Jenter på brett

Jenter på brett

Jenter som kjører snowboard bruker hopp og halfpipe konstruert etter gutters fysikk, og opplever å få sko i størrelse 43 som premie. Men jentene er på frammarsj også i denne idretten. Mari Kristin Sisjord har studert kvinners deltakelse og posisjon i snowboard. Her beskrives de tøffeste som jenter «med baller»

– Idrett regnes som en av våre mest maskuline sosiale institusjoner, sier Sisjord, som er førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, hvor hun forsker og underviser i idrettssosiologi.


Faksimile av annonse i det norske magasinet Playboard.

Idrett var tradisjonelt en aktivitet av og for menn. Akkurat det har endret seg. Mye har skjedd siden kvinner på 1970-tallet kjempet for å få delta i Holmenkollstafetten. Nå får de for eksempel lov til å løpe 3000 meter hinder i friidretts-VM. Men det heter fortsatt fotball og kvinnefotball, og mens snowboardmagasiner omtaler jenter som «girl snowboarder» er gutta bare «snowboarder».

– I disse magasinene presenteres kvinner gjerne i passive posisjoner, sier Sisjord. Hun viser fram en annonse for snowboardutstyr fra det norske magasinet Playboard, som sendes alle medlemmer i Norsk Snowboardforbund (NSBF). Den viser en kvinne iført stringtruse i klassisk «kom og ta meg»-positur.

– I de aller fleste store idrettsgrener er jenter og kvinner den andre, sier Sisjord, og henviser til filosofen og feministen Simone de Beauvoirs teori.

– Det er menn som har definisjonsmakten og setter standardene.

Protest

Nå kunne man kanskje tro at snowboard var annerledes. Snowboard er en ung idrett, en idrett som fortsatt betraktes som alternativ.

– Snowboard var fra starten av fundert på en fritidsfilosofi med lek, samhold og anti-konkurranseholdninger som bærende elementer. Glede, frihetsfølelse og personlig framgang sto sentralt. Her var det utøverne selv som utviklet triks og laget reglene. Snowboard framsto som en motreaksjon til den byråkratiske, kommersielle, profesjonaliserte og patriarkalske idretten, påpeker Sisjord.

– De vektla verdier som gjerne knyttes til det feminine, som eksempelvis anti-konkurranse og ekspressivitet.


Mari Kristin Sisjord. (foto: Beret Bråten)

Men snowboard var også en subkultur med utgangspunkt i skating og surfing i USA på 1970- og 80-tallet. Aktiviteten vokste fram som en alternativ ungdomskultur, og representerte en motstand til det bestående. Snowboardkulturen er påvirket av break dance, hip hop og gangsta stil.

– Ungdomssubkulturer assosieres gjerne med maskuline verdier. Og i snowboard var det unge, hvite middelsklassegutter som sto i bresjen. De protesterte ikke mot fysisk aktivitet som sådan, men mot den institusjonaliserte idretten, spesielt skole- og universitetsidretten i det amerikanske samfunnet, sier Sisjord.

Fra subkultur til breddeidrett

Mye har skjedd siden starten. Snowboard-legenden Terje Håkonsen beskrev sporten som «everything the Olympics isn’t». Men i dag er Norges Snowboardsforbund ett av 55 særforbund tilsluttet Norges idrettsforbund og Olympiske komité. Snowboard har blitt øvelse i de olympiske leker.

– Og kommersialiseringen av idretten er åpenbar og særlig synlig på stevner, i konkurranser, og i sportens egne kommunikasjonskanaler som video og magasiner. Snowboard har gått veien fra subkultur til breddeidrett, sier Sisjord.

I undersøkelsen “Ung i Norge” (2004) oppgir nesten halvparten at de kjører snowboard. Blant de som kjører månedlig eller sjeldnere, er det liten forskjell på jenter og gutter. Men blant de som kjører en eller flere ganger i uka, er andelen gutter om lag dobbelt så stor som andelen jenter. Jentene er i mindretall også blant medlemmene i Snowboardforbundet. Her utgjør de 32 prosent. Noe som likevel er en økning fra 20 prosent i 1997.

Større utfordringer i snowboard

Sammenlignet med annen idrett byr snowboard på større utfordringer for jenter når det gjelder å iscenesette seg selv og ta plass i det offentlige rom, mener Sisjord.

– Snowboard er sterkt mannsdominert og det er den hegemoniske maskuliniteten, med vekt på kropp, styrke, prestasjon og dristighet som er sentral, her som i annen idrett. Samtidig er snowboardkulturen ustrukturert og mangler andre idretters kjønnssegregering og organisering. Jentene må bokstavelig talt kjempe seg fram. For de som klarer det, representerer dette sjølsagt muligheter også.

For jenter i snowboard er forskjellige – slik jenter flest er det. Det har Sisjord utforsket to ganger, med noen års mellomrom. I 1996 tilbrakte hun ei uke på “Halfpipe Snowboard Camp”. Hun oppholdt seg i snowboardanlegget, registrerte aktiviteter og kommunikasjon, snakket med instruktørene og med utøverne, de fleste i alderen 15 - 20 år.

– Sisjord gjorde åtte intervjuer, med fire gutter og fire jenter. Åtte år seinere intervjuet hun igjen seks kvinnelige snowboardkjørere. Denne gangen i alderen 18 - 26 år, og i en annen setting. Sisjord deltok på en workshop arrangert av PowderPuff Girls (PPG), som er Norges Snowboardforbunds jentesatsing (etablert i 2003).


Stine Brun Kjeldaas i aksjon i halfpipen. (foto: Erlend Aas/SCANPIX)

“Babes” og “dra-på jenter”

Noen av jentene karakteriseres som “babes”.

– Det er de som er i miljøet mest for guttas skyld. De er mer synlige rundt kafeen enn i skibakken, sier sosiologen. En av jentene hun har intervjuet snakker om dem som «slike som har lyst til å være der på guttenes premisser, mest for å få oppmerksomhet, være med på after-ski og feste.»

– De kan forstås som et utslag av jenters interesse for gutter. Men forklaringen ligger like mye i guttenes holdning til jentene. Flere av PPG-jentene fortalte om gutter som synes det er kjekt med jenter i miljøet, spesielt på helgeturer og fest om kvelden, men de er mindre interessert i å ha dem med i bakken for å kjøre, påpeker Sisjord.

Slik er disse jentene vesensforskjellige fra de som er hekta på snowboard.

– Dette er jenter som på sett og vis utfordrer det maskuline hegemoniet når de vil delta i halfpipen, snowboardanlegget eller på hopp, sier sosiologen. Flere av PPG-jentene snakker om seg selv som “dra-på jenter”. Begrepet guttejente blir også brukt.

– Disse jentene holder farten oppe, og “dra-på” sier noe om at de har guts og mot, sier Sisjord, før hun legger til:

– Samtidig gir datamaterialet mitt mange indikasjoner på at også disse jentene må streve for å vinne innpass og anerkjennelse. De er mer forsiktige med å kaste seg frampå og tør ikke vise seg fram på samme måte som gutta, noe de selv forklarer med at de er redde for å dumme seg ut. Men dette kan også sees som et utslag av at standardene i snowboard er laget med utgangspunkt i menn.

For de som har baller nok

Sisjord forteller at kvinner må bruke samme half pipe og som menn, noe som gjør at de i forhold til sine fysiske forutsetninger får en større utfordring enn mennene. – Det fører til at færre jenter tør, særlig i hopp, og de som tør har vanskeligere for å dra på med krevende triks. Det kan være nok å bare mestre hoppet, sier Sisjord. Dessuten opplever de fra tid til annen speakere som er mer opptatt av hvordan buksa sitter, enn av hvilke triks de gjør. Og premiene er som nevnt ikke alltid tilpasset jenter, til tross for at snowboardsindustrien i flere år har innrettet produksjonen mot begge kjønn.

– I konkurranser som “The Arctic Challenge” har jenter stort sett ikke fått være med. Argumentet er at de ikke er gode nok, sier Sisjord. En av PPG-jentene hun intervjuet sier:

“Det har jo vært invitert enkelte jenter som de mener har guts og baller nok, men de har vel ganske åpent gitt uttrykk for at det er for tøft for jenter…så det er kun for eliten av eliten, egentlig”.

– Jeg har spurt gutter om de pleier å se på jenter for å lære deres kjørestil og triks. Men det er det ingen som gjør. Guttene studerer andre gutter, mens jenter lar seg inspirere av begge kjønn. Det er guttene som er innovatørene og sjefene, sier sosiologen.

Mestrer og utfordrer

Gleden over idretten de driver er stor blant jentene. Noen omtaler det som et “kick”, en grensesprengende opplevelse der de bryter egne barrierer.

– Enkelte jenter snakker om at de er blitt tøffere, også til andre ting enn snowboard. De utfordrer egne grenser. Jeg mener begrepet “empowerment” er relevant i en slik sammenheng, sier Sisjord.

– For den følelsen av mestring som jentene snakker om, gir dem styrke og kontroll over egen situasjon.

Jentene utfordrer ikke bare seg selv. De utfordrer også patriarkalske oppfatninger av fysisk styrke og maskulinitet, og idrettens mannlige hegemoni. Noe som ikke behøver å bety at jentene blir som gutta.

– Det kan også bety at de stiller spørsmål ved den måten gutter og menn utøver idretten sin, sier Sisjord. Slik “Team Peligroso” gjør, en klubb tre-fire jenter har startet for å fokusere på jenters muligheter og rettigheter i snowboard. Begge kjønn har adgang. Men i denne klubben dominerer kvinnene. “Peligroso” betyr farlig.

– Men klubbens filosofi er snarere å ufarliggjøre snowboard og få flere med, understreker Sisjord.

– I “Team Peligroso” er konkurranseaspektet mer relatert til den enkelte utøvers egen framgang enn til sammenligning med andre. I stedet for dommere, stemmer de på hverandre - og det er premier til alle.

Kanskje er de likevel litt farlige – en motvekt til økt konkurransefokus og kommersialisering i snowboard.