Postmoderne bestemødre

Postmoderne bestemødre

Bestemor på anbud. Denne politiske frasen festet seg hos Randi Karin Sivertsen og fikk henne til å fundere på hva en bestemor er i dag. Hun er da ikke først og fremst passiv og pleietrengende? Tvert imot er hun ofte midt i livet, yrkesaktiv, og med omsorg for generasjoner både før og etter seg. Sivertsen har studert postmoderne bestemødre.
Randi Karin Sivertsen (foto: Beret Bråten)

Randi Karin Sivertsen sluttførte i vår sin hovedfagsoppgave i sosiologi ved Høgskolen i Bodø. Hun skrev om postmoderne bestemødre, og hun er selv fersk bestemor. Det første barnebarnet kom, nesten som bestilt, natten etter muntlig eksamen.

– Jeg tror jeg er bedre forberedt enn de fleste, ler den nybakte bestemoren.

Sivertsen manglet imidlertid egen erfaring da hun tok fatt på arbeidet med å utforske nåtidas bestemødre. Men hun var i den aktuelle alderen, som hun selv sier. Og nysgjerrig på hvordan bestemødre på hennes egen alder former bestemorgjerningen. Dette er kvinner født rundt 1950, som del av babyboomen rett etter andre verdenskrig. Kvinner som ble ungdom og voksne gjennom 1960- og 70-tallet, ei tid preget av kvinnefrigjøring og store sosiale endringer. Og de er blitt godt voksne, eller «unge eldre», som sosiologien Ivar Frønes kaller det, i ei tid preget av idealer om å være seg sjøl og skape seg sjøl. I ei tid hvor teoretikere som Anthony Giddens og Ulrich Beck beskriver skiftet fra lydighet og tilpasning, til fokus på individuelle valg. Når de så skal fylle rollen som bestemødre, gjør denne gruppen kvinner det da med utgangspunkt i tradisjoner, eller skaper de selv innholdet i rollen, som det sømmer seg bestemødre i postmodernismens tid?

Bestemødring

– På engelsk finnes verbet «to grandparent» og «grandparenting», sier Randi Karin Sivertsen.

– Men på norsk finnet ikke tilsvarende begrep, her opptrer bestemødre, bestefedre og besteforeldre kun som substantiv. Og moderskapets omtales som noe man er, som en institusjon, ikke som noe man gjør.

Sivertsen mener det er en tendens til å generaliseres og idealisere bestemødre.

– Det er mye kunnskap som tas for gitt, som er knyttet til den biologiske sammenhengen mellom bestemor og barnebarn. I liten grad reflekterer man over at også bestemor inngår i en sosial sammenheng, hvor posisjon, status og rolle varierer avhengig av tid og sted.

Likevel har bestemødre og besteforeldre vært gjenstand for en del forskning.
– Og her er et markant vendepunkt i forskningen rundt 1970, påpeker Sivertsen. Hun utdyper:

– Fra 1930-tallet fra til 1950-tallet ble besteforeldre generelt, og bestemødre spesielt, problematisert på en negativ måte. Toneangivende teoretikere på barneoppdragelse hadde som sitt sentrale budskap til nybakte foreldre at de måtte stole på seg selv, og ikke lytte så mye til egne foreldres råd. Og sosiologen Talcott Parsons mente slektskapsrelasjoner var overflødige. Ektefellene i kjernefamilien skulle søke støtte hos hverandre, ikke hos oppvekstfamilien.

Fra 1950-tallet begynte forskere å stille spørsmål ved dette. Og rundt 1970 inntreffer altså vendepunktet.

– Da fikk vi en ny generasjon unge, kvinnelige forskere, her i Norge med Hanne Haavind i spissen, som var kritiske til sin samtids organisering av kjernefamilien, og kritiske til datidens forskere. Forskningen flyttet da også fokus, og besteforeldrene gikk fra å ha blitt betraktet som problem til ressurs, forteller Sivertsen. Det var riktignok en del bekymring knyttet til om yrkesaktive kvinner hadde tid til å være bestemor. – Men senere undersøkelser har vist at det er de yrkesaktive bestemødrene det er lettest å spørre om hjelp, påpeker hun.

28 barnebarn

Randi Karin Sivertsen har intervjuet sju bestemødre. De er fra 47-55 år, og har til sammen 19 barn og 28 barnebarn. Her er både yrkesaktive kvinner og hjemmeværende, gifte, skilte, gjengiftede og single. De har biologiske barnebarn og stebarnebarn. Noen har barnebarna i nabolaget, andre har de femti mil unna, mens noen har begge deler.

Til forskjell fra mange andre overganger i livet, er det mer uformelt å bli bestemor eller få bestemorstatus. Til dette hefter ingen formelle overgangsriter.

– Men jeg fant at det var en del uformelle markeringer omkring denne overgangen. Flere av bestemødrene hadde fått små påskjønnelser og oppmerksomheter fra venner og kolleger. En av de mer kreative variantene var den ferske bestemoren som fikk overlevert hårnett og kamferdrops i presang på jobben, forteller Sivertsen.

Bestemorhistorier om emosjoner

Sosiologen ba dem fortelle sin bestemorhistorie. Hun fikk historier som handlet om det emosjonelle, slik «Anne» beskriver det: «Han (barnebarnet) var tretten dager da vi kom første gang. Da kjente jeg det brusa sånn inni meg at jeg tenkte at dette måtte være det som kalles lykkerus.» En annen beskriver det å bli bestemor som større enn å bli mor.

– Følelsene preger alle fortellingene, sier Sivertsen. – Disse bestemødrene gjør sine barnebarn til et emosjonelt prosjekt, kanskje i enda større grad enn sine egne barn som de hadde klart definert oppdrageransvar for.

Randi Karin Sivertsen knytter vekten på det emosjonelle til det sosiologen Arnlaug Leira har kalt moderniseringen av moderskapet. At det å ha barn gjennom 1960- og 70-tallet i økende grad ble et selvvalgt og følelsesmessig prosjekt.

– Det kan se ut til at bestemorrollen har utviklet seg i takt med morsrollen, og blitt både en forlengelse, men også en styrking av de følelsesmessige sidene ved denne, påpeker Sivertsen.

- og om biologi

Men bestemødrene er ikke bare tilknyttet sine barnebarn gjennom følelser. Her er også et biologisk aspekt. Barnebarna er “deres kjøtt og blod”, slik en beskriver det. I dem ser de «litt av evigheten». Samtidig vet bestemødrene at i en virkelighet hvor mange har både barnebarn og stebarnebarn, skal man ikke bry seg så mye om dette med kjøtt og blod. Slik “Else” uttrykker det når hun snakker om hvordan man blir opptatt av hvem barnebarnet ligner. «Her kan du som bestemor komme til å gjøre forskjell på biologiske barnebarn og stebarnebarn. Og man kan komme til å framelske trekk fra egen familie i barnebarna. Jeg kjenner flere som er i denne situasjonen, de blir både lei og skamfull, som bestemor skal de ikke gjøre sånne ting.»

– Bestemødrene strever med å være inkluderende, sier Sivertsen. – Samtidig som blod synes å være tykkere enn vann, hevder de individets rett til å bli inkludert, akseptert og respektert.

Flere av bestemødrene reflekterer også over forskjellen på å være farmor og mormor. De som er farmødre er opptatt av forholdet til svigerdøtrene. Enten fordi de er redde for at det skal komme et samlivsbrudd som kan «ta barnebarna fra dem», eller fordi samlivsbruddet har skjedd, mens de fortsatt ønsker å være bestemor for barna.

– Å være farmor er å være i en spesielt sårbar situasjon. Ingen snakker om å avvise barnebarna eller slå hånden av svigerdøtrene. Det er farmødrene som frykter at de skal bli avvist, påpeker Randi Karin Sivertsen.

Jevnaldrende rollemodeller

Hvem bruker de som rollemodeller, spurte Sivertsen, hvem lærer de av? Og svaret er at de verken bruker egne bestemødre, mødre eller svigermødre som rollemodeller. Men de bruker dem som referansepunkt, som noen å se seg selv i forhold til, for å finne ut hvordan de vil være og ikke være. Slik en av bestemødrene uttrykker det: «Jeg skal i alle fall ikke gjøre som mora mi, for hun gjorde forskjell på barnebarna».

– Men det viktigste er kanskje at de snakker mye med jevnaldrende kvinner om dette. Så i den grad de har rollemodeller, finnes de blant kvinner i samme generasjon som dem selv, sier Sivertsen, og legger til: – Det snakkes ofte om at barn og ungdom har jevnaldrende som modeller når de former sine roller. Men jeg mener dette også er viktig for eldre generasjoner. De som gikk før dem, kan ikke brukes som modell, for tida er en annen nå. Så da vender de seg i stedet til andre i samme generasjon.

Media oppgis imidlertid ikke som viktig. – Kanskje fordi media først nå har begynt å snakke om hva det vil si å være bestemor i dag, sier Sivertsen.

– I det siste har vi fått magasiner og ukeblader som Eva, som retter seg mot kvinner som er 40 pluss. Der fant jeg blant annet en reportasje under overskriften «Moderne bestemødre: Kos og karriere». Her presenteres de nye bestemødrene, stylet og omtalt slik: «Den raggsokkstrikkende og bollebakende og alltid tilstedeværende mormoren og farmoren har veket plassen for en moderne utgave. Hun med karriere, personlig utvikling, velværeweekender, klatrekurs og jorden-rundt-reiser på timeplanen.»

Skjemme bort og gi sjøltillit

Alle skal ha det bra! Det er det viktigste for bestemødrene Randi Karin Sivertsen har intervjuet. De mener oppdragelse er foreldrenes ansvar, de vil ikke blande seg for mye inn eller fortelle “hvor skapet skal stå”. De mener dessuten at de unge gjør en veldig bra jobb.

– Bestemødrene vil kose seg med barnebarna, understreker Sivertsen.

– De vil skjemme dem bort, bekrefte barnebarna og bygge sjøltillit hos dem. De vil skape gode relasjoner gjennom å bruke tid sammen med dem. Og selv om flere av bestemødrene understreker at de også vil ha tid til sin jobb og sitt liv, så er barnebarna en integrert del av livet for de fleste av dem. En bestemor har gitt barn og barnebarn beskjed om at det «ikke bare er å komme», de må gjøre avtale først. Allikevel henter hun barnebarna på skole og i barnehage jevnlig, og hun tar dem med på helgetur, slik at tida sammen med dem ikke bare skal bli en time nå og en time da.

Sivertsen mener begrepet «tidsklemme» ikke bare passer for unge småbarnsfamilier. Det kan også gjelde for en del bestemødre.

– De snakker om kvalitetstid, og de vil gjerne ha tid. Men det er klart at de kan føle seg presset, av å skulle fylle roller som bestemor, hustru, mor og arbeidstaker. Flere har også egne mødre som de kjenner ansvar for og har omsorgsoppgaver i forhold til, forteller Sivertsen.

Bestefedre?

I all forskning som er gjort om besteforeldre, står bestemødrene stort sett i fokus. Randi Karin Sivertsen har heller ikke forsket på bestefedrene. – Mest fordi jeg måtte avgrense en slik oppgave, ikke fordi det er uinteressant, understreker hun.

– For det er et stort spørsmål hvem dagens bestefedre har som forbilder. Mange bestefedre har for eksempel opplevd samlivsbrudd, hvordan former de sin rolle til barna og til barnebarna? undrer Sivertsen.

– Når bestemødrene snakker om sine menn, handler det om ekteskapet og at det har vart fordi de gir hverandre rom til å dyrke egne interesser. Det er lite snakk om bestefar som samtalepartner om dette å være besteforeldre, avslutter Randi Karin Sivertsen.