Tragedier og æressaker

Tragedier og æressaker

Kristin Skjørten har undersøkt hvordan to norske aviser dekker drap og overgrep mot kvinner i saker der gjerningsmannen har en nær relasjon til kvinnen. Enkelte saker får mye omtale og utløser prinsipielle debatter, blant annet om ære. Andre saker får begrenset omtale under overskriften familietragedie.
Illustrasjonsbilde: iStockphoto

Kristin Skjørten gikk gjennom papirutgavene av Aftenposten og VG fire måneder i vårhalvåret 2002. Alle oppslag om overgrep mot og drap på kvinner i nære relasjoner, ble registrert og lest. I perioden utgjorde dette 220 oppslag, som fordelte seg om lag likt på de to avisene. Skjørten ville finne ut hvordan avisene framstiller volden. Og et sentralt tema var om oppslagene skapte debatt eller ikke. I siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning (nr.4-05) skriver hun om undersøkelsen.


Kristin Skjørten (foto:Beret Bråten)

– Begge avisene omtalte ni drap i Norge. I tillegg omtalte Aftenposten elleve andre overgrepssaker, og VG nitten, forteller Skjørten. En del av oppslagene omhandler hendelser i utlandet. Blant disse var drapet på svensk-kurdiske Fadime Sahindal 21. januar 2002. Drapet på Fadime utløste mange oppslag og debatt. Skjørten har valgt å sammenligne denne med debatter, eller fraværet av debatter, i tilknytning til andre familievolds- og drapssaker.

Drapet på Fadime utløste debatt om ære

Fadimes far ble raskt anholdt for drapet og det ble fra første stund karakterisert som æresmotivert. Skjørten viser blant annet til VG 23. januar 2002, som skriver. “Kurdiske Fadime Sahindal (26) forelsket seg i en svenske i 1997. Derfor måtte hun dø. Hennes far mente at forholdet brakte skam over familien. Mandag kveld myrdet han Fadime hjemme hos hennes søster.”

– Drapet utløste en debatt om æresdrap og tvangsekteskap. Avisene presenterte historier fra unge mennesker som hadde brutt med familiene sine for å unngå tvangsekteskap, og som kunne fortelle at de levde i frykt for represalier. Det ble skrevet en rekke ledere og kommentarstoff med dette som tema, og politikere foreslo tiltak for å motvirke både tvangsekteskap og for å forbedre integreringen av innvandere generelt, forteller Skjørten.

Debatt om politiets sikkerhetsrutiner

Tilsvarende debatter om ære og tvang ble ikke utløst av andre saker, som også ble det Skjørten kaller medieføljetonger. Det vil si at de førte til mer enn tre oppslag. En av disse var drapet på den afghanske kvinnen Anooshe Ghulam. I april 2002 ble hun skutt ned av eksmannen utenfor politistasjonen i Kristiansund. Anooshe og eksmannen var begge på vei til en sivilsak om foreldreretten til barna på 6 og 7 år. Også her ble det i avisene stilt spørsmål om drapet var æresmotivert.

– Dette var det eneste drapet på norsk grunn som ble løftet opp på et mer prinsipielt plan. Men debatten som fulgte saken handlet ikke om ære, men om en far bøtelagt for vold mot mor skal ha fri advokathjelp i barnefordelingssaker, om besøksforbud og politiets sikkerhetsrutiner, sier Kristin Skjørten.

To andre saker som ble medieføljetonger, men mest i form av rene rettsreferater uten debatt, var saken der en 43 år gammel tyrker ble dømt for å ha knivdrept sin ekskone, og den såkalte Gry-saken. I april 2002 sto Gamal Hosein tiltalt for å ha drept sin kone Gry i januar 2001.

– Påtalemyndighetene mente at Gry hadde et kjærlighetsforhold til Gamals nevø, og at drapet hadde sammenheng med forholdet, forteller Skjørten.

Likheter og forskjeller

– De fire føljetongene handler alle om kvinner som blir drept på svært brutalt vis av menn av utenlandsk opprinnelse og i nær familierelasjon, påpeker Kristin Skjørten.

– Og pressen knyttet æresmotiver til alle fire drapene. Men det var likevel bare Fadimesaken som frambrakte en debatt om ære i de norske avisene. Skjørten mener det hadde betydning for den svenske debatten at Fadime også før drapet var rikskjendis, fordi hun hadde gått ut i mediene og fortalt om truslene hun levde under.

– Men det var først etter at hun var drept at Fadime ble kjendis i Norge. Så kjendisstatusen kan ikke forklare oppmerksomheten saken fikk her, sier hun.

– Det er imidlertid et vesentlig skille mellom Fadime-saken og de andre sakene med mulig æresmotiv. Fadime-saken dreide seg om friheten til å selv velge livsledsager, mens de tre andre sakene er knyttet til utroskap og ønske om å bryte ut av ekteskapet og til kvinner som hadde brutt ut av samlivet. Så her må det i alle fall være snakk om ulike sider av en æreskodeks, uten at noen av avisoppslagene problematiserer dette. Og mens retten til selv å velge livsledsager er et allment akseptert prinsipp, er kanskje ikke utroskap og en kvinnes rett til å bryte ut av et forhold like uproblematisk.

– Her må det være snakk om ulike sider av en æreskodeks, uten at noen av avisoppslagene problematiserer dette.

Når Skjørten ser alle volds- og drapssaker i perioden hun undersøkte under ett, skjer mange av dem i tilknytning til samlivsbrudd eller i fasen etter samlivsbrudd.

– I disse sakene tematiseres ikke etnisitet på samme måte som i Fadimesaken. Og leter vi etter etnisk bakgrunn blant gjerningsmennene, finnes mange etnisk norske, påpeker forskeren. Hun mener drap og overgrep begått i tilknytning til samlivsbrudd dermed ikke er så lett å gi en kulturell forklaring.

– Mitt anliggende er ikke å mene noe om hvorvidt æresbegrepet bør brukes i flere saker, understreker Kristin Skjørten. 

– Men jeg vil vise hvordan de to avisene framstilte drap og overgrep mot kvinner i perioden jeg undersøkte. Og da finner jeg at altså at debatter om ære ikke er framtredende i saker som handler om samlivsbrudd, mens det var en svært heftig debatt om dette etter Fadime-drapet.

Drap og selvmord = familietragedie

En spesiell type saker får svært beskjeden omtale i disse fire månedene i 2002. Det er saker avisene karakteriserer som familietragedier, og som Nye Kripos kaller drap og selvdrap: saker der gjerningsmannen først dreper en eller flere familiemedlemmer, før han tar sitt eget liv. Slik som i notisen i VG 29. januar 2002, under overskriften “Familietragedie”: “Politiet regner det nå sannsynlig at det var en 23 år gammel mann som først drepte sin 19-årige samboerske, og deretter skjøt seg selv søndag morgen i Kvinnherad.

– Vi tror ikke det er en ukjent gjerningsmann, og at dette er en familietragedie, sier politiinspektør Trygve Ritland.”

I flere av sakene som får betegnelsen familietragedie er det barn involvert. I perioden 1999-2004 ble det i følge Nye Kripos, drept 94 mennesker i nære relasjoner. 19 var barn, og 11 av disse ble drept av en gjerningsmann som etterpå begikk selvmord. 

– Noe som betyr at når barn drepes av en person de har en nær relasjon til, dreier det seg ofte om en sak der gjerningsmannen tar sitt eget liv, sier Skjørten. En sak som ofte blir omtalt som familietragedie.

I perioden 1999-2004 ble det i følge Nye Kripos, drept 94 mennesker i nære relasjoner.

Skjørten mener begrepet tragedie leder tanken hen på tilfeldigheter, ulykke og katastrofe. 

– Dermed framstår disse hendelsene som fenomener uten tilknytning til mer prinsipielle spørsmål. Sakene forsvinner i avisspaltene som vonde enkelthendelser uten relevans for den offentlige debatten. Vi får ingen innsikt i hva dette dreier seg om, hvilke motiver gjerningsmann har og om det kunne ha vært gjort noe for å forebygge det som skjedde. Mer prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter og enkeltindividers krav på beskyttelse mot overgrep får ingen plass i avisenes dekning av familietragediene, sier Skjørten.

– Og i slike saker er det jo heller ingen rettssak i etterkant, noe som ellers kunne gitt offentligheten innsikt i sakene.

Hun knytter den begrensende avisomtalen til pressens Vær varsom-plakat. Der har det fram til nå vært et punkt om at selvmord som hovedregel ikke omtales. Punktet om selvmord i Vær-varsom-plakaten har da også vært omdiskutert i pressen selv, noe som har ført til endringer som gjelder fra dette årsskiftet. Det nye punktet om selvmord lyder: “Vær (særlig) varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelser av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.”

– Mer prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter og enkeltindividers krav på beskyttelse mot overgrep får ingen plass i avisenes dekning av familietragediene.

Debatt som kan forebygge

– Min undersøkelse viser at omtale av overgrep og drap kan være sensasjonspreget, og i enkelte tilfeller får omtalen av overgrepssaker et underholdningspreg. Som når VG skriver om den amerikanske kvinnen som kuttet penisen av mannen. Men vi ser samtidig at dekning av drapssaker kan reise viktige prinsipielle diskusjoner, enten disse handler om æresbegreper eller om politiets sikkerhetsrutiner. Slike diskusjoner kan føre til endringer som virker forebyggende. Også derfor er det viktig å følge med på hvordan pressen dekker drap og overgrep i nære relasjoner, og se nærmere på hvilke saker som fører til offentlig debatt, avslutter Kristin Skjørten.