakk seg, og «overlot» henne til broren, som nå altså har separert seg og giftet seg på nytt.

Hele historien har gjort «Karima» sint og bitter på svigerfamilien: «De oppfører seg som om jeg ikke er verdt noen ting». Nå vil hun gjenopprette sin verdighet, og vise svigerfamilien at hun ikke finner seg i hva som helst. I samråd med organisasjonen hun kontakter bestemmer «Karima» seg for å anmelde mannen for bigami, for at det norske rettssystemet skal straffe han. Alternativet, å gå til moskeen, forkaster hun, siden bigami ikke nødvendigvis er forbudt i islam. Det viktigste motivet for å gå til anmeldelse er ønsket om moralsk oppreisning, og dette tror «Karima» vil være lettest å oppnå i en norsk rettssal.

Strategiske vurderinger

«Karima»s er en av sju historier som danner grunnlaget for Farhat Taj Andersens doktorgradsprosjekt i rettssosiologi. Andersen undersøker norsk-pakistanske kvinners strategier i møte med problemer knyttet til familie, ekteskap, skilsmisse og vold. Ett av de viktigste funnene er at kvinnene ser ut til å velge det lovsystemet som passer deres interesser best, slik «Karima» gjør når hun velger bort moskeens tolkning av Koranen til fordel for norsk lov.

– «Karima» er først og fremst ute etter en moralsk dom, og sånn sett kan det synes paradoksalt at hun velger rettssystemet, som ikke tar moralsk ansvar, slik moskeen kunne tenkes å gjøre. Men vurderingen hennes er at sjansene for å få medhold var større så lenge det finnes en lov som er på hennes side. Slike strategiske vurderinger er typiske i mitt materiale, forteller Andersen. I alle sakene hun har undersøkt har kvinnene henvendt seg til en organisasjon for å få hjelp og råd om hvilke muligheter hun har. Andersen har fått tilgang til sakene og kontakt med kvinnene via to slike organisasjoner.

Velger ikke i vakuum

I en annen sak har kvinnen allerede fått skilsmisse ifølge norsk lov, slik hun selv ønsket. Men eksmannen og barna vil ha henne tilbake og bruker det faktum at det ikke er innvilget islamsk skilsmisse som pressmiddel. Islamsk lov gir menn og kvinner ulik rett til skilsmisse, der mannen kan skille seg uten å oppgi grunn, innvilges kvinner skilsmisse bare dersom mannen misligholder ekteskapet. I denne saken oppsøker kvinnen moskeen for å få skilsmisse.

– Kvinnen mener egentlig at skilsmissen ikke er moskeens sak, men hun ber om islamsk skilsmisse likevel, for å stoppe munnen på de som hevder at hun ikke er rettmessig skilt. Verken hun eller familien er spesielt religiøse, så også det at familien argumenterer med islamsk lov kan forstås som et uttrykk for strategisk valg av lovsystem. I andre sammenhenger ville de kanskje hevdet at norsk lov må følges før den religiøse, sier Andersen.

Hun understreker at det ikke er slik at alle individer kan velge og vrake mellom lovsystemer etter eget forgodtbefinnende.

– De ulike lovsystemene har ulik legitimitet i ulike miljøer. I noen miljøer vil for eksempel den religiøse loven veie tungt, enten det passer kvinnens interesser eller ikke. Eksempelet med kvinnen som til slutt gir etter og søker islamsk skilsmisse illustrerer dette. Manglende kunnskap vil jo også sette visse grenser. Man kan jo kun velge strategisk mellom de alternativene man kjenner til, sier Andersen.

– Mitt poeng er at kvinnene ser ut til å prøve alle muligheter de vet om for å oppnå det de ønsker og at målene og motivene er mer bestemmende enn selve loven for hvilket system de velger, legger hun til.

Ikke passive ofre

Det betyr at kvinnene oppsøker hjelp der de tror det kan være mulig å få hjelp. Andersen har for eksempel møtt politibetjenter som klager oppgitt over alle innvandrerkvinnene som oppsøker dem med problemer knyttet til barn eller skole, som vanligvis sorterer under helt andre offentlige instanser.

– Ofte vil de bli henvist videre til rette instans, så de ender jo opp med å få den hjelpen de søker. En av sakene jeg ser på dreier seg om en jente som var blitt tvangsgiftet, hun var temmelig desperat og ante ikke hvor hun skulle henvende seg for å få hjelp. Etter å ha prøvd seg litt fram, havnet hun på et krisesenter, som satte henne i kontakt med en organisasjon som jobber med tvangsekteskapssaker. Organisasjonen skaffet henne en norsk advokat, som igjen ordnet med en advokat i Pakistan som sørget for å få ekteskapet oppløst i en pakistansk domstol, forteller Andersen. Hun har blitt slått av handlekraften kvinnene i materialet hennes viser.

– Kvinnene kan ha det fryktelig vanskelig, men de er på ingen måte passive ofre. «Karima» er et godt eksempel. Ved første øyekast kan hun framstå som relativt ressurssvak; hun har lite utdannelse og ingen familie i Norge som kunne ha støttet henne. Likevel lar hun seg ikke knekke av svigerfamiliens dårlige behandling. I stedet ser hun etter muligheter for å få markert at hun er et menneske som må tas hensyn til, sier Andersen.

Andersen er ansatt på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Doktorgradsprosjektet, som har arbeidstittelen Legal Pluralism, Gender and Political Islam in Norway er foreløpig ikke avsluttet.