Advarer mot rasisme i feminismens navn

Advarer mot rasisme i feminismens navn

Feminisme har fått en sentral rolle i Vestens imperialistiske prosjekt, hevder den kanadiske sosiologen Sherene Razack. I en fersk bok bruker hun den norske debatten som eksempel på at rasistiske argumenter framføres under dekke av feminisme.

Mer om Rasisme
Mer om Feminisme
 


Sherene Razack. (Foto: Kristin Engh Førde)

– At enkelte vestlige feminister plutselig har blitt så populære at de får ytringsfrihetspriser og blir bedt om å kommentere den geopolitiske situasjonen, er på ingen måte gode nyheter for feminister. Tvert imot, det forteller oss at feminismen har fått en sentral rolle i det imperialistiske prosjektet.

Rasistisk feministkritikk

Det sier Sherene Razack, professor i sosiologi ved Universitetet i Toronto. I forrige uke besøkte hun Oslo for å innlede på konferansen Power and resistance i regi av FEMM-nettverket. Razacks innlegg hadde tittelen «In bed with the racists and the neocons: Contemporary Feminist Responses to Muslim Women». Her argumenterte hun for at mye av det som omtales som feministisk kritikk av islam, muslimske land og muslimske innvandrermiljøer i Vesten i virkeligheten er dypt rasisistisk. Som eksempler trakk hun fram italienske Oriana Fallaci, kanadiske Irshad Manji og amerikanske Phyllis Chesler, som alle har skrevet bestselgere der de kritiserer islam og muslimer for å være kvinneundertrykkende. Bøkene deres har i all hovedsak fått gode kritikker, noe Razack finner oppsiktsvekkende.

– Til og med venstreorienterte anmeldere understreker at kritikken de framfører «avslører viktige sannheter», selv om de føler seg frastøtt av den «fremmedfiendtlige» retorikken, sier Razack, som ikke vil være med på at Fallaci og de andre har poenger som bør lyttes til.

– Disse kvinnenes politikk passer som hånd i hanske med den overordnede logikken som legitimerer både den såkalte krigen mot terror og Vestens strenge innvandringspolitikk. Tre figurer dominerer: den farlige muslimske mannen, den undertrykte muslimske kvinnen, og den likestilte og siviliserte europeeren. Det snakkes veldig eksplisitt om  Vestens overlegenhet, og «de andres» behov for opplæring og disiplinering fra «oss», hevder Razack.

– Den endelige konklusjonen er gjerne at kapitalisme og kolonialisme i all hovedsak er bra for kvinner, og at feminister ikke bør kritisere disse fenomenene. 

– «Kultur» betyr rase

Razack mener tankegangen må karakteriseres som rasistisk, selv om biologi ikke brukes i argumentasjonen. 

– Rasetenkningen kjennetegnes av at man benekter en felles bånd av menneskelighet mellom folk med europeisk avstamning og de uten. «Kultur» framstilles som et avgjørende skille, og selv om det ikke er biologisk, er det noe nedarvet og noe ytre gjenkjennelig. Derfor må vi være på vakt når «kultur» blir brukt for å beskrive og legitimere forskjeller. Som oftest ligger det en form for rasisme i slik argumentasjon, hevder Razack. Hun peker også på hvordan kulturbegrepet brukes forskjellig om Vesten og de andre. 

– Der de andre har kultur, har Vesten «verdier». Og for å bli sivilisert og være verdig til å bli inkludert i vårt samfunn, må de andre ta til seg våre – moderne og rasjonelle – verdier.
Eksklusjonen av de premoderne arter seg på mange måter, fra avslag på søknad om oppholdstillatelse til Guantanamo-fangene og Gaza, ifølge Razack.   

– Forholdene disse menneskene lever under aksepteres fordi de regnes som mindre menneskelige. Leire for asylsøkere, som man finner over hele Vesten er eksempler på det samme.

Kjønn roten til alt?

Av Vestens såkalte verdier har kjønn fått en helt spesiell status, ifølge Razack.

– Kjønn har blitt den sentrale markøren for å skille de siviliserte fra de usiviliserte, de som fortjener fra de som ikke fortjener. Derfor er feminisme og likestilling plutselig i vinden, sier hun.

– Logikken er: Muslimenes mangel på likestilling gjør Vestens vold legitim og nødvendig, den undertrykte muslimske kvinnen må reddes fra den farlige og voldelige muslimske mannen. En mindre opplagt logikk, som like fullt følger denne forestillingen tett, er at muslimenes mangel på likestilling nødvendiggjør en streng innvandringspolitikk i Vesten, sier Razack og forteller om kollegaen, antropologen Lila Abu-Lughod, som høsten 2003 fikk hyppige henvendelser fra journalister som ba henne forklare den politiske situasjonen i Afghanistan. Abu-Lughod undret seg over at man mente at hennes kunnskap om kvinner og islam gjorde henne i stand til å svare på spørsmål om hvorfor USA nå måtte bombe Afghanistan.

– Komplekse historier og situasjoner reduseres til å handle utelukkende om kjønn og patriarkalsk behandling av kvinner. De amerikanske forfatterne Inglehart og Norris skriver det rett ut: «Kjønn er grunnen til at frihet aldri vil vokse i Midtøsten», heter det i deres bok Rising the Tide fra 2003. Ifølge denne logikken ville alle Palestinas problemer vært løst dersom kvinner og menn ble likt behandlet, sier Razack.

Skriver om Norge

Hvordan feministisk argumentasjon og moderne kvinner brukes til å fremme Vestens overherredømme i verden er ett av de sentrale poengene i hennes rykende ferske bok Casting Out. The Eviction of Muslims from Western Law and Politics. Poenget illustreres i et eget kapittel om Norge, som har fått navnet «Racism in the name of Feminism». Her analyserer Razack norsk debatt og politikk knyttet til tvangsekteskap. Hun framfører også hard kritikk mot lobbyisten Hege Storhaug og antropologen Unni Wikan, som hun anklager for rasisme.

– Norge er et interessant case fordi landet ikke har en lang historie med fiendtlige sammenstøt med en muslimsk befolkning, slik Frankrike har. Norge framstår også som mindre åpent innvandringsfiendtlig enn for eksempel Danmark. Likevel preges tvangsekteskapspolitikken av at innvandrernes vold kulturaliseres, i motsetning til majoritetetens vold, som forklares individuelt. Det er også en klar holdning om at «vi» må oppdra «dem», sånn at de slutter å tvangsgifte døtrene sine, sier Razack.

Dilemma

Razack sier hun selv opplever et vanskelig dilemma i møtet med kvinneundertrykking blant muslimer.

– Som feminist med muslimsk opprinnelse, og innvandrer fra sør til nord, befinner jeg meg i en umulig skvis. Hvordan skal jeg kunne konfrontere den patriarkalske volden uten å henfalle til kulturalisering og dermed bidra til forestillingen om muslimer som iboende usiviliserte, og uten å invitere til ekstraordinære tiltak som stigmatiserer?

Razack innrømmer at hun ikke har noen ferdig løsning på dilemmaet.

– Jeg tror imidlertid at det er ytterst viktig å ligge unna kulturbegrepet i sammenheng med patriarkalsk vold. I stedet bør vi ta mål av oss å analysere all patriarkalsk vold på samme måte, enten den begås av majoritet eller minoritet. En annen viktig utfordring er å begrepsfeste en nasjon som ikke er knyttet til arv, der eksklusjon og inklusjon ikke er avhengig av opprinnelse. Et slikt nasjonsbegrep tror jeg ville ha mye å si for feministiske spørsmål, sier hun.