De pliktoppfyllende piker

Clausen har fordypet seg i det rikholdige arkivet med autobiografier som finnes hos Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo. Autobiografier er nedskrevne minnefortellinger. UiOs samling består av livsminner innsamlet i 1964, 1981 og 1996, fra kvinner og menn født før henholdsvis 1900, 1914 og 1930. Clausen konsentrerer seg om overklassekvinner fra Oslo, fordi disse i større grad enn mange andre kunne velge sin levevei. De hadde mulighet til å ta utdanning ut over den pliktige 7-årige skolegangen og var i prinsippet godt kvalifiserte for yrkeslivet. Men de hadde også økonomisk frihet til å velge å være husmor. De aller fleste av kvinnene i Clausens utvalg tok den frivillige middelskolen, og mange tok også eksamen artium. Men der stanset det – kvinnene giftet seg, fikk barn og ble husmødre. 

Verdier

I følge Clausen har autobiografier tidligere blitt brukt mest til forskning rundt konkrete ting som juleskikker og fargen på konfirmasjonskjolen. Selv valgte hun å lete etter noe annet hun var sikker på fantes i fortellingene. – Jeg retter søkelyset mot de verdier mennesker blir tillært. Verdiene finnes i alle menneskers liv som et premiss, og kan gjenfinnes når man forteller, sier Clausen. Folkloristen hadde ikke som utgangspunkt å skrive en kvinnepolitisk oppgave, men fokuset på husmorrollen vokste fram gjennom materialet i autobiografiene. – Det som virker mest styrende på livsvalget for disse jentene er fokuset på at de skal være omsorgspersoner. Foruroligende mange av verdiene peker mot at de skal være noe for andre, de skal være selvoppofrende, arbeidsomme, pliktoppfyllende og flittige. I tillegg forventes de å ha økonomisk sans, og evne til å forvalte en husholdning.

Foreldrene

Disse verdiene ble overført gjennom foreldrene, først og fremst mor, dernest skole og nærmiljø. En sentral forskjell på mor og far er at mor var den som overførte pliktfølelse, mens far lærte barna livsglede. – Det er jo hyggelig for far at han er den som overfører det som gjør livet verdt å leve, smiler Clausen. Men mor var også en viktig person som kvinnene så opp til. – Hun er nesten stereotypt framstilt, ’alle’ snakker om henne som en umåtelig dyktig husmor som jobbet 24 timer i døgnet, ga alt og kunne alt. Hun har en så viktig plass i de fleste autobiografiene at hvis hun ikke er nevnt, blir man mistenksom, sier folkloristen. Man forteller ikke noe negativt om mor, da lar man heller være å si noe. Fedre kan i litt større grad framstilles negativt, han kan være den som forsvinner, ved død, eller at han svikter familien for eksempel på grunn av alkoholisme. Men i de tilfeller hvor dette nevnes viser fortelleren også som regel til at far hadde positive egenskaper.

Skolen

I de to gruppene som leverte sine livsminner i 1964 og 1981, gikk de fleste på private pikeskoler. Disse forteller om nære forhold mellom lærer og elev, og en skoletid hvor man fikk omsorg og individuell oppfølging. Disse skolene hadde en klart uttalt agenda når det gjaldt elevenes framtid: deres livsoppgave var å være husmødre. Blant dem som skrev sine livsminner i 1996 hadde de fleste gått på folkeskolen, og de viste mindre kjærlighet til skolen. Agendaen var imidlertid fortsatt den samme. Jenter hadde flere timer med praktiske fag enn gutter, og færre teoretiske. Jentene fikk undervisning i håndarbeid og skolekjøkken, og timeantallet for disse fagene var mye større enn for guttenes sløydundervisning. Matematikkpensum var ulikt for gutter og jenter. Guttene ville jo trenge kunnskaper i et framtidig yrke, mens jentene skulle føre husholdningsbudsjett. I tillegg til de faktiske kunnskapene som ble overført la skolen også vekt på disiplin og pliktoppfyllelse, noe som klargjorde de unge kvinnene for et liv i selvoppofrelse.

Målet med utdannelsen

Men hvorfor bruke tid på å lære de framtidige husmødrene historie og norsk, og som på privatskolene, ofte hele tre fremmedspråk? – De måtte jo kunne svare på barnas spørsmål! påpeker folkloristen, og fortsetter: – Dessuten skulle de være stimulerende livsledsagere for sine menn. Siden disse kvinnene hørte til i overklassen, var fremmedspråk viktig, da det kunne bli aktuelt å konversere med ektemannens utenlandske forretningsforbindelser.

– Det interessante er at når kvinnene forteller om skolegangen, er det de teoretiske fagene som engasjerer. De syntes det var fantastisk morsomt å ha undervisning i norsk, og forteller entusiastisk om den usedvanlig flinke lærerinnen som gjorde historiefaget så levende for dem. ”Det jeg lærte der har jeg flytt på hele livet” skriver de gjerne. Den teoretiske lærdommen betraktes altså som både interessant og nyttig. Kvinnene forteller ikke stort om husmorfagene, eller disse nevnes som slitsomme og uinteressante. Kanskje skyldes dette at de ikke hadde så stor nytte av disse fagene, siden de lærte det samme hjemme hos mor. Uansett tyder fortellingene på at teoretisk lærdom var noe jentene satte pris på og gjerne skulle hatt mer av.

Det kvinnene fikk dypt innplantet i seg, både i hjemmet og på skolen, var at deres hovedoppgave i livet var å være tilstede for mann og barn. Bare gjennom å bli en god husmor kunne en kvinne forsvare sin plass her på jorden.

En generasjon av brannmenn?

– Det er ulogisk å tenke seg at alle gutter hadde samme framtidsdrøm, og like ulogisk å tenke at alle jenter hadde det, påpeker Clausen. Når ’alle’ kvinner ble husmødre, må det nødvendigvis ha vært mange som ville noe annet. Men muligheten lå ikke åpen for dette. – Det er ikke sikkert at de så det slik selv, og de vil ikke se tilbake på sitt liv og si at det var bortkastet, understreker folkloristen. I autobiografiene er det få spor av misnøye over å ha levd livet som husmor. Clausen mener at om mennesket ikke handler i tråd med de verdier de har blitt tillært, vil de få det vondt. Barn kan vanskelig avvise de verdiene de voksne lærer dem, spesielt når de kommer fra personer som blir respektert og elsket. Men som voksen kan man ta et bevisst oppgjør med barndommens lærdom, dette er imidlertid vanskelig når nesten alt i samfunnet peker samme vei. Når Clausen likevel kan hevde at det nok må ha ligget behov for andre utfordringer i kvinnenes liv, skyldes dette den store entusiasmen kvinnene viser for nettopp de fagene de ikke bruker resten av livet.

Generasjonsforskjeller

- Det er foruroligende små endringer i verdiene som holdes i hevd av de tre gruppene, sier Clausen, og peker på at det faktisk virker lettere for overklassens kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet på slutten av 1800-tallet, enn det var i mellomkrigstiden. Dette skyldtes kanskje den engelske sufragette-bevegelsens sterke påvirkning i 1880-årene. Flere av de eldste informantene forteller at deres egne mødre jobbet utenfor hjemmet. Men beundringen de viser for sin mor er helst knyttet til at hun klarte dette og samtidig holdt hus og hjem i prikkfri orden!

Lek i nærmiljøet

Et annet kanskje litt overraskende funn er den store vekten kvinnene legger på fysisk aktivitet. De forteller om gymnastikktimer og fritidens lek i skog og mark, og er ikke i denne sammenhengen opptatt av hva som ’passer seg’ for jenter. Det kan virke som gutter og jenter lekte mye av de samme lekene. Kvinnene kan nevne at klessdrakt med skjørter var en ulempe, men ikke noe de lot seg stoppe av i aking og klatring. Dette endrer seg noe blant de yngste informantene, som forteller om mer ’passende’ leker som å bytte glansbilder og andre rolige aktiviteter.

Én jobb per familie

Den yngste generasjonen skiller seg ut ved at de virker tristere og mer resignerte. De møtte et sterkere press fra samfunnet om å velge den rette livsveien, og hadde derfor i enda mindre grad enn tidligere generasjoner et reelt valg, selv om muligheten i teorien var større. Med høy arbeidsledighet på 30-tallet la offentligheten – blant annet gjennom Arbeiderpartiets partiprogram – stor vekt på at det skulle være bare én yrkesaktiv person per familie. Gifte kvinner burde holde seg hjemme, ikke bare av hensyn til egen familie, men også for ikke å ta arbeidet fra menn som trengte å forsørge sine familier. Det ble i denne tiden lagt vekt på å vitenskapliggjøre husmoryrket for å gjøre dette til et attraktivt yrke for kvinner; man fikk husmorskoler, ukebladartikler og etterkrigstidens husmorfilmer vektla hvor viktig arbeidet som ble gjort i hjemmet var. Man gjorde tidsstudier av husarbeid med rasjonalisering som formål, og husmoren fikk en rekke arbeidsbesparende produkter inn i hjemmet. Reklamen oppfordret ektemannen til å ’gjøre sin kone glad’ med en ny komfyr, mens hustruen kunne benytte nymotens såper og andre småsaker til å gjøre det hyggelig for ham som kom hjem etter en strevsom dag på jobben.

Med tanke på endringene i lekemønster, kan det virke som dette påvirket selv småjenter, mener Clausen. – For de eldste var det bare en tenkelig utvei, mens de yngre så andre veier, men visste at disse ikke var sosialt aksepterte. Å være guttejente ble da kanskje skumlere. En annen faktor er at for dem som skrev livsminner etter 70-tallets kvinnefrigjøring var det vanskelig å ikke la seg påvirke av endringene i samfunnet, mener folkloristen. De yngste informantene vil derfor ofte legge større vekt på tapte muligheter.

– Det er å håpe at man samler inn autobiografier for den neste generasjonen også, avslutter Bente Clausen. – Jeg drømmer om å analysere fortellingene til den generasjonen av kvinner som for alvor gikk ut i arbeidslivet. Var det noe i verdiene de fikk overført i barndommen, som gjorde at så mange flere kvinner valgte å kombinere ansvaret for hus og hjem med en karriere utenfor hjemmet?