Papirdukker, forbruk og identitet

Papirdukker, forbruk og identitet

Småjenter har lekt med papirdukker i flere hundre år, og dette har ikke tatt slutt i online-alderen. Men hva kan disse dukkene lære småjenter om forbruk og kroppsidealer? Det kan de kanadiske forskerne Candis Steenbergen og Shanly Dixon fortelle mer om.
Mer om Forbruk
Mer om Kropp

I Nord-Amerika har det de siste årene blitt vanlig å bruke begrepet «tweens» om alderen mellom barndom og ungdom. Tidfestingen varierer noe, og kan strekke seg fra 8 til 14 år, eller 9 til 12 år, alt ettersom hvem som uttaler seg. Men ikke alle barn defineres som «tweens». 

− Jeg bruker ofte betegnelsen «tween» om datteren min, men ville ikke brukt det om min sønn, sier Shanly Dixon. Og dette kjennetegner begrepet: det er jenter det dreier seg om – nærmere bestemt hvite middel- og overklassejenter.

– Begrepet «tweens» oppsto i 2002, og erstattet raskt «preteen» som begrep for denne aldersgruppen.

− Jeg bruker ofte betegnelsen «tween» om datteren min, men ville ikke brukt det om min sønn.

− Det blir først og fremst brukt for å omtale en ny nisje av forbrukere, forteller Dixon og Steenbergen. Det er vanskelig å si hvor begrepet først ble brukt, men det ble øyeblikkelig tatt i bruk av reklamebransjen. Og derfor er begrepet koblet til utstrakt moralsk panikk.

Debatter omkring den tapte barndommen, en barndom som seksualiseres og kommersialiseres, raser både i Nord-Amerika og i Norge. Barn formes som forbrukere, og produkter som tidligere ble ansett som forbeholdt voksne, kommer i økende grad også i barneutgaver. Magasinet Cosmopolitan, som nylig kom i norsk utgave, utgir i mange land Cosmo Girl, og en rekke andre ukeblader har også utgaver for et yngre publikum. Fra den norske virkeligheten kjenner vi debatten om bikinier og topper med voksent snitt og seksuelt ladet trykk, som selges i barnestørrelser.

Les også: Jenter speler også skytespel

De sårbare jentene

– I tidsepoker hvor framtiden – eller kanskje til og med nåtiden – er uviss, oppstår ofte bekymringer omkring hvordan ny teknologi og nye medier endrer barndommen.

− Det er lett å mobilisere til samfunnsdebatt når det dreier seg om barn, påpeker Dixon og Steenbergen. Ekstra lett blir det når det dreier seg om jenter, fordi jentebarn er hovedrepresentanter for barndommens sårbarhet og uskyld. 

− Barn og ungdom har vært markører for samfunnsproblemer gjennom alle tider, sier de to forskerne. Men hvis jenter har problemer, eller er problemer, er det da jentene eller hele samfunnet det er noe galt med?

− Den moralske panikken rundt barns konsum og seksualisering av barndommen dukker opp i nyhetene, i egne tv-program og på foreldremøter, og ansvaret blir oftest lagt på media. Bekymringen springer ofte ut fra innholdet i mediet og forskeres innholdsanalyser, og man unnlater å gå til selve kilden: jentene selv.

– Målet med vår studie er å utforske hvordan jenter forholder seg til mediebudskapet, eller mer presist: interaksjonen mellom kropper på Internett, fysiske kropper og identitetskonstruksjon hos jenter.

− Barn og ungdom har vært markører for samfunnsproblemer gjennom alle tider.

− Vi har forsket på jenter som bruker nettsider med «tweens» som målgruppe, forteller Dixon og Steenbergen.

De finner at jentene de snakker med har mer komplekse og nyanserte måter å forholde seg til produktene på enn hva man kan få inntrykk av gjennom den moralske panikken. Panikken dreier seg gjerne om hvordan unge mennesker er slave av reklame og kroppsidealer. 

− Men når vi lar dem snakke selv, blir dette synspunktet ikke bare mer komplisert, men også mye mer interessant, understreker de to forskerne.

− Dessuten har den moralske panikken, i likhet med ordet «tween», en tendens til å putte alle jenter i samme kategori, noe som både er for enkelt, villedende og i siste instans farlig, legger Steenbergen til.

Les også: Rosa på hjernen?

Papirdukker på nettet

De to kanadierne studerer tween-fenomenet gjennom papirdukker laget på Internett. De gjør en etnografisk studie av 7 jenter i alderen 9-11 år. Deres unge informanter logger seg på nettsider hvor de kan designe papirdukker som de deretter kan skrive ut og leke med. Denne flere hundre år gamle leken har dermed fått en ny dimensjon, gjennom at jentene selv er med på å sette sammen dukkenes utseende og klesstil. Betyr dette at man har tilført en økt kreativitet? Ikke nødvendigvis, mener forskerne, fordi valgene hva gjelder klær og utseende er ganske begrensede.

Men hva har dette med forbruk og kjøpepress å gjøre? Hvem er det som tjener penger på at jenter skriver ut papirdukker på nettet? 

− En av de mest populære nettsidene er direkte knyttet til forbruk, fordi når man skriver ut dukkene, følger det med informasjon om at man kan få kjøpt dukken og klærne man har valgt til henne hos Toys`R Us, forteller forskerne.

Jentene de snakker med har mer komplekse og nyanserte måter å forholde seg til produktene på enn hva man kan få inntrykk av gjennom den moralske panikken.

Denne leketøyskjeden produserer plastdukker med dukkeklær med samme utseende som papirdukkene på nettsiden. Jentene finner i tillegg fram til nettstedet via reklameannonser for en klesbutikk. Slik knyttes leken på nettstedet direkte til forbruk av både leker og barnetøy. Mer indirekte læres jentene også opp til å bli gode forbrukere ved at nettsidene tilbyr spill som går ut på å shoppe med dukkene, sminke dem og innrede husene deres. I stedet for å skrive ut dukken, kan jentene velge å bli på nettstedet, og ta dukken med i den virtuelle klesbutikken, i skjønnhetssalongen eller i interiørbutikken. 

− Nettsidene lenker til ukeblader og butikker, og sluttresultatet er forbruk, sier forskerne, og legger til:

− Dette er ikke noe nytt; det er gjort mye forskning på hvordan dukker av plast – for eksempel babydukker og Barbie – opptrer som læremidler for husarbeid og forbruk.

Les også: Det kvinner vil ha?

Barbie-idealet

Men forskerne mener at jentene lærer mer enn bare forbruk av papirdukkene. Utvalget av dukkeutseender reiser viktige spørsmål omkring den sosiale konstruksjonen av det å være jente, av femininitet, skjønnhet og seksualitet. En av nettstedene har en dukke som sitter i rullestol, og de fleste har noen dukker med ikke-hvitt utseende, men alle dukkene er slanke og vakre.

Her spiller den virtuelle verden sammen med verdenen offline, som i følgende diskusjon mellom noen av Dixon og Steenbergens informanter: En av jentene kommenterer at det ikke finnes tykke dukker, og Dixon spør om hun ønsker at det fantes. Jenta svarer at ja, det hadde vært fint. De to andre jentene tenner på idéen; da kunne man gjort en ekstrem forvandling på dukkene, slanket dem og gitt dem neseoperasjoner! Men dette skulle vært litt vanskelig, for det er ikke enkelt å bli tynn.

Utvalget av dukkeutseender reiser viktige spørsmål omkring den sosiale konstruksjonen av det å være jente.

Dixon spør den første jenta om hun også ville gjort dette. Hun sier nei, hun ville gjort dukken pen med klær og sminke, men ikke forandret kroppen hennes. Jentene reagerer med andre ord ikke nødvendigvis likt på det samme medieinnholdet.

Dixon og Steenbergen vil om kort tid publisere resultatene fra undersøkelsen sin. Dersom de får støtte til å utvide prosjektet, vil de også videreføre og utvide studien sin.