Prinsessa, og halve riket attpå?

Prinsessa, og halve riket attpå?

Hvorfor vil ikke kongen at prinsessa skal snakke? Og hvorfor må man ikke lytte til mammas råd, bare til pappas? I sin hovedoppgave i sosiologi ser Kristiseter nærmere på innholdet i Asbørnsens og Moes eventyr, og barns tolkning av disse.
 


Sissel Kristiseter har lett etter kjønnsrollemønster i eventyrene våre (foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Å fortelle eventyr for barn regnes som udiskutabelt positivt her til lands. Læreplan for grunnskolen nevner faktisk eventyr som et hovedmoment i undervisningen for 1.-4. klasse. Cand.polit. Sissel Kristiseter leste også eventyr for sin datter, men syntes at deler av eventyrene ikke var så lette å forklare for barn.

Eventyr og kjønn

 – Jeg ønsker ikke å være noen ’eventyrdödare’, sier Kristiseter. – Jeg vil ikke at man skal slutte å lese eventyr for barn, og jeg synes heller ikke noe om at man ’moderniserer’ eventyr. Men Kristiseter savnet litteratur som gav en grundig gjennomgang av eventyr i forhold til kjønn. Hun savnet en kritisk vurdering av kjønnsrollemønsteret i eventyrene og ønsket også å se på hvilken forståelse barn har av eventyr, for om mulig å kunne si noe om hvordan gamle forestillinger reproduseres i nye generasjoner.

Stadig tausere

Brødrene Grimm redigerte sine innsamlede eventyr flere ganger utover på 1800-tallet. I tråd med tidens stadig strengere krav til kvinnelig taushet, sømmelighet og usynlighet, endret også kvinneskikkelsene i eventyrene seg. I dagens Tyskland og i USA, som jo er gjennomstrømmet av ’disneyfiserte’ eventyrprodukter, lærer skolebarn å ’knekke koden’ for å gjenkjenne disse mønstrene. Kjønnsperspektivet i eventyrene er i større grad enn hos oss gjenstand for kritisk vurdering.

Asbjørnsen og Moes eventyrsamling ble ikke omredigert på samme måte etter den første utgivelsen. Imidlertid kan det være av betydning at også de norske eventyrene ble ’silt’ gjennom forståelsesrammen til menn av borgerskapet, mener Kristiseter.

– På Island ble eventyrene samlet inn ved at forteller(sk)ene selv skrev historiene ned, påpeker Kristiseter. – Disse eventyrene mangler ofte det flotte fortellerspråket vi finner hos Asbjørnsen og Moe, men kjønnsrollene er langt mindre rigide enn i de norske og tyske eventyrene. Kanskje bunner dette i kulturforskjeller, men det er også mulig at innsamlingsmetoden har bidratt til forskjellene.

Uttrykk for menneskets psyke?

Kristiseter mener at én grunn til den manglende debatten om stereotype kjønnsroller i eventyr her i landet, kan være den psykologiske dybdetolkningen av eventyr. I visse psykologiske retninger ses eventyr som et verktøy for problemløsning. – Det at folkeeventyrene ikke har én forfatter, men har vokst fram via en rekke fortellere over tid, tolkes som at historiene er ’finslipt’ og representerer allmennmenneskelige psykologiske prosesser. Eventyrets ytre handling ses da som symbol for sider ved enkeltmenneskets psyke, uanhengig av kjønn, forteller sosiologen. – Hvis man ser på eventyrkongen som uttrykk for de maskuline, eller handlekraftige, sidene hos en kvinne, blir ikke lenger kjønnsperspektivet problematisk. Ulempen er at det kanskje ikke er slik barna tolker eventyret! Det råder også en oppfatning om at man vil identifisere seg med helten uavhengig av kjønn, men det er kanskje ikke så enkelt?

– Jeg ville derfor se på hva vi finner hvis vi leser eventyr med kjønn som briller, sier Kristiseter. Eventyr brukes i dag i en rekke sammenhenger, også kommersielt. Hva får vi med på kjøpet, utover de åpenbart positive følelsene som hefter ved disse fortellingene?

Systematiske kjønnsforskjeller

Sosiologen tok for seg Asbjørnsen og Moes eventyrsamling, og analyserte samtlige av de 96 eventyrene som primært omhandler mennesker. Hun valgte fire hoveddimensjoner som hun vurderte eventyrene ut fra: utseende, ekteskap, moral og bruk av våpen. Kristiseter understreker at funnene begrenser seg til eventyrene i denne samlingen. Det kan godt være at det finnes lokale eventyr som ikke passer inn i mønsteret.


Styrke og sverdsvinging gjør en gutt til en mann.

 – Jeg fant da at kjønnsforskjellene er systematiske ved alle de fire dimensjonene. Kjønn er en avgjørende faktor hele veien. Dette innebærer at utseende er mye viktigere for kvinnelige karakterer enn for menn, at ekteskap initiert av en kvinne oftere ender galt, at kvinner straffes hardere for normbrudd enn menn gjør, og at bruk av våpen stort sett er forbeholdt menn, forteller Kristiseter. Styrke og sverdsvinging gjør en gutt til mann, og er dermed en type anerkjennelse kvinnen er avskåret fra. Kvinnen har ofte informasjon som mannen trenger for å lykkes (som hvor sverdet henger), men evner ikke selv å nyttegjøre seg informasjonen.

– De onde kvinnene kan gjenkjennes ved at de har et mer maskulint handlingsmønster; de snakker mer enn de gode kvinnene, de stiller spørsmål og gir ordrer. Menn snakker mer enn kvinner, også i eventyr med kvinnelig helt. I eventyr med mannlig helt har kvinnen (den tilkommende bruden) ofte veldig lite direkte tale. De attraktive kvinnene i eventyrene er vakre og beskjedne, og står i nært forhold til en mann, enten det er far, bror eller ektemann. Kvinner som ikke kontrolleres av en mann er farlige: stemødre og deres døtre er slemme, mens ’manndattera’ er den snille. Og den endelige dommen, den som skiller mellom liv og død, straff eller frikjennelse, giftemål eller ikke giftemål, felles av en mann, påpeker hun.

En bytteting

– I eventyr med mannlig helt er kvinneskikkelsen ofte et rent objekt, en vakker ting uten personlighet som brukes som et byttemiddel mellom menn. Eventyr med kvinnelig helt, som for eksempel Kvitebjørn Kong Valemon, har ofte en bedre utviklet kvinneskikkelse. Men menn i ’kvinnehelteventyr’ er også i betydelig grad subjekter, de har en klar personlighet og er med på å drive handlingen framover. Dette tyder på at det har vært vanskelig – for informantene og/eller for ’nedskriverne’ – å fortelle historier hvor menn gjennomgående er henvist til objektsposisjonen. Slik opprettholdes det stereotype kjønnsrollemønsteret også i disse eventyrene, understreker eventyrforskeren.

Eventyr og virkelighet

– I og med at dette er så gjennomført bør vi reflektere over effektene av det. Eventyrene er selvsagt bare en liten bit av samfunnet, men de samspiller med så mye annet, og det er slik det kan ha effekt, mener Kristiseter.

Som eksempel nevner hun Ragnhild Andresens doktorgradsavhandling fra 1996 som omhandler barnehagepersonales samhandlingsmønster med barn. Ifølge Kristiseter ser man her en påfallende likhet med eventyrverdenen i forhold til hvem som får snakke når, og i forhold som angår regelbrudd og straff. Gutter snakker mer, høyere og blir i mindre grad enn jenter straffet for normovertredelser. Kjønnsrollemønsteret i eventyr blir på ingen måte utvetydig motsagt i barnas hverdagsliv.

– I tillegg kommer dette at eventyrene vekker så mange gode følelser. ’Det var som et eventyr’, kan vi si, og med det mene at noe var fantastisk flott. Eventyrene framstår for tilhørerne som en idealverden. Holdningene i eventyrene er også lett overførbare på grunn av formidlingsformen. Man er i en fokusert situasjon hvor budskapet ikke hefter seg opp i hverdagsting som middag og tannpuss. Man trekker ut essensen og tar den med seg videre, sier hun.

Kongen har makt og Askeladden handler


Barna ser ikke prinsessen som maktesløs.

Etter å ha analysert eventyrene intervjuet Kristiseter 29 barn i alderen 7 til 9 år. Hun ville undersøke hvordan barn selv tolker eventyrverdenen. Hun fant at gutter og jenter hadde en ganske lik oppfatning av eventyrene. De hadde forståelse av hvem i eventyrene som kunne gjøre hva, og hvilken makt de ulike skikkelsene hadde. Kongen ble gjenkjent som den med stor makt. Barna ser ikke prinsessen som maktesløs, da de mener hun har en viss makt over nære ting som utseende og tjenerskap. I motsetning til Askeladden råder prinsessen også over den luksus og trygghet som penger gir. Sosiologen spør om dette kanskje er noe barn selv ofte føler at de mangler, og som kanskje av den grunn oppfattes som viktig. Guttene identifiserer i større grad enn jentene prinsessa som en brikke i et spill mellom menn. Både gutter og jenter identifiserte Askeladden som den som handler og overskrider grenser. – Dette innebærer at barna har oppfattet den kjønnsstereotype rollefordelingen i eventyrene. De ser den eldre mannen som en med moralsk rett til å styre, den unge mannen som en som overskrider grenser (geografiske, sosiale, forventningsmessige), og den unge kvinnen som en litt selvopptatt og vakker skapning som har fokus på de nære ting, påpeker Sissel Kristiseter.

– På spørsmål om hva man kan lære av eventyr, nevnte guttene mellommenneskelige forhold, mot, selvtillit og ferdigheter. Jentene nevnte disse tingene, men i tillegg snakket de om advarsler – om hva man ikke skal gjøre, for da går det galt, sier hun. Barnegruppen Kristiseter intervjuet var for liten til at man kan trekke avgjørende konklusjoner av dette.

– Det er likevel interessant at jentene i større grad har oppfattet denne dimensjonen, i og med at kvinner i eventyr straffes i større grad enn menn, mener hun.

Prinsessejenter?

Kristiseter spurte barna om hvem de kunne tenke seg å være om de var med i et eventyr. Ingen av guttene ønsket seg en kvinnerolle. Mange av jentene ville være prinsesse, men ikke alle valgte denne rollen – for ’prinsesser de er liksom så stae’. Andre valgte dronningen, ’den minste bamsen i de tre bamsene’, Donald, Askepott eller tjenestejente. Ei jente ville være Askeladden – vel og merke om prinsesserollen var opptatt.

Kristiseter gjentar at hun ikke synes at man skal slutte å fortelle eventyr for barn. Man kan imidlertid være bevisst i forhold til valg av eventyr.

– Det eventyret jeg liker best er De tre mostrene, og dette er også et eventyr jeg liker å lese for barn som motvekt til guttehelteventyr. Her har jenta litt av ’trickster-figuren’ i seg, hun blir tilbudt prinsen gjennom en misforståelse. Et annet spennende eksempel, faglig sett, er eventyret om Mestermø, selv om moralen i historien kanskje er uegnet for barn, sier sosiologen. – Mestermø er en handlende kvinne som bruker både magi og kniv – kniver er ellers forbeholdt menn og et fåtall onde kvinner. Kanskje er dette eventyret svært gammelt? Arkeologen Brit Solli hevder at vikingtidens seidmenn og -kvinner kunne krysse grensene for hva menn og kvinner kunne tillate seg i den tidens samfunn. Kanskje var Mestermø, med sine magiske krefter, sin knivbruk og ‘promiskuøse’ tendenser, opprinnelig en mektig seidkvinne, sier Kristiseter.

Eventyr er populært i Norge. Sissel Kristiseter mener dette kan ha sammenheng med deres viktige stilling i nasjonsbyggingen.– De er en del av vår kulturarv. Eventyr lærer dessuten barn om moral – de snille belønnes, de slemme straffes. Og ikke minst: barn liker eventyr, så det blir et hyggelig innslag både hjemme og i undervisning.