Hjemmedåp og juletrær i Manndalen

Læstadianismen er en hundre og femti år gammel vekkelsesbevegelse, med klare pietistiske innslag, men med tilhørighet innenfor Den norske kirke.

Utgangspunktet var presten Lars Levi Læstadius. For han var troen en hellig pasjon som bare den frelste kan overføre til andre.

Vekkelsen spredte seg fra svensk Karesuando til hele Nordkalotten, Russland, de baltiske landene og Amerika. 

– Men uenighet om lærespørsmål har opp gjennom tidene ført til mange splittelser innen bevegelsen, forteller Lisa Vangen.

Flere forskningsarbeider har da også konkludert med at det er stor stedsvariasjon i læstadianismens utforming, og at denne variasjonen bør kartlegges gjennom empiriske forskningsprosjekter.

Det har Lisa Vangen gjort ved å ta for seg stedet hvor hun vokste opp, Manndalen i Kåfjord kommune i Nord-Troms.

Av 800-900 mennesker i bygda, anslår hun at om lag 50 definerer seg som læstadianere. Og her finnes eget læstadiansk bedehus oppført på dugnad etter 2.verdenskrig. Det eies av læstadianerne, men brukes også til kirkelige handlinger.

De som er og ikke er

Vangen har gjort feltarbeid i kommunen i to år.

Hun har deltatt på læstadianske stevner, snakket med folk i bygda og gjort dybdeintervjuer med ulike informanter, som i hovedsak er ikke-læstadianere. 

– Det er gjort mye forskning på læstadianismen og ulike sider ved denne i Nord-Norge. Mens det har vært mindre fokus på hvordan ikke-læstadianere forholder seg til og påvirkes av læstadianismen, sier Lisa Vangen.

Hennes hovedoppgave er ett bidrag til å rette på det. Et hovedspørsmål hun stiller er om og hvordan læstadianske verdier og praksiser blir vedlikeholdt og videreført av ikke-læstadianere. Svaret på spørsmålet er både nei og ja.

Hjemmedåp – for sikkerhets skyld

I oppgaven tar Lisa Vangen for seg en rekke læstadianske verdier, normer og praksiser. Noen av dem er i ferd med å dø ut, andre lever i beste velgående.

En skikk som fortsatt praktiseres både av læstadianere og ikke-læstadianere, er hjemmedåp. Vangen undersøkte og fant at i 2003 ble 17 døpt i kirka, av disse var 7 døpt hjemme eller på sykehus først. 

– Nøddåp er noe annet enn hjemmedåp, og dåp på sykehuset kan knyttes til nøddåp. Men dette er ikke i seg selv nok til å forklare at så mange barn først døpes utenfor kirka, sier Lisa Vangen, som selv var tilstede på en hjemmedåp som ledd i arbeidet med hovedoppgaven.

Et par hadde bestemt seg for å døpe sitt 2 uker gamle barn hjemme, og dagen før gikk de for å spørre en eldre læstadiansk, mannlig slektning om han kunne døpe barnet. Noe han gjorde.

Vangen knytter denne formen for dåp til at de fleste læstadianerne i Manndalen tilhører den såkalte Lyngen-retningen. De betrakter dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forblir usalige dersom de ikke døpes i Guds navn. Hvis en udøpt dør, ender han eller hun «i fortapelsen» som de uttrykker det. Dermed bør barn døpes kort tid etter fødselen.

Paret Vangen deltok på dåp hos var selv ikke-læstadianere.

– Hvorfor opprettholder de en slik læstadiansk skikk? 

– En viktig årsak er omtanke og respekt for eldre slektninger som er læstadianere, sier Vangen. 

– De vet at dette er viktig for besteforeldre eller oldeforeldre til barnet, og det er samtidig noe de sjøl synes er helt ok å gjøre. Det handler om tradisjoner og om at de eldste i slekta og i familien har en spesiell status. Alder er sentralt i hva som gir respekt i bygda. Dess eldre mennesker er, dess mer respekt bør de få.

Faren til barnet som døpes sier: «hvis det betyr nåkka for kona og de som e rundt ho, så har ikke eg nåkka problem med å akseptere det. For det betyr jo ingenting for meg.»

Mens barnets mor, som heller ikke er læstadianer, sier: «For meg handler det ikke så mye om innholdet i dåpen, om man meine at dåp er nødvendig for et barns frelse eller ikke, men det handler om omtanke og respekt for dæm det betyr nåkka for. Det handler også om å ta del i tradisjona og å føle tilhørighet, og for å føre min unge inn i kulturen på hjemplassen.»

Litt tro kan det likevel være i det, også for de som ikke oppfatter seg som læstadianske.

– Enkelte nevner at de ser på hjemmedåpen som en slags gardering for et eventuelt liv etter døden for barnet. For hva om noe skjer og ungen ikke er døpt? Akkurat dette sitter ganske hardt i hos mange. Og det er ganske mye snakk om dåp folk imellom; om nye babyer er døpt eller ikke, forteller Lisa Vangen.

Seinere stadfestes dåpen i kirken. 

– I Manndalen er kirkedåp noe «alle» praktiserer. Døperitualet er institusjonalisert. For mine informanter var dåp en selvfølge. Men å være døpt hjemme i tillegg, regnes som litt mer sjeldent og unikt, påpeker Vangen.

– Så det tolkes ikke som en legitimering av læstadianismen å praktiseres hjemmedåp? 

– Nei, ikke blant ikke-læstadianere som velger å ha det. Men det var også ei av de jeg intervjuet som sa hun ikke ønsket hjemmedåp, fordi det ville virke læstadiansk. Underforstått; slik ville ikke hun oppfattes.

Kvinner preker ikke

Et annet eksempel på at tradisjoner varer ved, er synet på kvinner i forkynnelse. I den læstadianske bevegelsen har kvinner ingenting på prekestolen å gjøre. 

– Der er de degradert til tilhørerplass, påpeker Vangen.

Bestemmelsen bygger på et prinsipp i Bibelen om at kvinnen er underordnet mannen i alt. 

– Og en slik ordning skulle en tro virket som et symbol på skillet mellom læstadianere og ikke-læstadianere i bygda. Men slik er det ikke, fastslår Vangen.

– Jeg har ikke vært borti noen i bygda som er uenige i at kvinner ikke bør forkynne i læstadianske menigheter. Man ser jo kvinnelige prester, biskoper og andre som forkynner på TV, men dette er noe som foregår andre steder. Det er uansett ikke aktuelt lokalt.

«Dem kan jo jobbe ellers i kirka», sier en av Vangens ikke-læstadianske informanter. Og kommer det en kvinnelig prest til bygda ville det by på problemer. 

– Hun ville nok ikke fått adgang til å tale i bedehuset, sier forskeren.

Lisa Vangen oppfatter imidlertid ikke at kvinnene opplever seg som annenrangs eller underlegne. 

– De ser seg selv som forskjellige fra menn, men som likeverdige, understreker hun.

Og en del regler læstadianske kvinner fulgte tidligere, som å ikke pynte seg og ha langt hår, gjelder ikke i sammen grad som før. Det gjør heller ikke påbudet om hodeplagg, gjerne skaut, i offentlige sammenhenger. 

– Denne skikken er i ferd med å dø ut. De aller eldste bruker fortsatt skaut, og på læstadianske stevner synes det fortsatt vanlig at kvinner dekker til hodet. I bygda er imidlertid holdningen at dette ikke har så mye med tro å gjøre, men at det handler om eldre kvinners måte å kle seg på.

Ekteskap og skilsmisse

Regler knyttet til ekteskapet har medført mye strid og splittelse lokalt de siste årene. 

– En fraksjon innenfor Lyngenlæstadianismen mener at skilsmisse og gjengifte skal være lov, mens en annen vil opprettholde forbudet mot dette, forteller forskeren.

Blant ikke-læstadianere i bygda mener Vangen imidlertid at både skilsmisse og gjengifte er akseptert.

– Så her tar man ikke hensyn til tradisjoner på samme måte som med hjemmedåp?

– Nei, og dette har med omkostninger å gjøre. Å ikke tillate skilsmisse har for store personlige omkostninger.

Juletre og TV - hedensk og djevelens verk

En annen tradisjon på vei ut, er det læstadianske fraværet av juletre. 

– At læstadianere avviser juletreet har fått mye oppmerksomhet. Fra ikke-læstadiansk hold har det nærmest vært et symbol for hva det vil si å være læstadianer: «Tenk dæm har ikke en gang juletre», forteller Vangen.

Juletre ble avvist fordi det ble regnet som en hedensk skikk, men Vangen knytter også dette til motstanden mot unødvendig «stas og luksus». 

– Enkelte oppfatter fortsatt det å ikke ha juletre som en selvfølge. Men samtidig er dette en praksis som blir stadig vanskeligere å opprettholde når ikke-læstadianerne i bygda har et tre i stua. Blant ikke-læstadianere er dette, så vidt jeg vet, ikke noe diskusjonstema i det hele tatt.

Noe av det samme gjelder for fjernsyn. 

– Fjernsyn er fra læstadiansk hold tradisjonelt sett som djevelens verk og syndig. Men i dag kan det se ut som denne holdningen har myknet, forteller Vangen. 

– I dag har de aller fleste TV-apparat.

Ikke-læstadianere, en buffer mot omverdenen

– Læstadianere har hatt og har, mange forbud og påbud. Samtidig er de del av et moderne samfunn, og endres med det. Mitt inntrykk er at ikke-læstadianere i lokalsamfunn med mange læstadianere, fungerer som en buffer mellom dem og den sekulære omverdenen. Når verdier blir ivaretatt og vedlikeholdt av ikke-læstadianere, virker det som tregheten i endringsprosessen blir større og det kulturelle vedhenget tyngre, sier Vangen. 

– Verdier og praksiser ikke-læstadianere ikke lenger tillegger mening, er vanskeligere for de troende å opprettholde.

Vangen understreker at ikke-læstadianere ikke legitimerer sine valg og handlinger ut fra religion.

– Men der verdier og handlinger har gjennomgått en vellykket omlegitimeringsprosess, fra å handle om synd til å få andre forklaringsmodeller, blir de vedlikeholdt og videreført. De blir til institusjoner.

– Identitetsprosjekter handler ikke bare om det enkelte individet, men om slekta, tradisjoner, omgivelser og stedet man bor på, understreker Vangen.

– Identitet har med følelser og personlige erfaringer å gjøre. Hvis du bare betrakter det ut fra kategorier som religiøs, ikke-religiøs, samisk, norsk forsvinner nyansene og substansen i hva identitet dreier seg om.

I mye tidligere forskning er læstadianismen knyttet til det samiske. 

– Men en motsetning mellom samisk på den ene siden og norsk på den andre, oppleves av mange som problematisk, sier Lisa Vangen. 

– De føler seg ikke hjemme verken i den norske eller den samiske identitetskategorien.

– Kanskje er man litt norsk og litt samisk. Slik også ikke-læstadianere er litt læstadianske, i praksis.