Kjønn på nettet

Fra 1996 eksploderte nettkommunikasjonen i de skandinaviske landene. Nettbruk og chatting var først dominert av menn, men kvinnene kom på banen i årene 1999-2000. Egne flørte-nettsteder av og for kvinner vokste fram og en egen mailingliste for lesbiske og bifile kvinner - Sapfo – ble opprettet. Bakgrunnen for Sapfo var delvis at nettkommunikasjonen stadig ble avbrutt av hetereoseksuelle menn som ville ha kontakt med lesbiske par.

Chatting er en måte å flørte på der og da, men kommunikasjon på mailinglister er en praktisk måte å kommunisere på dersom du er ute etter noe mer. Ettersom kommunikasjonen ikke foregår i samtid, kan du lese og skrive e-postene når du vil, og på den måten legge mer vekt på innhold. Det er dessuten både billigere og enklere.

Sapfo, anarki i praksis?

Sapfo er en diskusjonsliste uten noen form for listeadministrator. Det er derfor opp til deltakerne selv å fastlegge rammene for fellesskapet. Hva som skaper akseptable og uakseptable rammer for Sapfo-fellesskapet er kjernepunktet i Janne Bromseths forskning. - De har ganske høy aksept for aggressiv oppførsel. Man trenger ikke å komme fram til enighet. Sapfo har en 'aggressivly collaberative style', altså en aggressiv, men også samarbeidende kommunikasjonsform. I og med at det ikke er noen formell leder, er det opp til alle medlemmer å ta ansvar. Hvis det skjer overtramp og noen oppfører seg stygt mot andre, er det flere som reagerer:

- De ser det an. Er du ny, går man ikke ut på samme måte. Det er mye sensitivitet, påpeker Bromseth.

- Jeg tror imidlertid at det er en illusjon å tro at makt forsvinner i denne type anarkistisk styringsform. Men makta blir kanalisert uformelt heller enn formelt. Du har alltid forhandlinger om makt. Men i stedet for at den er sentrert til en formelt oppnevnt person, er makta gjenstand for åpne forhandlinger.

Hva er en kvinne?

Det eneste kravet for å bli medlem i Sapfo er at du er kvinne. Ellers er det ingen seksuelle orienteringskrav. Hvordan blir en ’kvinne’ definert av Sapfo?

- Det er en veldig interessant diskusjon som har pågått spesielt i forhold til queer- og transseksuelle trender i feminismen. I prinsippet, hvis du er mann, så kan du jo si at du identifiserer deg som kvinne, til tross for at du har mannskropp. Sånn sett kan egentlig hvem som helst være med i Sapfo. Det handler om hvordan du fremstiller deg på nettet, sier Bromseth, ettersom anonyme selvpresentasjoner er tillatt. Hvis alle som identifiserer seg mentalt som en kvinne skal aksepteres som kvinner, så vil hele kjønnskategoriseringen falle bort i sin ytterste konsekvens. Men deltakere med helt opplagte mannlige kallenavn har ikke blitt lagt til lista.

Makt på nettet

Står vi friere til å (gjen)skape kjønn og kjønnsrollemønstre når kommunikasjonen foregår via tekst på nettet? Sadie Plant og Donna Haraway har vært forholdsvis optimistiske i forhold til forståelsen om at vi kan frigjøre oss fra den ’jordiske kroppen’ når vi kommuniserer på nettet. Doing-perspektivet, hvordan man gjør kjønn, og språkets rolle i forhold til dette er sentrale teoretiske perspektiver i Janne Bromseths avhandling:

- Det er klart at det flyter mer når du ikke er synlig og teksten er det eneste mediet du kommuniserer gjennom. Likevel tror jeg noen av de første optimistene ’glemte’ at du reproduserer de samme maktmønstre på nettet også. Fordi kjønn er noe vi produserer og forhandler aktivt, så er det klart at vi har noen andre muligheter når du bare kommuniserer med tekst og kroppen ikke synes. Men samtidig er jo språket ditt noe av det viktigste redskapet du har for å produsere kjønn. Vi tar i bruk de samme ressursene i mediert kommunikasjon som vi bruker når vi sitter å kommuniserer med hverandre i andre sammenhenger, påpeker Bromseth.

Lek med kjønn

Det er en voksende tendens at nettbrukere kommuniserer med folk som de enten har truffet eller kjenner til fra før. Dette henger sammen med at vi i mange vestlige land nå har høy tilgang til nett-teknologien. E-post, for eks, har i stor grad erstattet andre kommunikasjonsformer som telefon og brev. I følge Bromseth bruker vi nettet som en ressurs til å bygge videre på relasjoner vi allerede har eller som vi ønsker å videreføre i andre sammenhenger.

- Tidligere var det vanligere å gå inn og ’leke med kjønn’ i kommunikasjon med mennesker du aldri kommer til å møte, og å sitte med det i timevis. Men det gjør vi ikke det lenger, vi har ikke tid til sånt. Men det er fortsatt populært blant ungdom, slik kontakttelefonen var da jeg var fjortis, men i mindre grad for folk flest. Vi er mye mer selektive i måten vi bruker internett på nå enn da mediet var nytt og spennende. Det å se nettet som en Christiania-fristat er interessant til et visst punkt. Jeg mener, det er gøy å gå på karneval også, man kan eksperimentere og det er sikkert morsomt. Men det er jo hele tiden et spørsmål om formål. Det å gå inn å leke seg på chat for noen timer er én ting. Men hvis du er der fordi du ønsker å bli kjent med noen over lengre tid eller ønsker å møte mennesker etterhvert, det er en annen ting, hevder Bromseth.

Erfaringer

Noen fenomener, situasjoner og erfaringer kjenner vi veldig godt til, mens andre erfaringer har vi ikke i det hele tatt eller kjenner mindre til. Hvis man i kommunikasjon på nett skal framstille seg veldig annerledes enn de erfaringene man har gjort seg tidligere, kan det i følge Bromseth bare fungere i begrenset grad:

-Hvis jeg konstruerer meg som en mannlig bygningsarbeider på femti år, går det bra en liten stund. Hvis jeg skulle gjøre det i dialog med en med de samme erfaringene og kunnskapene, vil det bli vanskelig og det vil komme til et punkt hvor jeg vil bli avslørt. Nettopp fordi det ikke er mine erfaringer. Det handler ikke om det indre, men det handler om hvordan vi skaper og får en identitetstilhørighet gjennom repetisjon og praksis. Det spiller ikke på essensialisme, men på praksis som alltid vil være situert i en kropp, i samspill med en kropp.

Kroppens effekt

Hvis kroppen har en effekt og betydning uavhengig om den er fysisk tilstede eller ikke, gir det da mening å snakke om nettkommunikasjon uavhengig av kroppen?

-Nei, man gjenskaper kroppen i teksten. Kroppen er veldig viktig i tekstene. Vi går rundt i verden med kroppene våre. Den er med oss på alle måter enten det dreier seg om hvordan vi blir tolket av omverden, eller hvordan vi er i samspill med andre mennesker. Det hjelper jo ikke hvor mye jeg enn identifiserer meg som mann hvis jeg går rundt med en kvinnelig kropp. Andres respons på meg er i stor grad basert på respons på kroppen min, og andres respons er sentralt for om man blir tolket som ’troverdig’. Kroppen brukes som en ressurs for å skape identitet. Det kan du spesielt se i selvpresentasjon i nettsamfunn. Da er jo kroppen ekstremt viktig, nesten enda mer. Når den ikke er der fysisk tilstede, må den gjenskapes akkurat som alle andre viktige kategorier må gjenskapes i teksten fordi vi orienterer oss ut i fra dem. Kjønn har en betydning. Det er det første man spør om når man logger seg på, kjønn, bosted og alder. Man trenger noen orienteringsredskaper. Fordi de andre ikke kan se kroppen din, har du ofte behov for å være ekstra tydelig, sier Bromseth.

Nye metodiske utfordringer

Metodisk har du en etnografisk inspirert tilnærming av materialet ditt. Hva innebærer dette, og på hvilken måte er den tilnærmingen fruktbar?

-Det som gjør den etnografi-inspirerte tilnærmingen anvendelig er at du kan være tilstede i den gruppa det foregår i over et langt, langt strekk. I hovedsak dreier det seg om kulturstudier og observasjon. På den måten kan du følge den naturlige kommunikasjonen til en gruppe over tid, enten ved å være deltagende eller passiv observatør. I studiet av nettmediert gruppekultur, er en etnografiinspirert tilnærming fruktbart fordi gruppeprosessene i de medierte gruppene blir så tilgjengelig, sier hun.

Nettmediert kommunikasjon er et eget felt som har vokst fram siden slutten av nittitallet. Med nye medier og nye kommunikasjonsformer skapes behovet for utvikling av nye teorier og metoder: - Det som er artig er at alle de gamle metodene og spørsmålene kommer opp til ny refleksjon og vurdering. Du mangler et redskap og må derfor finne opp et i dialog med det gamle, sier Bromseth.