Tilfredsstilte ikke menn

Astri Welhaven Heiberg (1881-1967) ble født inn i et kunstnermiljø. Hennes far var sønn av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Faren var arkitekt, mest kjent for Fridtjof Nansens hus Polhøgda. Han var også slottsforvalter i en periode. Astri Welhaven Heibergs mor var søster av Harriet Backer, en av Norges største malere.

- Mitt inntrykk er at Astri Welhaven Heiberg, helt fra ungdomsårene, var fast bestemt på å være kunstner, sier Signe Marie Endresen. Fra 1902 gikk Astri i lære hos tanten. Her var hun antakelig elev helt fram til hun i 1907 giftet seg med arkitekten Christen Fritzner Heiberg. De flyttet til New York, hvor de fikk en sønn. Men ved siden av barnepass gjorde Astri Welhaven Heiberg illustrasjonsjobber. Og da de kom tilbake til Kristiania i april 1912, debuterte hun seinere samme år på høstutstillingen med et portrett. Det ble ganske godt mottatt av kritikerne. Noe som endret seg da hun gikk over til å male og stille ut sine uteakter, et motiv som i kunsthistorien også går under betegnelsen ’badebilder’.

Smaa hoveder og tykke lægger

- Hun fikk negativ kritikk da hun stilte ut uteaktene, både første gang i 1915 og året etter, forteller Endresen.

-I første omgang ble disse bildene kritisert for å være unorske, lite selvstendige og nærmest etterligninger av fransk kunst. I tillegg mente en del av anmelderne at de var dårlig utført håndverk. I 1916 gikk så kritikerne over til å angripe motivene og deres fysikk.

En av kritikerne Endresen refererer til fastslår at bildene består av ’nøgne kvinder, som, ikke er set af mænd, dvs. ikke som en mandlig maler vilde have set dem. De har for smaa hoveder (a’la Michel Angelo), for smaa fødder, for tykke lægger og har været uforsiktige med valg av siddeplads.’ Damene omtales som stygge eller som ’levende kvinner’. Endresen mener anmeldernes negative holdning skyldes at Welhaven Heibergs måte å male kvinnene på skilte seg på flere punkter fra det menn gjorde i Norge og Europa på denne tiden. Kritikerne fant seg dårlig til rette med hennes alternative måte å gjør det på, den var ikke som forventet og slik normen tilsa.

- De mannlige kunstnerne malte kvinnene som idealiserte og generaliserte, yppige med runde struttende bryster, ofte med manglende kjønnshår, og i passive posisjoner som blottla dem for det betraktende blikket. Welhaven Heiberg derimot malte kvinnekroppene ikke-idealiserte og individualiserte; noen er valkete og slappe, andre er slanke og noen er muskuløse. I alle hennes uteakter, med unntak av en, er det grupper med flere kvinner. Og de viser seg ikke fram for betrakteren, i stedet henvender de seg til hverandre – noe som bidrar til at betrakteren ikke inkluderes i gruppene. De er seg selv nok. Dette understrekes av at en eller to kvinner som regel står med ryggen til, understreker Signe Marie Endresen – og legger til:

- Welhaven Heiberg tar, i motsetning til mange andre som malte aktbilder, heller ikke stilling til kvinnenes sosiale posisjon; om de er onde femme fatale-skikkelser, prostituerte eller kvinner fra borgerskapet.

Ikke seksuelt farlige eller tilgjengelige

Men om Welhaven Heiberg malte annerledes enn sine mannlige samtidige, hadde hun mye til felles med en annen kvinnelige kunstner som malte kvinneakter omtrent samtidig; franske Suzanne Valadon. I analyser av Valadons bilder blir det påpekt at kvinnelige kunstnere oftere framstiller kvinner som individer som møter betrakteren på et likeverdig nivå. At kvinneframstillingene ikke domineres av enten å være seksuelt farlige eller tilgjengelige – slik tilfellet ofte er i akter malt av mannlige kunstnere.

Fra nakne kvinner til kong Haakon

Endresen mener Welhaven Heiberg trolig sluttet å stille ut sin uteakter etter 1916, men at hun fortsatte å male dem fram til 1922. Etter 1925 gikk hun så i økende grad over til å male portretter på bestilling. Hun malte blant annet kong Haakon, kronprinsesse Märtha og kronprinsbarna.

Hennes valg ble å skifte motiv. Hvorfor tilpasset hun seg ikke heller samtidens normer for hvordan nakne kvinnekropper skulle males? spør Endresen. Et par samtidige franske kvinnelige kunstnere som også malte aktbilder, synes å ha valgt den strategien.

- Det kan hende Welhaven Heiberg heller ville slutte med uteaktene, enn å gjøre om på de for å tilfredsstille kritikerne. Kanskje ønsket hun selv å skifte beite til portrettmaling, noe som opplagt var en mer stabil inntektskilde. Men som portrettmaler innordnet hun seg samtidens forventninger til henne som kvinnelig kunstner, påpeker Signe Marie Endresen.

Sine meningers mot

Var uteaktene et bevisst feministisk og/eller politisk prosjekt for Astri Welhaven Heiberg?

- Jeg tror ikke det, sier Endresen.

-I oppgaven min fokuserer jeg heller ikke på dette, men på hvilke funksjon uteaktene hadde for marginaliseringen av denne kvinnelige kunstneren i ettertiden. Men Astri Welhaven Heiberg beskrives som en svært fargerik og viljesterk person – med klare sympatier og antipatier. Hun hadde sine meningers mot, og lot seg vanskelig plassere i noen bestemt leir i datidens polariserte kunstnermiljø. Endresen mener dette også kan ha bidratt til å gjøre henne usynlig i ettertiden.

Lysakerkretsen vs. ny-impresjonistene

Et framtredende trekk ved den norske kunsthistorien for perioden etter 1900 er nemlig den sterke polariseringen mellom to fløyer eller retninger: den dekorative, representert ved Lysakermiljøet – og den ny-impresjonistiske.

- Lysakerkretsen besto av folk med røtter i den gamle embetsmannskulturen, og dette var en krets som hadde innflytelse ikke bare i kunsten, men også i politikken og samfunnslivet for øvrig, forteller Endresen.

- Kretsen besto blant annet av Fridtjof Nansen, Erik Werenskiold, Eilif Pettersen og Gerhard Munthe. De var preget av nasjonal retorikk, teoretisk selvsikkerhet – og en mistro til framskrittet. Den yngre generasjonen kunstnere, spesielt Matisse-elevene, hadde sympati med denne kretsen. Lysaker-miljøet var overbevist om kunstens moralske dimensjon og evne til å forandre mennesket til det bedre. De var tilhengere av det dekorative, av fasthet i form og tegning, klarhet og logikk.

Ny-impresjonistene hadde på sin side liten sans for ideologiske program og kunstneriske lover.

- De var opptatt av fargen og dens mulighet i maleriet. Ord som nasjonalisme ble oppfattet som skjellsord, med politiske undertoner. De trodde på det nye og unike, på brudd med fortiden. Det individuelle uttrykket var overordnet for ny-impresjonistene, sier Endresen.

Et fremtredende navn i dette miljøet var Christian Krogh.

Utenom hovedstrømmen

Astri Welhaven Heibergs ’problem’ i denne sammenhengen er at hun vanskelig lar seg plassere i forhold til disse to hovedgrupperingene.

- Hun hadde nære familiære forbindelser til Lysaker-miljøet ved at farens kusine var Eva Nansen, Fridtjof Nansens hustru. I tillegg giftet hun seg inn i Heibergfamilien der svogeren var en av de sentrale Matisse-elevene. Men kunstnerisk sett lå hun nærmere ny-impresjonistene. Slike grensekunstere har liten plass i kunsthistorien. Det er en svakhet, påpeker Signe Marie Endresen.

- En konsentrasjon om grupperinger gjør at man ikke fanger opp alternative nyanser og strømninger, slik Welhaven Heiberg sto for. I stedet reduserer man dem til statister. En revurdering av kunsthistorien ut fra andre kriterier enn de strengt formale og ideologiske kunne være et interessant tankeeksperiment. For det er hos kunstnere som befant seg utenom hovedstrømmen jeg mener vi kan finne de interessante valørene i vår kulturelle fortid, avslutter hun.