Tror på dialog

Tror på dialog

Anne Hege Grung er teolog og feminist. Hun tror på dialogens muligheter. Derfor har hun invitert ti muslimske og kristne kvinner til dialog om deres religiøse tekster – sett i et kjønnsperspektiv.
Mer om Religion
Mer om Islam
 

Kvinnenes refleksjoner og diskusjoner danner utgangspunkt for Anne Hege Grungs doktorgradsarbeid, som nylig er påbegynt. Arbeidstittel er «Kvinner, erfaringer og hellige tekster. En feministisk kristen – muslimsk dialogisk, hermenautisk analyse».

Det er langt fra noe enkelt prosjekt hun har gitt seg i kast med. Dialog er krevende, og når den i tillegg skal foregå mellom muslimer og kristne og handle om kvinner, kvinnesyn og kjønnsroller, bidrar det ikke til å gjøre saken enklere.

Men Grung har erfart at det kan fungere. Sammen med Lena Larsen og fotografen Kirsten Jensen Helgeland laget hun boka «Dialog med og uten slør». Der er hun selv del av en dialog mellom to kristne og to muslimske kvinner.

Feministperspektiv møter dialogperspektiv

– Kristendom og islam deler en arv som handler om begrensninger i kvinners handlingsrom og krenkning av kvinners rettigheter, påpeker Grung.


Anne Hege Grung jobber med dialogens muligheter. (Foto: Beret Bråten)

– Både kristne og muslimske kvinner strever med å fortolke og tilrettelegge sine liv som troende i forhold til autorative hellige tekster og tradisjoner. Ofte befinner de seg i klemme mellom egen kritikk og lojalitet. Arbeidet med å nytolke tekstene i det jeg har valgt å kalle et feministisk perspektiv, skjer både blant kristne og islamske teologer og andre akademikere. Men lite er gjort i forholdt il å sammenligne og diskutere kristne og islamske tekster i et feministisk perspektiv, sier teologen.

Det gjør hun nå sitt for å rette på, ved å koble det feministiske perspektivet med dialogperspektivet. Samtidig understreker Grung at det er nødvendig å drøfte begrepet feminisme.

– Blant muslimer, også blant de som kjemper for å styrke kvinners stilling, kobles begrepet ofte til et sett av vestlige verdier som mange muslimer tar avstand fra, fordi de oppfattes som en del av vestens ønske om å skape resten av verden i sitt bilde. Dette sees som en forlengelse av kolonitidens imperialisme og som en stadfesting av den vestlige verdens ønske om økonomisk og politisk dominans, påpeker teologen.

Ti aktivt religiøse kvinner møtes

Anne Hege Grung har rekruttert til sammen ti kvinner i Norge fra kristen og muslimsk tradisjon.

– De som er sterkest i sin tro og har viktige posisjoner, dominerer gjerne i dialoger og diskusjoner. Men de hellige tekstene leses og brukes også av folk uten teologisk bakgrunn.

– Jeg har respekt for og er nysgjerrig på deres tolkninger. Disse tolkningene har betydning i den enkeltes liv, men ikke bare det. De har også betydning for hvordan forståelsene av tekster utvikles og endres over tid.

– I mitt prosjekt er det ikke så vesentlig hvor inderlig deres personlige forhold til Gud er. Det vesentlige er at de er aktivt deltakende kristne og muslimer, som forholder seg til et religiøst fellesskap, sier Grung.

Hun gir de ti kvinnene tekster som handler om kvinner fra bibelen, koranen og hadith. Hadith er fortellingene om hva profeten Muhammed sa og gjorde i ulike situasjoner. Hun ber dem reflektere over og diskutere tekstene. Forskerens rolle er å tilrettelegge, spørre og lytte. Hva sier deltakerne om forholdet mellom tekst og egen erfaring? I hvilken grad har tekstene formet deres sosiale og religiøse handlingsrom? Hvordan tolker de kjønnsrollene? Hvordan opplever de hverandres tekster? Etter hvert skal hun også intervjue kvinnene enkeltvis. Men først ville hun la dem møtes og bli kjent med hverandre.

–Jeg som forsker skal ikke være viktig i diskusjonene. Det er de andre som deltar i dialogen som er viktige, understreker Grung.

Les også: Frigjøring må være religiøse kvinners eget verk

Historien om Hagar

Tekstene hun har valgt har avgjørende betydning for hvordan kvinners identitet og rolle er formet i de to religiøse tradisjonene. I tillegg har det vært et kriterium at tekstene har felles tilknytningspunkter i form av personer eller temaer. En av to tekstbolker er historien om Hagar. Den finnes både i bibelen og hadith, men med noen viktige variasjoner.

Hagar er Saras trellkvinne, og Sara er gift med Abraham. De kan ikke få barn, så Sara sier til Abraham at han skal ta Hagar og få barn med henne. Siden hun er Saras trellkvinne er hun hennes eiendom, dermed vil også barnet bli Saras eiendom. Hagar blir gravid og føder sønnen Ismael. Men så får som kjent Sara og Abraham likevel et barn på sine gamle dager: Isak. Hagar jages ut i ørkenen. Men Gud ber henne dra tilbake.

– I kristen tradisjon er Sara Abrahams hustru og den som blir framhevet som forbilde og stammor gjennom å føde Isak. Paulus bruker Hagars skikkelse som et negativt speil når han slår fast at “..vi er ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen”, sier Grung.

Men i opposisjonell kristen teologi har Hagar de siste tiårene oppnådd status som profet og frigjøringsskikkelse.

– Her vektlegges det at Hagar gjør opprør med Jahves (Guds) hjelp. I det gamle testamente er hun den første som gir Gud navn; “han som ser meg”. Og hun kjemper for sin verdighet og for sin sønn, understreker Grung. I hadith har historien et annet utfall enn i bibelens tekster. Der anerkjennes Hagar som muslimenes mor, og Ismael har status som Abrahams førstefødte sønn.

– Pilegrimsritualet i Mekka har et ledd der pilegrimene til minne om Hagars strabaser går syv ganger rundt høydene Safa og Marwa, forteller Grung.

Tekstene om Hagar aktualiserer temaer som det å kjempe seg til verdighet og å gjøre opprør mot et patriarkalsk familiemønster. Hagar viser både mot og tro. Grung mener dette er et tema både kristne og muslimske kvinner på forskjellig vis kan relatere til egen erfaring og fortelling.

– Historiene kan fungere som en katalysator og en premiss i eget arbeid med trosidentitet og kjønnsidentitet, også til en viss grad på tvers av tradisjonene, mener teologen.

Tekster om taushet og underordning

I tillegg har Grung valgt ut tekster om kvinners plass og plikt. Her er en kristen tekst som inneholder formuleringer om at kvinner skal ta imot læren i taushet, underordne seg og ikke selv opptre som lærer. Og her er en islamsk tekst om at oppsetsige kvinner skal formanes og gis stryk.

– Begge tekstene har vært brukt, og brukes enda i dag, som autorative tekster for å begrense kvinners makt, innflytelse og utfoldelse. Det er tekster som både har skapt og opprettholdt kvinneforakt, åpnet for undertrykkelse – ja, til og med fysisk voldsbruk overfor kvinner, forklarer Grung. Å arbeide i et dialogperspektiv med disse tekstene kan derfor være et godt grunnlag for felles kritikk fra begge sider. En får opp til diskusjon temaer som maktforholdet mann/kvinne, mannens rolle, kjønnssegregering, selvbilde og gudsbilde.

Den andre i teksten

Anne Hege Grung mener diskusjoner om tekstene kan føre til at det oppstår en felles forståelse eller fortelling på tvers av religionsskillene i gruppen, men det vil helt sikkert også oppstå motsetninger og diskusjoner. Hun påpeker at hun nå leser en bibeltekst annerledes enn hun gjorde før hun startet arbeidet med interreligiøs dialog.

– Jeg ser klarere at en del tekster fra bibelen kan være svært ekskluderende for ikke-kristne; for eksempel en del av tekstene i det gamle testamentet som handler om Israel og israelitter som Guds utvalgte folk. Samtidig har kristendommen og islam et felles utgangpunkt i Midtøsten, felles personer og steder. Derfor står disse hellige skriftene faktisk nærmere hverandre enn det mange andre hellige skrifter gjør.

I Islam inkluderer da også kristne og jøder i det de kaller bokens folk, fordi islam anerkjenner jødedommen og kristendommen som religioner Gud (Allah) åpenbarte seg igjennom før den endelige åpenbaringen kom til Mohammad. Mens kristne ofte ikke vedkjenner seg dette fellesskapet, sier Grung. Hun mener kristne i vesten bruker islam som et negativt speil.

– Muslimene er de andre. I norske diskusjoner framheves likestilling ofte som en umistelig verdi som særlig trues av miljøer som - med rette eller urette - framstilles som muslimske, påpeker Grung. Hun er enig i at mange islamske miljøer har langt igjen til likestilling. Samtidig har hun også både sett og hørt mye kvinneundertrykkende i kristne miljøer.

– Den norske kirken på topp-plan har etter hvert et ryddig forhold til likestilling. Men nedover i rekkene lever de patriarkalske strukturene i beste velgående. Og jeg synes ikke at kirken som sådan har tatt et skikkelig oppgjør med dette. Nå har jeg imidlertid ikke erfaring fra så mange andre arbeidsmiljøer enn Den norske kirken. Og det kan godt hende at de patriarkalske strukturene er like gjenstridige på andre områder, som i det norske helsevesenet og private næringslivet.

Les også: Dialog som endrer liv

Dialog som arbeidsform

Så kan man spørre hvordan likeverdig dialog kan være mulig i en norsk virkelighet der muslimene både er i mindretall og forstått som de andre. Det er en utfordring, erkjenner Grung. Selv ser hun dialog som en arbeidsmåte og beskriver det som en holdning: Å møtes, dele erfaringer, ikke for å forandre den annen part, men for å ta del i en gjensidig forandring som kan skje gjennom et møte.

– Dette innebærer samhandling, samtaler, samrefleksjon, som kan inneholde både gjenkjennelse og konfrontasjon. De som deltar i dialogen må ha reell tillit til hverandre og til hverandres motiver. Du må ha visshet om at de andre ikke ønsker å bruke deg og det du sier til noe annet enn det som var intensjonen, understreker Grung.

– Deltakerne må slippe å hele tiden bli gjort ansvarlig for alle overgrep som er gjort i deres religions navn, og ingen må kjenne seg presset til å delta. Samtidig må det være åpenhet for å ta opp det som er vanskelig og kritikkverdig. Dialog skal ikke brukes til å glatte over.