Frikjent

Frikjent

«En anklage om uhederlighet er det verste som kan ramme en forsker». Sitatet tilhører rektor ved Uppsala Universitet. Likevel besluttet han i juni i fjor å granske professor Eva Lundgrens forskning etter to TV-program, en opphetet mediedebatt og påstander om juks. I desember ble hun frikjent. Men opplever hun sjøl, etter en slik prosess, at hun virkelig er frikjent?
Eva Lundgren (foto: Beret Bråten)

– Det er godt å vite at jeg er frikjent. Livet er veldig mye bedre nå enn i det drøye halvåret som gikk fra granskningen ble vedtatt til resultatet forelå. For de månedene var et rent helvete, dag og natt. Så det er en enorm forskjell. Men på spørsmålet om jeg kjenner meg frikjent, så gjør jeg ikke det. At det faktisk ble satt i gang en gransking, vil alltid ligge der, sier Eva Lundgren.

Det er februar 2006. Uppsala Universitet, der Lundgren har arbeidet siden 1989, er ett av Sveriges mest tradisjonsrike med slottlignende bygninger og parker. Området er preget av ro og verdighet. Men det som har foregått rundt Eva Lundgren det siste halvåret fortjener muligens ikke de samme adjektivene.

Kjønnskrigen

Det begynte i mai i fjor. Da sendte svensk TV to programmer med tittelen “Könskriget”. Programmene var laget etter samme prinsippet som norske Brennpunkt; dokumentarpreget med rask klipping og dramatisk oppbygging. Eva Lundgren kom ikke godt ut av det. Det gjorde heller ikke den svenske krisesenterbevegelsen Roks, og politikere og embetsmenn med ansvar for regjeringens politikk mot vold mot kvinner.

Lundgren ble tillagt det ideologiske ansvaret for en politikk som var både mannshatende og direkte virkelighetsfjern. For hevdet hun ikke at det ble begått satanistiske ritualmord på barn i Sverige? Hvor var i så fall likene? Og var vold mot kvinner virkelig så vanlig som Lundgren påsto?

– Fra et fire og en halv times intervju med meg, ble kanskje fem minutter brukt i programmet, sier Lundgren.

– I tillegg hadde de hentet fram et klipp fra en debatt hvor jeg deltok i 1992.

Programmet vakte oppsikt, for å si det forsiktig. Rektor Bo Sundquist ved Uppsala Universitet valgte først å møte mediestormen med å invitere til debatt på universitetet. Nå skulle Eva Lundgren få anledning til å svare for seg.

– Og selv om jeg visste at det kom til å bli tøft, og at mange journalister ikke akkurat ville være velvillige, tenkte jeg at dette får jeg ta. Når noe er kontroversielt, er debatt den akademiske formen. Så jeg hadde skrevet innlegget mitt og var klar, sier Lundgren.

Det kunne vært verre

Men så fikk hun telefon fra rektor. Det ble ingen debatt. Det ble granskning.

– Da fikk jeg jo sjokk. For rektor hadde tidligere sagt til meg at han skjønte at TV-programmet var klippet. Den gangen sa han også at det kunne vært mye verre; det kunne vært snakk om uhederlighet og fusk - og slik var det jo heldigvis ikke. Men så ringer han altså på en helligdag, om kvelden på selveste nasjonaldagen 6.juni og sier: Du skal granskes. Og jeg sier: Hva skal jeg granskes for? Jo, var svaret, vi har et regelverk for uhederlighet i forskningssaker, se nærmere på det. Mer ville han ikke si.

Regelverket er Uppsala universitets eget og inneholder 26 paragrafer. Hva som er å anse som vitenskapelig uhederlig, fastslås i de første punktene. Det handler om forfalskning og fabrikasjon, plagiering, uansvarlig bruk av informasjon som er gitt i fortrolighet, uberettiget krav på forfatterskap, og å ha unnlatt å følge regler som etikkomiteer, datatilsynet eller andre har foreskrevet.

Anklage

Hva var Eva Lundgren anklaget for? I sin rapport slår granskerne fast at: “Det er åpenbart at rektors beslutning skyldes Lundgrens uttalelser i TV og den etterfølgende kritikken. Uten denne mediedebatten og uten stormen av e-post til universitetets ledelse, hadde det aldri blitt fattet en slik beslutning.”

Kanskje veide noens kritikk tyngre enn andres. Selv peker Lundgren særlig på professor i statsvitenskap Bo Rothstein.

– Bo Rothstein var invitert til debatten på universitetet, forteller Lundgren.

– Men han ville ikke delta. Han ville i stedet ha en granskning om fabrikkering av data. Slik jeg tolker han, tvilte han på at mine informanter som forteller om rituelle overgrep, fantes, og på at lydbåndene med deres historier eksisterte. Dette er så nær en formell anklage om fusk som en kan komme.

Fra spørsmål om uhederlighet til troverdighet

I slutten av juni ble granskerne utpekt av daværende dekanus ved det samfunnsvitenskapelige fakultetet, Jan Södersten. Det ble Margareta Hallberg, som er professor i vitenskapsteori ved Gøteborgs universitet, og Jörgen Hermansson som er professor i statsvitenskap ved Uppsala universitet. Disse to skulle gjennomføre en forberedende undersøkelse, for å avgjøre om det var grunn til å starte en fullstendig utredning. Av hensyn til den anklagede forskeren bør en slik forberedende undersøkelse, i følge regelverket, ferdigstilles innen 60 dager. I denne saken tok det imidlertid om lag et halvt år.

Da den endelige rapporten fra Hallberg og Hermansson forelå 9. desember i fjor, ble det klart at granskerne hadde gått mer omfattende til verks enn bare å undersøke vitenskapelig uhederlighet. Selv skriver de om dette: “Videre framgår det at granskningen skal ta utgangspunkt i universitetets regelverk, og dermed ikke de anklager og spørsmål som har framkommet i den offentlige debatten. Av pressemeldingen (rektors, red.anm) framgår det at rektor oppfatter at dette handler om et troverdighetsspørsmål, som berører både Lundgrens egen forskning og universitetets forskning for øvrig på dette området. Oppdraget for oss granskere blir dermed bredere enn å prøve spørsmålet om «vitenskapelig uhederlighet». Det handler, i følge rektor, heller om å prøve Lundgrens «troverdighet» som forsker”.

I sin rapport forankrer granskerne sitt arbeid i universitets regelverk for vitenskapelig uhederlighet i punktet om forfalskning og fabrikasjon, og de mener at fabrikasjon er det mest aktuelle for granskningen. De begrunner dette slik: “Siden det stilles spørsmålstegn ved om konklusjoner og påstander fra Lundgren har belegg i fakta, om de kan etterprøves ved hjelp av empirisk evidens. Granskingen kommer derfor i hovedsak til å konsentreres om spørsmålet om det finnes en rimelig kobling mellom konklusjoner og teser i Lundgrens vitenskapelige arbeid og den empiri som det henvises til. For at forskningen skal være troverdig, kreves at det er mulig å gjøre en slik kobling.”

Kvasijuridisk

Granskerne understreker at deres oppdrag har dreid seg om å prøve Lundgrens troverdighet som forsker og ikke kvaliteten i hennes forskning. Men de skriver også: “På et allment plan er det enkelt å iaktta et slik skille. I dette konkrete tilfellet viser det seg imidlertid ikke å være så lett. Slik vi tolker oppdraget og universitetets regelverk, vil vår granskning nemlig i virkeligheten handle om et grunnleggende kvalitetsaspekt ved all forskning, nemlig at man som forsker har gode argumenter for sine påstander. Når det, som i dette tilfellet, handler om empirisk forskning kommer granskningen på mange måter til å kretse rundt spørsmålet om belegg.”

Granskerne skulle altså undersøke Lundgrens troverdighet, men er ikke det mer en sak for akademisk debatt?

– Jo, og det var som sagt meningen, sier Eva Lundgren.

– Jeg tror vel knapt noe lignende har skjedd før, for regleverket er veldig klart: det skal finnes en anklager og en presisert avgrenset anklage. Nå var det ikke slik det ble gjort her. Men rektor har hele tiden forsvart granskningen med at den var til det beste for meg og for universitetet, siden det var skapt en så enorm mistenksomhet, sier Lundgren.

Den ene av granskerne, Jörgen Hermansson, har valgt å si det slik i en særmerknad i sluttrapporten: “Jeg kan avslutningsvis ikke avstå fra å bidra med en mer allmenn refleksjon rundt dette oppdraget. Hvordan skal man se på at forskning blir utsatt for denne typen kvasijuridisk granskning? Min bestemte oppfatning er at dette virkelig er en ulykkelig løsning. Å begynne å snakke om uhederlighet eller fusk, når man oppfatter visse forskningsresultater som merkelige eller kontroversielle, risikerer å ødelegge noe av det mest grunnleggende både innenfor vitenskapen og i den offentlige debatten, nemlig at vi forsøker å møte og kritisere hverandre på sak.”

Ikke tvil

Hvordan gikk de så granskerne til verks?

– Jeg måtte levere inn hele min produksjon, inklusive det jeg hadde med fra Norge. Jeg leverte vel inn 60 publikasjoner, sier Lundgren, og peker på en stor, hvit pappkasse som står i et hjørne på hennes kontor. Hun har fått kassen i retur fra granskerne.

– I tillegg var det en liste på 40 publikasjoner.

Granskerne valgte å se nærmere på særlig tre ting: Boka La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep, som ble utgitt i Norge i 1994 og Slagen dam fra 2001. I tillegg har de tatt for seg Lundgrens begrep om voldens normaliseringsprosess.

Rapporten slår tidlig fast at Lundgrens datamateriale faktisk finnes. Granskerne bemerker i en fotnote at de ikke er i tvil om at intervjuene med barna og de unge voksne i boka La de små barn komme til meg har funnet sted, og at de har uttalt seg slik de er gjengitt i boken. Granskerne har også, sammen med Lundgren, hatt mulighet til å høre gjennom noen av lydbåndopptakene.

– Dette skjedde i et møte jeg fikk tvunget fram, sier Lundgren.

– For de ville jo ikke møte meg. Jeg skulle ikke få forsvare meg før de hadde avsluttet sitt arbeide.

En del av intervjumaterialet granskerne etterspurte, finnes imidlertid ikke lenger. Det finnes regler for makulering av materiale etter et visst antall år, når forskningsprosjektet er avsluttet og publisert.

– Dette er etiske og juridiske regler jeg har fulgt, sier Lundgren.

Hvordan måle troverdighet?

Men så var det troverdigheten. Hvordan måler man en forskers troverdighet?

– Helt til granskningsrapporten forelå, trodde jeg at de to granskerne ikke skulle være fagsakkyndige på den måten som er vanlig når forskere bedømmer hverandres arbeider, dette hadde daværende dekanus avklart skriftlig. De skulle jo granske meg for uhederlighet. Det var det jeg skulle tas for. Men når de så utvidet oppdraget sitt til også å gjelde troverdighet, for øvrig etter oppdrag fra den nye dekanen, viste det seg i etterhånd, da ble de jo en type fagsakkyndige, som vurderer om de er enige i mine analyser og min måte å gjøre ting på. Og det mener jeg altså at disse to ikke er kvalifiserte for. Hvis noen virkelig hadde ment at de skulle være fagsakkyndige, ville noen andre blitt valgt. Da burde det i det minste vært en sosiolog med, sier Lundgren. Sosiologi er ved siden av religionsvitenskap, hennes fag.

Selv skriver Hallberg og Hermansson at de har undersøkt om det finnes rimelig belegg i Lundgrens empiri for de konklusjoner og teser hun presenterer i sitt vitenskapelige arbeide i empirien som finnes.

Slagen dam

«Slagen dam» fra 2001 er en undersøkelse der 10.000 tilfeldig utvalgte kvinner i alderen 18-64 år, bosatt i Sverige, blir spurt om sine erfaringer med vold. Svarprosenten var på 70 prosent. Lundgren gjennomførte den sammen med en gruppe medforskere.

– Dette var første gang man i Sverige ville undersøke omfanget av menns vold mot kvinner, forteller hun.

– Jeg mener vår analytiske strategi er i henhold til oppdraget, det vil si å undersøke omfanget av vold mot kvinner. Og i svarene kvinnene gir punkteres myten om at det først og fremst er bestemte grupper menn som står for overgrepene. Når det gjelder faktisk forekomst av vold, er volden spredt på en slik måte at de voldsutøvende mennene ikke kan søkes først og fremst i grupper med alkoholproblemer, lav utdanning eller annen etnisk tilhøringhet enn svensk. Og da er det kvinnenes egen beskrivelse av mennene som er registrert.

Granskerne mente imidlertid at Lundgren og hennes medforskere har manglende belegg for denne konklusjonen, og har gjort sine egne analyser for å teste dette. De konkluderer med at ektemannens alkoholkonsum, arbeidsløshet, alder og etnisitet påvirker forekomsten av vold. Men at det er snakk om svake effekter. Granskerne skriver: “Aller først bør det understrekes at vi ikke kommer særlig langt i vår forklaring av hvilke menn som utøver vold mot sine kvinner. Forklaringskraften er lav. Men dette rammer ikke bare vår analyse, men i like stor grad analysen i Slagen dam. Materialet er ganske enkelt for tynt når det gjelder menn. I den grad noen substansiell konklusjon skal trekkes, er det imidlertid en som går i mot den som Lundgren med flere trekker” .

– Jeg er helt enig i at man kan diskutere hva som er best å gjøre analytisk, det er både helt legitimt og vanlig innenfor akademia. Men dette hører ikke hjemme i en granskningsrapport! Granskerne kaller da heller ikke dette uhederlig, men har gjort det til et spørsmål om troverdighet. Deretter konkluderer de med at våre resultater kunne vært rakt det motsatte av hva vi hevder, noe jeg opplever at også rektor stiller seg bak og gjør til en gyldig tolkning. Da mener jeg vi er vi veldig nær en politistat, sier Lundgren.

Et angrep på kvalitativ forskning

Når det gjelder granskernes behandling av begrepet “voldens normaliseringsprosess” og boka La de små barn komme til meg, mener Lundgren i sitt formelle motsvar til granskningsrapporten at det er snakk om “en krigserklæring mot kvalitativ intervjuforskning”.

– Jeg vil framheve et par ting: De behandler empiri, intervjudata fra kvalitative intervjuer, som “fakta”, ikke som fortolkede utsagn og beretninger. Og de har en positivistisk forståelse av hva som er belegg for en teori; dersom et begrep om voldens normaliseringsprosess skal ha noe for seg, må det nærmest bevises gjennom et visst antall forekomster. De godtar altså ikke en hermeneutisk eller fortolkende metode, som bygger på en utvikling av teoretiske begreper i dialog med empiri. De har gjort en positivistisk logikk til målestokk for kvalitativt orienterte studier, sier Lundgren.

Denne delen av Lundgrens kritikk av granskerne støttes av fjorten forskere i et innlegg i Dagens Nyheter etter at rapporten var klar. Forskerne skriver at granskerne, etter deres mening, ikke har kompetanse på Eva Lundgrens forskningsfelt. De fjorten forskerne, deriblant Maud Eduards, Diana Mulinari og Johanna Esseveld, skriver blant annet: “Det meste av Lundgrens vitenskapelig produksjon skjer innenfor en tradisjon som man kan kalle hermeneutisk. Det handler om å tolke empirisk materiale og gjennom det utarbeide teoretiske forståelser av ulike samfunnsfenomen. Forskning oppfattes som en tolkningsprosess. God forskning handler, i et slik perspektiv, mindre om å «bevise» eller «teste» ulike hypoteser og mer om, ut fra ulike teoretiske perspektiv og med en overbevisende argumentasjon, å skape økt forståelse for ulike fenomen. Utgangspunktet er at verden ikke på en entydig måte lar seg avbilde. Virkeligheten framstår på ulike måter avhenging av hvor man betrakter den fra, hvilket perspektiv man inntar.”

Forskeren gjør alltid en tolkning, understreker de fjorten forskerne. Dette gjelder også for granskerne selv: “Det blir også tydelig i granskningsrapporten at det granskerne gjør handler om en tolkning, en tolkning som ikke mer sann, perspektivløs eller nøytral. Den skjer bare ut fra andre referanserammer og en annen forforståelse.”

Hva skjer så?

Eva Lundgren har senket skulderene, etter at granskningsrapporten kom.

– Det er ikke bare såkalt rabiate feminister som sier at universitetet har gått for langt, fastslår hun.

– Det ligger i sakens natur. Folk behøver ikke støtte meg spesielt for å tenke: er jeg den neste? Utover høsten har jeg merket hvordan det gradvis har snudd. Jeg merker det på studenter og jeg merker det ute i byen. Selv i dette borgerlighetens Uppsala, der diskresjonen er stor, kommer de bort til meg på gaten. Det tror jeg er i ren sympati.

Men hun undres på hvordan det vil bli å få forskningsfinansiering heretter.

– Det har vært en slags smitte rundt Lundgren mens granskningen har pågått, og hvis man som finansieringskilde til forskning kommer nær henne, blir man smittet. Men dette kan jo også svinge til den motsatte ytterlighet, noen sier at ingen vil tørre å si nei neste gang jeg ber om finansiering. Og det kan man jo håpe på. Men jeg vet ikke. Vi har et strengt regelverk for granskning av uhederlighet, nettopp fordi det regnes som så belastende. Til og med rektor sier det; noe verre kan ikke en forsker komme ut for.