Kamp for nasjon og stemmerett

Kamp for nasjon og stemmerett

Kvinner hadde ikke stemmerett i 1905. Det betyr ikke at de satt passive og lot være å delta i kampen for Norge som suveren stat. Aslaug Moksnes mener kvinnesakskvinners innsats i 1905 var med og la grunnlaget for at kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913.

 

Aslaug Moksnes er cand.philol. i historie og tidligere lektor. Hun var leder i Kvinnesaksforeningen tidlig på 1970-tallet, og i 1984 ga hun ut bok om Norsk Kvinnesaksforenings historie 1884 – 1913: Likestilling eller særstilling?

I anledning 100-årsjubileet for unionsoppløsningen har hun sett nærmere på ledende kvinnesakskvinners holdninger og handlinger i årene forut for 1905.

Moksnes har blant annet studert materiale i Fredrikke Qvams arkiver. Qvam var i 1905 både leder i Landskvinne-stemmerettsforeningen (LKSF) og i Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).


Aslaug Moksnes. (foto: Beret Bråten)

–– Du kan spørre hva som var det viktigste for kvinnesakskvinner i 1905: kampen for nasjonen eller kampen for stemmeretten. Og svaret er at jeg tror det var en kombinasjon, sier Moksnes. –

– De hadde startet Landskvinnestemmerettsforeningen, men også Sanitetsforeningen. De hadde rustet seg både til nasjonskamp og til stemmerettskamp.

Saniteten – en støtte til Hæren

De første kvinnesakskvinnene var engasjert i den internasjonale fredsbevegelsen. Men i Norges kamp for å bli en egen stat var ledere i kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsen ikke blant de fredligste.

Norsk Kvinnesaksforening tok initiativ til å starte Norske Kvinners Sanitetsforening i 1896. –

– Formålet var først og fremst å lage en støtteforening til Hærens Sanitet, sier Moksnes.

Slik sett var NKS ledd i den norske forsvarsmessige opprustningen i årene fram mot 1905.

– I 1905 sto foreningen parat med 78 sanitetssøstre som var pliktige til å tjenestegjøre i krig, 250 feltlasarettsenger og 8375 “stykker tøj”, forteller Aslaug Moksnes, og legger til: –

– Slik jeg ser det var sanitetsforeningen kvinnesakskvinnenes måte å vise kampvilje på. Det ble ingen norsk avdeling av internasjonale Røde Kors, det ble i stedet en norsk sanitetsforening. NKS var en manifestasjon av at kvinnesakskvinnene ville bistå den norske hæren.

Aslaug Moksnes vil ikke bruke begrepet nasjonalisme om kvinnesakskvinnenes holdninger i denne perioden. –

– De kjempet jo ikke for at Norge skulle erobre andres land, men for Norge som suveren nasjon, understreker hun.

Nei til union

I juni 1905 sluttet kvinnesakskvinnene helhjertet opp om at unionen med Sverige skulle oppløses, under 7. juni-beslutningen. –

– Men de rettet hard kritikk mot Christian Michelsen og hans regjering, da det ble kjent at den gikk med på å forhandle med svenskene om unionsoppløsningen, og at det i forhandlingene inngikk krav fra svenskene om å avvikle de norske grensefestningene, forteller Moksnes.

Hun forklarer holdningen til kvinner som Fredrikke Qvam og Randi Blehr, leder av Norsk Kvinnesaksforening, med at begge var gift med menn som i en periode hadde vært norske statsministere i Stockholm.

De tilhørte den mest radikale delen av partiet Venstre, og hadde i tillegg direkte erfaringer med å være underlaget svensk styre.

Tok ikke et Michelsen-nei for et nei

Kvinnesakskvinnene var arge for det de mente var en for ettergivende holdning fra norsk side. Dette var imidlertid for mild bris å regne i forhold til deres reaksjon på at regjeringen ikke ville la kvinnene delta i folkeavstemmingen om unionsoppløsningen.

– Da det ble kjent at folket skulle gi sitt samtykke til unionsoppløsningen gjennom en folkeavstemming sendte Fredrikke Qvam, som var leder i LKSF, et telegram til Regjeringen med en henstilling om at kvinnene måtte få delta, sier Moksnes. –

For vel var det ikke alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, men Qvam mente at denne avstemmingen var noe annet. En folkeavstemming var noe ekstraordinært som det heller ikke fantes hjemmel for i grunnloven, og da burde det ikke være noe i veien for at også kvinnene ble tatt med på råd.

Kvinnene nådde imidlertid ikke fram med sin henstilling. De fikk avslag fra Regjeringen. Det slo kvinnesakskvinnene seg ikke til ro med. Når Regjeringen sa nei, ville de delta på andre måter. Kvinnesakskvinnene satte i gang sin egen aksjon.

– Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF), Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) og Norsk Kvinnesaksforening hadde et organisatorisk apparat over hele landet, som nå ble mobilisert – LKSF hadde hele 50 lokale avdelinger fra Tromsø i nord til Farsund i sør og i tillegg hadde NKS 4000 medlemmer, sier Moksnes.

Ved hjelp av dette organisasjonsapparatet holdt kvinnene sin egen uautoriserte folkeavstemming. De samlet inn underskrifter. –

På ja-listene ble det til sammen 278 298 navn fra kvinner over 25 år. Til sammenligning avga nær 370.000 menn ja-stemme ved den ordinære folkeavstemmingen, forteller historikeren.

–– I tillegg kom en organisasjonsadresse, en tilslutning til 7. juni-vedtaket, gjennom støtte fra 565 organisasjoner. Disse underskriftene var samlet inn av Norske Kvinnes Nasjonalråd under ledelse av Gina Krog, nestoren i kvinners kamp for stemmerett, sier Moksnes.

Monarki eller republikk? Kvinnene ble ikke spurt

Da folkeavstemmingen om statsformen, det vil si monarki eller republikk, ble holdt seinere i november 1905, fikk heller ikke kvinnene delta. Men denne gangen ble det ingen aksjon fra kvinnesakskvinnenes side.

Fredrikke Qvam ble oppfordret til å stille seg i spissen for en aksjon denne gangen også. Men det ville hun ikke. –

– Selv hadde hun i tilfelle villet stemme for republikken, og hun trodde ikke at hun hadde folkeflertallet med seg. Det ble riktignok sagt at statsminister Christian Michelsen og andre ledende politikere var republikanere i sitt hjerte. Likevel ble det drevet en massiv propaganda for monarki. For det var om og gjøre å få den nye selvstendige staten godtatt av stormakter som Storbritannia, Tyskland og Russland – som helt klart ønsket et norsk monarki, sier Moksnes.

Innsatsen i 1905 førte fram

Aslaug Moksnes er overbevist om at den imponerende innsatsen kvinnene viste gjennom egne aksjoner ved folkeavstemmingen om unionsoppløsningen i 1905 bidro til at de vant en halv seier to år seinere, i 1907. Da fikk kvinner begrenset statsborgerlig stemmerett, det vil si at de som var i besittelse av formue, eiendom og inntekt over et visst beløp, enten personlig eller gjennom ekteskap, fikk stemme. Kvinner var med det for første gang anerkjent som statsborgere, og dette prinsippet var nå innskrevet i Grunnloven. –

– Finland var først ute, da de i 1906 ga kvinnene alminnelig stemmerett. De var imidlertid ingen selvstendig stat, men lå under Russland på det tidspunktet. Norge var den første suverene stat som grunnlovsfestet kvinners statsborgerlige rettigheter, understreker Moksnes.

Den store seieren ble vunnet i 1913, da alminnelig stemmerett for kvinner ble innført. –

– Da hadde selv partiet Høyre, som hadde vært innbitte motstandere av kvinnelig stemmerett, skrevet dette inn i partiprogrammet sitt, påpeker Aslaug Moksnes.