Drømmen om Europa

Drømmen om Europa

– Jeg har aldri møtt kvinner som er så misfornøyde i prostitusjon som de nigerianske gateprostituerte, sier May-Len Skilbrei, som har forsket på prostitusjon i en årrekke. Hun er en av tre forskere bak rapporten Afrikanske drømmer på europeiske gater.
Mer om Prostitusjon

«Veronica har en kjæreste i Italia, som har mange kjærester rundt om i Europa. Hun har vært prostituert i Italia flere år, og er bare i Norge en stund for å tjene penger. Men Norge innfrir ikke forventningene. Livet på gata er hardt, kaldt og det er mange om kundene».


May-Len Skilbrei. (foto: Beret Bråten)

Slik beskriver forsker May-Len Skilbrei bakgrunnen til en av de tretten nigerianske prostituerte som hun sammen med Marianne Tveit og Anette Brunovskis har dybdeintervjuet. De har sammen skrevet rapporten Afrikanske drømmer på europeiske gater - nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge, utgitt av Fafo.

– Målet med rapporten er å snu spørsmålet fra hva som er problemet med de nigerianske prostituerte, til hva som er problemet til de nigerianske prostituerte, sier Skilbrei.

Få debuterer i Norge

Det siste året har avisene vært fulle av overskrifter om nigerianske prostituert på Karl Johan, men det har vært lite kunnskap om hvem de er, hvordan de kommer hit og hva som er deres situasjon. – Selv om vi vet at få av jentene benytter det norske hjelpeapparatet, hadde vi overraskende få problemer med å komme i kontakt med de nigerianske jentene, forteller Skilbrei.

Til sammen har forskerne snakket med omlag 80 nigerianske kvinner i norsk gateprostitusjon, og de har dybdeintervjuet 13 av dem flere ganger.

– De nigerianske kvinnene vi har intervjuet er godt voksne og har vært i prostitusjon i opptil ti år. Dette gjelder for de fleste nigerianske prostituerte i Norge. Det er få som debuterer som prostituerte her, sier Skilbrei. 

Hovedspørsmålene i rapporten har vært tredelt. For det første ville forskerne finne ut hvordan kvinnene kommer til Europa, og bakgrunnen for veivalgene deres. For det andre ville de se på kvinnenes situasjon i Norge, og for det tredje undersøke i hvilken grad kvinnene var under tvang og involvert i menneskehandel.

Lang og vanskelig reise

May-Len Skilbrei understreker at de nigerianske gateprostituerte er en mangfoldig og sammensatt gruppe, men hun finner likevel noen tegn til den «vanlige» migrasjonsruta for vest-afrikanere som søker lykken i Europa.

– Det er to hovedmønstre. Det ene er en reiserute med fly til Europa, ofte med innbydelse fra en ektemann eller kjæreste i Europa. Den andre er den vanskelige reisen til Nord-Afrika med opphold i «flyktningeleir», før overfart til enten Spania eller Italia, forteller Skilbrei.


Rapporten Afrikanske drømmer på europeiske gater.

De fleste som er i Norge har oppholdstillatelse i Italia eller Spania, og kommer
hit på turistvisum på opptil tre måneder. I rapporten dokumenterer forskerne at det er blitt vanskeligere for nigerianske kvinner å komme inn i landet, mest sannsynlig på bakgrunn av avisoppslag om prostitusjon. Hvis de blir kastet ut av Norge blir de returnert til avsenderlandet.

For hvert ledd kvinnene må gjennom på reisen setter de seg i gjeld. En av kvinnene forteller i rapporten at det kostet 1000 euro å få informasjon om hvordan man kunne etablere seg som prostituert i Norge.  

– For enhver forflytning trenger de informasjon, og informasjon koster. Ei av jentene kunne fortelle at hun ble plukket ut i en «flyktningeleir» i Marokko med setningen: «You are pretty, you should work in Europe». I dette tilfellet vet hun og han hva hun skal jobbe med i Europa, forteller forskeren, og viser til forskjellen mellom kvinnelige og mannlige migranter: 

 – Menn må betale hele summen for reisen til Europa på forhånd, mens kvinnene blir satt i gjeld. Denne gjelden blir utgangspunktet for kontroll når de først har kommet seg til Europa. Det er bedre sjanser for kvinner til å tjene penger her, nettopp fordi de kan prostituere seg, sier hun.

Gjeld og tvang

Forskerne fant at noen av kvinnene er her under tvang, og at de ikke visste hva de dro til da de forlot Nigeria. Andre opererer relativt selvstendig.

Skilbrei mener det er et uklart skille mellom menneskehandel og menneskesmugling. Hun forteller at det i noen tilfeller er snakk om betaling for tjenester, mens det i andre tilfeller dreier seg om direkte tvang gjennom trusler mot jentene selv eller familien i Nigeria.

– Når det blir vanskeligere å komme til Europa ender de opp med flere bakmenn, som igjen må betales av jentene som migrerer. Mange av de nigerianske kvinnene kan ikke lese og skrive, og er dermed avhengig av hjelp og råd hele veien, sier Skilbrei.

Ansvar for familien

May-Len Skilbrei forteller at det tar lang tid for forskere å bygge opp tillit, og at det trengs større og mer langvarige forskningsprosjekter for å finne ut hva som er situasjonen til nigerianske og andre prostituerte i Norge. Det viktigste å formidle for Skilbrei, er at de nigerianske gateprostituerte er i en ekstremt vanskelig situasjon:

– I den norske politiske og juridiske debatten er det viktigste spørsmålet om dette dreier seg om menneskehandel eller ikke. Men i møte med disse kvinnene har jeg tenkt at det er ganske irrelevant. De sliter. Og de sliter av mange ulike grunner. Hva vi kaller problemet deres, løser ingenting, sier hun.

– De har ikke mulighet til å tjene penger på noe annet vis, og hvis de skal betjene gjelden må de tjene penger. Dessuten har de et press om å sende hjem penger til familien, sier Skilbrei, og forteller om Rachel som har vært på reise i syv år og har gjennomlevd mye. Likevel mener fortsatt det er verdt det, fordi hun har bedret sin egen og familiens økonomiske posisjon.

– Drømmen om Europa er så sterk at det er umulig å vende hjem uten rikdom og gaver til familien. Det har mange av jentene ikke råd til, sier Skilbrei. Hun mener det er en tendens til at kvinnene ofrer seg for familien, og på spørsmål om hvorfor de drar, nevnte kvinnene gjerne at det var for å hjelpe småbrødrene. Selv om de i oppfølgningsspørsmålet svarte at smøbrødre og småsøstre var like viktig. - Jentene beskriver fattigdom og ingen framtidsutsikter som årsaken til at de reiste ut, og familien har ofte betalt for at jenta skal reise til Europa mer eller mindre vitende om at hun ender på gatene her, forteller Skilbrei.

Fokus på kvinnene

Skilbrei reagerer på hvordan det norske samfunnet behandler de nigerianske gateprostituerte:

– Alt for mange gir prostitusjon ansvar for å ødelegge turist-Norges ansikt utad, for manglende likestilling mellom alle kvinner og alle menn, Norges rykte i utlandet eller andre problemer, sier hun. Skilbrei er mest opptatt av kvinnene som er i prostitusjon nå, og av at de ikke skal bære mer ansvar på sine skuldre.

– Det vi behøver i politikken og i media, er fokus på kvinnene som mennesker. Dette ville også gjør relasjonene til kundene bedre. Noen vil jo være mot at dette er et mål. De vil gjøre prostitusjon vanskeligere for å presse kvinner og kunder ut, og for å forhindre at nye kvinner/kunder går inn, men slik er altså ikke mitt fokus, sier hun.

Personlig er Skilbrei ikke er tilhenger av legalisering eller normalisering av prostitusjon. Samtidig er hun skeptisk til kriminalisering av sexkjøp:

– Jeg vil ikke ha ett entydig løsningsforslag. Samfunnets jernneve passer kanskje andre steder, men den rammer for upresist til å passe som redskap for å løse prostitusjonsproblemet, avslutter May-Len Skilbrei.