Lengsel etter normalitet

Lengsel etter normalitet

Kan man unngå å bekrefte fortellingen om homoseksualitet som tragedie når man forsker på homoseksualitet og selvmord? Forsker Tone Hellesund forsøker.
Mer om LHBTI
Tone Hellesund (Foto: Beret Bråten)

“Same kor mange gonger ein forelska seg, så var det aldri noko som kunne føre til nokon ting. Og det gjer deg jo frustrert etter kvart, og det er det einaste du ser i framtida òg.”

Dette utsagnet kommer fra en av tolv informanter som Tone Hellesund har snakket med i sitt forskningsprosjekt. Noen av resultatene er presentert i en artikkel i boka Lesbiske og homofile i møte med helse- og sosialtenesta.

Hellesund fikk kontakt med de tolv informantene, som lever homofilt og som har forsøkt å ta livet sitt, gjennom en annonse i magasinet BLIKK og gjennom å henvende seg til mennesker som tidligere har fortalt sin historie offentlig.

Ulik forståelse mellom forsker og informant

Hellesund mener vi lever i en brytningstid, der det finnes ulike fortellinger om muligheten til å leve homofilt.

– Den ene tilgjengelige måten å fortolke seg selv på, er ut fra en forståelse av at seksualitet er noe du gjør, ikke noe du er. Ut fra en slik forståelse blir det feil å snakke om homoseksualitet som en fast del av din identitet. Det er der mer som en mulighet. Den andre forståelsen handler om at homofili er medfødt og en stabil og fundamental del av identiteten din, sier forskeren.

Hun forteller at alle informantene i hennes prosjekt fortolker seg selv ut fra at denne siste måten å forstå homoseksualitet på. 

– Dette er fremdeles den dominerende måten å forstå homofili på i samfunnet. Ett eksempel er debatten som foregår i kirken. Når den liberale delen av kirken argumenter for å ordinere prester som lever homofilt, handler det om at man ikke kan velge hvem man elsker. Mye av den norske toleransen for homofili hviler på at dette ikke er noe man kan velge selv. En slik forståelse tar skylden fra den homofile, sier Hellesund.

Selv har hun problemer med en slik forståelse av homofili, siden den hviler på et premiss om at heteroseksualiteten har forrang, og at alle vil leve heteroseksuelt hvis de bare hadde muligheten. Hellesunds egen forståelse av homoseksualitet bryter med informantenes fortelling om “å komme ut” og av homofili som  medfødt.

– For meg er det viktig at informantenes forståelse komme tydelig fram. Det er ikke slik at min fortelling om homofili er mer sann enn deres fortelling, men deres fortelling er heller ikke sannere enn min. De ulike forståelsene må få kommunisere med hverandre, sier Hellesund.

Tvetydige fortelling

Hellesund mener informantenes fortellinger om homoseksualitet er et tveegget sverd, men presiserer at dette er hennes tolkninger og ikke informantenes egne. 

– I deres fortellinger er homoseksualiteten en fundamental forskjell og en fundamental sannhet, og dette får konsekvenser for den homofile identiteten. Når noen av dem oppdaget at de følte begjær for en av samme kjønn, ble det et sammenbrudd i fortellingen om hva slags liv de skulle leve. Det ga dem en helt annen plass i verden, sier hun, og forteller at informantene beskrev det som et tap av framtid, som om homoseksualitet var en livstidsdom. 

– De blir tvunget til å forlate kategorien “normal”. De eier ikke lenger fortellingen om seg selv, og kjenner seg ikke igjen i fortellingen om “den homoseksuelle”, for de har alltid sett på seg selv som “normale”. Plutselig er det noe ekstraordinært, som tvinger dem fram i lyset, sier Hellesund.

– Det er den stabile fortellingen om homofile som redder dem. Siden de kan “komme ut av skapet” og finne sannheten om seg selv på den andre siden. Samtidig er det den samme fortellingen om fundamental sannhet og forskjell, som gjør at selvmordet blir siste utvei. Så lenge vi har en stolt- og homo-fortelling , må vi også ha en skamfull- og homo-fortelling. Den samme historien kan være dødelig, og samtidig gi en mulighet til å forsone seg med homoseksualiteten, sier Hellesund.

Bryter og bekrefter

Forskningsprosjektet hennes er kvalitativt, det vil si at det er basert på dybdeintervjuer. Hensikten er å forstå fenomenet homofile og selvmordsforsøk. Informantene i undersøkelsen etablerer selv sammenhengen mellom homofili og selvmordsforsøket. 

– På en måte er historiene deres velkjente, for det finnes mange offentlige beretninger om at homofili må ende med tragedie og død. På den andre siden passer disse fortellingene veldig dårlig inn i både retorikken om å være stolt og homo, og i retorikken om at faste seksuelle identiteter er passé, sier Hellesund.

Hun mener homobevegelsen har forsøkt å kvitte seg med den tragiske fortellingen, og viser til den postmoderne kulturen, hvor evnen til selvrefleksivitet og valgfrihet står helt sentralt. 

– Teoretikere som Anthony Giddens beskriver seksualitet som fleksibilitet, som noe vi kan velge. Og i en slik forståelse finnes stor aksept for ulike former å gjøre seksualiteten på, sier hun og mener at dette likevel bare er en side av historien.

– For hvordan er det mulig å forstå tragedien ved homoseksualitet i en slik postmodernesammenheng?

– Homoseksualiteten har blitt en dominerende fortelling for de jeg har intervjuet. Den ble selve sannheten om selv-et, og alle andre deler av personligheten ble mindre viktig. Dette er noe som kommer både innenfra og utenfra. De opplever det som en kjerne hos seg selv, samtidig som samfunnet ser på homoseksualiteten som noe overskyggende andre sider ved enkeltindividet, sier hun. Hennes informanter er veldig selektive i forhold til hvilke forståelser de har forholdt seg til.

– De så bare begrensningene, og søkte bekreftelse på at de aldri kunne leve et fullverdig liv som homoseksuell. I de miljøene de kom fra var det slike budskap om homoseksualitet som ble formidlet.

Mot frigjøring

Forskeren spurte informantene hva som skulle til for å gjøre livsbetingelsene enklere for homofile, og de svarte: Mer opplysning inn i skolen. 

– De etterlyste en positiv bekreftelse på sin seksualitet, og fortellinger de kunne kjenne seg igjen i, forteller Hellesund.

Hun tror dette handler om dype strukturer, om heteronormativitet som er selvbekreftende heteroseksualitet og som gjør andre levemåter til noe unormalt. 

– Selvmordsforsøkene er ekstreme konsekvenser av heteronormativiteten. Vi må kjempe for friheten til å leve i et tolerant samfunn, og den prosessen er i gang. Heteronormativiteten må utfordres. Og vi må være bevisste på hvordan vi beskriver homofiles livssituasjon, slik at vi ikke bidrar til å gjøre heteroseksualiteten til en udiskutabel norm

Hellesund mener oppfatningen “det er synd på de homofile” har ført til en rekke rettigheter, men samtidig bekrefter den hierarkiet mellom heteroseksualitet og homoseksualitet. 

– Å få medlidenhet handler også om hvem som står over og syns synd på. Medlidenhet bidrar til å opprettholde heteronormativitet, sier forskeren.

Det er mange paradokser i forskningen til Hellesund, for skal man ikke føle med ungdommer som forsøker å ta sitt liv? Skal man fortelle dem at det ikke finnes en homofil kjerne? Hellesund mener det er vanskelig å ikke reprodusere en medlidenhetsforståelse siden hun har valgt det forskningstema hun har. 

– For meg er det viktig å understreke at begge fortellingene om homoseksualitet finnes. Deres fortellinger om den fundamentale frykten for å være unormale er høyst reelle. Poenget mitt er å kritisere samfunnet som skaper grobunn for disse historiene, avslutter Hellesund.