Våre formødre: misjonskvinnene

- Å reise ut i misjonens tjeneste ble en ny karrieremulighet for kvinner fra mange miljøer. Det var kvinner som ble overflødige eller undersysselsatt i de borgerlige hjem, kvinner som rett og slett måtte ut å finne seg et utkomme, sier Inger Marie Okkenhaug. Hun er redaktør for antologien Gender, Race and Religion - Nordic missions 1860-1940, som nylig ble utgitt på et svensk forlag. Åtte forskere bidrar med ny forståelse av de sammensatte kreftene som la grunnlag for den skandinaviske likestillingsmodellen.

- Det som er litt pussig, sier Okkenhaug, er at når det gjelder Midtøsten, så er religion og hvilke hindringer den bringer, det første vi tenker på. Om oss selv derimot tenker vi at vi er sekulære. Det gjør vi enda så stor betydning kirken og kristendommen har hatt og fortsatt har, i Norge og Norden.

En av forfatterne i antologien, Inger Hammar, mener kvinne- og kjønnsforskningen i stor grad har vært religionsblinde. Og at andre forskningsområder kanskje også har vært det. Antologiforfatterne oppdaget hverandre på det nordiske kvinnehistorikermøtet i Danmark sommeren 1999. De vil gjøre sitt for å bidra til å fjerne denne blindheten.

I de anglo-amerikanske miljøene har kjønn- og misjonsforskning vært drevet et par tiår, men i Norge og Norden representerer det et nytt forskningsfelt. Forskerne vil ta religionen og kristendommens betydning i vårt samfunn alvorlig. Et av ønskemålene er å utvide forståelsen av hvordan misjonsbevegelsen har virket i hjemlandet, såvel som i landene ute.

Misjonen - den første internasjonale kvinnebevegelse

- Det må ha vært en nær forbindelse mellom kvinnefrigjøringen på 1800-tallet og misjonskvinnenes liv og virke. Men dette hadde vi ikke klart for oss da vi begynte med våre forskningsarbeider, forteller Okkenhaug.

Inger Hammar ser i sine arbeider på den tidlige feminismen i Sverge. Hun er opptatt av det nære forholdet mellom den nyskapende kvinneaktivisten Fredrika Bremer og de lutherske kvinneorganisasjonene. Der lærte kvinnene organisasjonsarbeid og økonomistyring.

Da misjonsvirksomheten startet opp på midten av 1800-tallet, erfarte de mannlige misjonærene at i land og regioner som India og Midtøsten levde kvinnene separat i miljøer menn ikke fikk adgang til.

Det ga en åpning for kvinnene i misjonen, som ubetalte hjelpere og som ektefeller. Senere fikk kvinnene en yrkesutdanning, slik at de kunne reise ut som lærere, helsepersonell og som fullverdige misjonærer.

Kulturimperialisme

- Historikere og kjønnsforskere har hittil sett på misjonsvirksomheten som unyansert negativ, sier Okkenhaug, - og det er klart at misjonen tilhørte en tid med synspunkter på rasisme, etnosentrisme og darwinisme som vi ikke lenger deler. Argumentene var at andre folkeslag måtte siviliseres, læres opp og formes i middelklassens bilde.

- Samtidig har kristendommen et budskap om menneskeverd, som ikke bare inkluderer menn, men også kvinner, sier Okkenhaug. I den vestlige verden ble måten et samfunn behandlet sine kvinner en målestokk på hvor barbarisk samfunnet var. Ofte var kvinnelige misjonærer i stand til å se lokale kvinners leveforhold, og ved å tale deres sak ble de lokale kvinnene også synlige.

- I brevene deres ser vi hvordan de kvinnelige misjonærene manøvrerte for å få igjennom ideer og støtte til sine prosjekter. Det kunne være helserelatert arbeid eller musikkinnsamling, ordbøker og tekstbokproduksjon. Påvirkningen på miljøene hjemme er et nytt forskningstema. Det kunne ikke gå upåaktet hen at kvinnene ute fikk frihet til å tale og virke på en måte som lå mange tiår fram i tid i de nordiske landene.

Mottakernes stemmer

Gender and Mission vil være et tema på Den nordiske historikerkongressen i Stockholm neste år. En av innlederne er historikeren Nakanyike Musisi, professor i historie ved Makerere universitet i Uganda. Hun er selv utdannet ved en anglikansk misjonsskole i Uganda, og er en av få forskere som har sett på misjonsvirksomheten i landets historie i ett kjønnsperspektiv. Med Musisi håper en å få mottakerens versjon, noe som hittil har vært fraværenede i den faglige samtalen.

- Misjonskvinnene var en del av moderningseringsutviklingen og sto på mange områder for utdanning av flere generasjoner av jenter og kvinner. Misjonen ble det første møtet mellom vår og de andres verden, og den ble et møtested for kvinner av ulike kulturer. Betydningen og ringvirkningen av dette gjenstår å undersøke. Men vi har allerede mye å formidle. Blant annet har vi begynt arbeidet med en utstilling basert på mye flott, men hittil ukjent fotografisk materiale, avslutter Inger Marie Okkenhaug entusiastisk.