Nigerianske kvinner i prostitusjon: «Hore» og offer

Nigerianske kvinner i prostitusjon: «Hore» og offer

Nigerianske kvinner i prostitusjon framstilles som ofre for svart magi. De strukturelle forholdene – den sviktende europeiske migrasjonspolitikken – faller bort fra debatten. Det hevder Synnøve Økland Jahnsen, som har undersøkt norske avisers dekning av nigerianske prostituerte.

 


Synnøve Økland Jahnsen. (Foto: Ida Gudjonsson)

– Retorikken om de nigerianske kvinnene i prostitusjon er lik den tradisjonelle innvandringsdebatten, mener sosiolog Synnøve Økland Jahnsen.

– Journalistene bruker ord som «strømmer over», «flommer over» og «eksplosjon» i beskrivelsene av antallet nigerianske kvinner i prostitusjon, sier hun.

Jahnsen har i sin masteroppgave ved UiB studert dekningen av gruppen i de tre riksavisene Dagbladet, VG og Aftenposten. Pro Senteret registrerte to nigerianske kvinner i prostitusjon i 2003. I 2006 var tallet 409. Anslaget for 2007 er 450, altså er det en svak økning, ifølge Liv Jessen, leder for Pro Senteret.

En ny stemme

Det var debatten rundt artikkelen «Jeg er Gina» av Martin Gaarder, trykket i Samtiden nummer 3 2005, som trigget Jahnsens interesse for temaet. Ny Tids redaktør, Martine Aurdal, mente at teksten vedlikeholdt myten om den lykkelige horen, og at den satte intervjuobjektet i fare. Daværende redaktør i Samtiden, Knut Olav Åmås, så derimot Gaarders artikkel som et friskt pust i en ellers fastgrodd prostitusjons- og traffickingdebatt. Gaarder selv hevdet å gjøre oppgjør mot en annen myte, myten om den maktesløse og forsvarsløse horen.

– Gina ble framstilt som en kvinne med valgmuligheter. Hun var ikke styrt. Det var en rå, men ærlig historie om livet hennes. Måten hun ble framstilt på er unik. Jeg fant ikke noe lignende i mitt materiale, sier Jahnsen.

Debatten fikk henne til å spørre seg: «Hvorfor betegnes denne artikkelen som så farlig tabloid? Hvordan framstilles nigerianske kvinner i prostitusjon vanligvis?»

Tre fortellinger

Jahnsen har identifisert tre fortellinger som går igjen i dekningen av nigerianske kvinner i prostitusjon. For det første at de blir framstilt som konkurrenter til de norske prostituerte fordi de er villige til å kutte prisene på salg av sex. For det andre at nigerianske kvinner i prostitusjon blir sett som ubehagelige innslag i bybildet når de oppsøker utradisjonelle arenaer for prostitusjon, aller tydeligst Karl Johan. Til slutt blir de sett som ofre for et ulikt forhold mellom menn og kvinner og Norge og Nigeria.

– De blir ikke anerkjent som autonome vesener, sier Jahnsen.

Hun trekker fram artikkelen «Ullevål horeby» trykket i VG som spesielt nedsettende og lite respektfull.

– Ordbruken er objektiviserende. Kvinnene omtales blant annet som «pågående kroppsselgere». De journalistiske metodene er også problematiske. Journalistene har fulgt etter kvinnene fra hjemstedet og inn til Oslo sentrum. Det er heller ingen som taler kvinnenes sak, sier hun.

Saken ble klaget inn til PFU av Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, men ble ikke felt.

Kundene – en skyggegruppe

– I mitt materiale var framstillingene av maskulinitet dystre, sier Jahnsen.

– Menn blir en skyggegruppe, en gruppe det er vanskelig å gripe, en bakspiller. Det er to stereotypier som gjør seg gjeldende. Den første er den sosiale og seksuelle taperen. Han framstilles som «den mislykkede mannen». Den andre er overgriperen. Begge kategoriene befinner seg utenfor den hegemoniske og legitime maskuliniteten.

Jahnsen beskriver kjøperen av sex som en forhatt kategori som rokker ved idealet om det likeverdige, seksuelle forholdet som tar utgangspunkt i kjærlighet og gjensidighet. I forskningsmaterialet sitt finner hun tradisjonelle, funksjonalistiske forklaringsmodeller som går ut på at menn har et overskudd på lyst, og at prostitusjon fungerer som en sikkerhetsventil. Slik normaliseres menns sexkjøp.

– Kjøp av sex ble i noen tilfeller forklart med at de nigerianske kvinnene var så seksuelt pågående at enkelte menn ikke greide å stå imot, sier Jahnsen.

Drikking av geiteblod

– Den strukturelle konteksten som omhandler europeisk migrasjonspolitikk faller i det store og hele bort fra debatten, sier Jahnsen.

– En må løfte blikket. De nigerianske kvinnene i prostitusjon inngår i en global urettferdighet som er kjønnet. Vi opplever feminisering av fattigdom og migrasjon. Illegale immigranter har nesten ingen rettigheter.

Eksempler på overskrifter om nigerianske kvinner i prostitusjon er «Eksplosiv økning av nigerianske prostituerte i Oslo – skremmes med voodoo-ritualer» i Dagbladet og «Tvunget til prostitusjon etter heksepakt» i VG. Her står det om ritualer som inkluderer drikking av geiteblod, spising av fuglehjerter og at nigerianske kvinner frykter en skjebne verre enn døden om de bryter sitt taushetsløfte, mottar hjelp eller anmelder sine bakmenn.

– Debatten gir et fingeravtrykk av samfunnet vårt, sier Jahnsen.

– Mediedekningen synliggjør vår sensasjonslyst. Fokuset rettes mot det spektakulære. Det sier mer om oss, vår frykt for det ukjente og våre sosiale grensedragninger, enn det sier noe om gruppen som blir omtalt.

Fremmedgjort og eksotisk

Jahnsen finner et fokus på «den andre» som den undertrykte.

– På den måten opprettholdes vår forståelse om den norske kvinnen som likestilt og frigjort. De nigerianske kvinnene beskrives som fremmede og eksotiske, sier hun.

Hun mener framstillingen bidrar til å forskyve problemforståelsen bort fra forklaringsmodeller som befinner seg her. Norge framstår som et uskyldig offer og mottakerland for samfunnsproblemer som er skapt et annet sted, i dette tilfellet Nigeria, skriver hun i boken Det ideelle offer (2007).

– Den norske prostituerte blir hevet opp som en ekspert på prostitusjonsmarkedet. På den måten kan vi snakke om en etnisk rangering, og en kan trekke klare paralleller til språkbruken og kategoriseringen vi finner i diskusjoner om gatetigging.

I Innst.O.nr.61 (2005–2006) ba Stortingets justiskomité om at de kommunene som ønsker det, skal gis adgang til å fastsette politivedtekter om bortvisning av personer som «i betydelig grad forstyrrer omgivelsene».

– Det bekymrer meg. Å bortvise denne gruppen er problematisk. Hvem er det en tar hensyn til, spør Jahnsen.

– For det første ville de prostituerte aldri gått på Karl Johan dersom det ikke fungerte. Vedtektene viser til en trang til å rydde vekk det ubehagelige. Når forbudet mot kjøp av sex kommer, er det for å sende et signal om hvem som har ansvar, altså kunden. Sier en på lokal basis at de prostituerte ikke får lov til å tilby sex, undergraver en argumentet som vant fram for at en skulle kriminalisere kjøp av sex.