Det samiske samfunnet har i løpet av de siste femti årene, gjennomgått store forandringer. Kanskje har de tradisjonelt sett mannlige verdiene vært utsatte i denne sammenhengen? Else Målfrid Boine ønsket å se nærmere på endringer i den samiske mannsrollen. Hovedoppgaven hennes i sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU handler om samiske fedres oppdragelsesverdier. Om hvordan de samiske fedrene omformulerer egne verdier fra å ha vokst opp i et samfunn der primærnæringen dominerte, til å oppdra sønnene i samfunnet slik det er i dag.
Et samisk problem?
Det var gjennom arbeidet som sosionom Boine fattet interesse for barn og unges oppvekstvilkår, og spesielt atferdsproblematikken forbundet med unge samiske gutter. Hun opplevde at hjelpeapparatet i mange tilfeller kom med for rigide tiltak i forhold til de vanskelige guttene, som dermed ble oppfattet som mer «spesielle» i forhold til hjelpeapparat og skole enn i hjem- og familiesammenheng. Barnevernstiltakene hun hadde lært om gjennom utdanninga, viste seg å være vanskelige å benytte i samiske samfunn.
– Det ble hevdet i ulike faglige kretser at det var familien som hadde et problem; foreldrene hadde ikke klare nok grenser, de fulgte ikke barna opp på en god nok måte, barna fikk være lenge oppe om kveldene, og lignende innvendinger. Mens det var lite fokus på de offentlige instansene og deres håndtering av situasjonen. Fedrene deltok ofte ikke i samtalene med hjelpeapparatet. Hensikten med undersøkelsen min var å se nærmere på fedrenes møte med skole og hjelpeapparat, forsøke å peke på strategier slik at man kan forebygge, og løse eventuelle problemer, forteller Else Boine.
For å få innsikt i temaet valgte Boine å intervjue et utvalg samiske fedre om deres oppdragelsesverdier. Felles for informantene hennes var at de hadde sønner i alderen 1 til nærmere 30 år, og at de kom fra samiske kjerneområder i Nord-Norge. Underveis fant Boine også ut at det var viktig for henne å få et innblikk i hva samiske mødre tenkte om oppdragelsen av sønner, og hun valgte derfor også å ta med to kvinner som informanter.
Pragmatisk holdning
– Samfunnsstrukturen i det samiske samfunnet har vært nært tilknyttet primærnæring som levevei. Dagens samfunn preges først og fremst av at man har mange valgalternativer. For noen generasjoner siden var det kanskje gitt av konteksten hvilken rolle mannen skulle ha. Nå er det ingen selvfølge lenger at han skal følge en bestemt levevei og ta del i familien eller slektas felles gjøremål. Denne nye valgfriheten er en positiv frihet, men det er også viktig å ha noen verdier som man legger til grunn og velger ut fra røtter som minner oss om hvor vi hører til, sier Else Boine.
Hun viser til annen forskning som viser at vellykkethet i dagens Sápmi, dreier seg om hvordan man i sosial praksis kan kombinere ulike sett av kulturelle kompetanser. Å finne en balanse i valgfriheten kan virke selvutviklende.
– Fedrene jeg har intervjuet ser ut til å ha funnet en slik balanse. De står med den ene foten i det tradisjonelle samfunnet og den andre i det moderne samfunnet, og de ønsket at sønnene skal mestre en del aktiviteter som var sentrale i deres barndom: Fiske, fangst, vedhogst og bærplukking, sier Boine.
Fedrene ønsker at sønnene skal lære å beherske naturen slik de selv har lært det. Samtidig viser de samfunnsengasjement, flertallet har tatt utdanning, og de har et aktivt forhold til skole og offentlige instanser.
– Det er viktig for dem å kunne nyttiggjøre seg både valgfriheten og noen faste grunnverdier. På denne måten kan vi si at de har en ganske pragmatisk holdning, i oppdragelsen av sønnene velger de ut verdier de oppfatter som sentrale, både fra det tradisjonelle og fra det moderne samfunnet.
I konflikt med hjelpeapparatet
Birget, birgehallat og gullahallat er tre begreper Boine mener går igjen i de samiske fedrenes fortellinger om oppdragelsen av sine sønner. De tre begrepene representerer sentrale egenskaper som fedrene ønsker at sønnene skal lære seg, egenskaper som de mener ikke vektlegges i like stor grad av det offentlige.
– Birget (det å klare eller greie seg) viser til at man skal klare seg økonomisk og sosialt, mens birgehallat (det å kunne bli enig med noen) dreier seg om å klare seg som enkeltindivid og i samhandling med andre. Gulahallat (evnen til å forstå/høre på noen) benyttes i kommunikasjon med andre, sier Boine. At sønnene skal oppleve seg som jevnbyrdige med andre, og ikke overkjøre andre i samtaler, er noe fedrene ønsker å lykkes med gjennom oppdragelsen.
I flere sammenhenger kommer disse verdiene imidlertid i konflikt med skolen og hjelpeapparatet. Boine mener at dette har sammenheng med at skole og hjelpeapparat i hovedsak opererer med profesjonalitetsprinsipper, og definerer hva problemet er ut fra et diagnostisk/juridisk perspektiv.
– Når fedrene ønsker å fremme samarbeid og likeverd, synes de derimot å vektlegge en helhetstenkning, et sosialøkologisk perspektiv, når de skal håndtere problemer som har med barna å gjøre. Flere av foreldrene mente at de ikke fikk den hjelpa de hadde behov for i møtet med hjelpeapparatet. Sistnevnte gikk for direkte inn på problemet og på barnet, i stedet for først å opprette grunnleggende tillit mellom foreldre og hjelpeapparat. Sakene ble tatt opp på en svært direkte måte, med fokus på det barnet opplevde som problematisk, og motivet var gjerne en snarest mulig løsning.
Når man skal løse problemer er det viktig å respektere barnets grenser, og flere av fedrene trakk fram bàlddalagaid-samtale (norsk: side om side) som et viktig virkemiddel dersom sønnen har problemer, for eksempel på skolen eller i forhold til mobbing. Boine mener at denne samtaleformen innebærer en likeverdighet og respekt mellom far og sønn.
– Fedrene går ikke direkte inn på problemet der og da, men venter til sønnen er klar for å snakke om det selv. Fedrene mener at de får til en god samtale med sønnen når de gjør ting sammen bàlddalagaid, når de jobber eller tar pause sammen, når de ser på TV eller sitter foran bålet, og ofte når de kjører bil sammen. Det er gjerne denne metoden fedrene benytter seg av når de ser at sønnen har behov for å snakke om noe som er vanskelig, eller når de selv ønsker å ta opp noe med sønnen. En av fedrene sier at dersom man ønsker at barnet ikke skal åpne seg, er det bare å sette seg rett overfor vedkommende og se ham inn i øynene. Da kan man være sikker på at barnet vil forbli lukket. Ved bàlddalagaid ufarliggjør man på en måte det som er vanskelig, og samtidig gis barnet sjansen til å trekke seg unna hvis det vil, påpeker Else Boine.
Skolen bør tilrettelegge
Hun mener det har vært forsket lite på kjønn i forhold til det samiske, fordi få har engasjert seg i temaet. Dette er et felt hun kunne tenke seg å arbeide videre med, spesielt når det gjelder metodeutvikling i forhold til den samiske måten å overføre verdier på, og hvordan skole og hjelpeapparat kan tilrettelegge for en slik overføring av tradisjonelle verdier.
– Det samiske samfunnet har vært et undertrykt samfunn. En følge av dette tror jeg er at samiske foreldre ikke stoler helt på egne verdier. Men det vi kan kalle de tradisjonelle samiske verdier, er viktige. Dette fordi disse ofte er forskjellige fra skolens verdier. Jeg mener at det i barneoppdragelsen er viktig å ivareta både de såkalte norske eller vestlige verdiene, og de tradisjonelle samiske verdiene. Dette bør også skole og hjelpeapparat ha et bevisst og avklart forhold til, avslutter Else Boine.