– Dette sier ikke så rent lite om mangel på "trøkk" i parti-feminismen de siste årene, sier Hege Skjeie, professor i statsvitenskap, maktutreder og en av forfatterne av boka Menn imellom.
Hun gjenkjenner mønsteret fra Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse.
– Også den viser at det er langt mellom damene når vi konsentrerer oss om topp-posisjonene.
FrP verst – SV best
Mange partilister har valgt løsningen med mann på førsteplass og kvinne på andreplass. Men på 27 prosent av partilistene bekler menn både 1. og 2. plassen. Til sammenligning er det kun fire prosent av listene som har kvinner på både første og andreplass. Fremskrittspartiet (FrP) tar prisen som mannspartiet framfor noen. Nær 60 prosent av FrP-listene har menn på begge de to øverste plassene. Bare Norges Kommunistiske Parti (NKP) kan oppvise tilsvarende skjev kjønnsfordeling, men NKP stiller liste i kun 10 kommuner. FrP har en kvinne på toppen av lista i kun 13 prosent av kommunene hvor de stiller.
Sosialistisk Venstreparti (SV) er best i klassen når det gjelder kvinner på topp-plass. 38 prosent av deres kommunevalglister har kvinner på toppen. Bare Miljøpartiet de grønne (MDG) er bedre. De har en kvinneandel på over 50 prosent blant sine toppkandidater – men MDG stiller liste i kun 11 kommuner. Til sammenligning stiller SV opp i 328 kommuner.
Arbeiderpartiet og Høyre omtrent like gode – eller dårlige
Mens FrP skiller seg ut som særskilt dårlig og SV som særskilt bra, hva kvinneandel på ordførerplassen angår, er de andre partiene om lag like gode eller like dårlige. Arbeiderpartiet har en mann på toppen i nær 80 prosent av kommunene hvor de stiller liste. Det samme har Høyre, KrF, Senterpartiet og Rød Valgallianse. Venstre er litt mer kvinnerettet med menn på topp i ’kun’ i 7 av 10 tilfeller.
"Glasstak", også i politikken
I studier av kvinner i næringslivet er begrepet "glasstak" benyttet. Det illustrerer et usynlig tak kvinner stanger mot når de passerer et visst nivå i makthierarkiene. Hege Skjeie mener kjønnskjevheten i topp-posisjoner lokalt illustrerer at det eksisterer et slik "tak" også i politikken.
– Det er et spørsmål om hvem man til syvende og sist forstår som forvalter av autoritet, sier hun. Det blir som med sjefen og assistenten: Mannen får topp-plassen, kvinnen plass nummer to.
– Men de politiske partiene har jo drevet likestillingsarbeid i flere år, hva kommer det av at dette fortsatt er så skjevt?
– Jeg mener forutsetningen for det spørsmålet er feil. Jeg tror det er så som så med likestillingsarbeidet i de fleste partiene. Likestilling er en av kanskje 25 saker som er viktig, og det når ikke opp blant de tingene det virkelig er viktig å gjøre noe med.
Kvotering gir balanse – til et visst punkt
Kjønnskvotering på valglistene er innført blant et flertall av partiene. Høyre og FrP har det imidlertid ikke. Det er antakelig en forklaring på at Frp har så mange lister med menn på både første og andreplass. Hele 60 prosent av listene har en slik sammensetning på toppen.
– Hvis de andre partiene ikke hadde hatt kvotering kunne det sett verre ut også der, mener Skjeie.
– Men Høyre har ikke kvotering og 22,4 prosent kvinner på topp-plassene. Arbeiderpartiet har kvotering og 23,3 prosent kvinner på topp-plassene – hvordan rimer det?
– Når det gjelder topp-plassen isolert, så er den mer et uttrykk for kultur enn for regler, mener Skjeie.
– Og når Arbeiderpartiet og Høyre er ganske like her, er det Arbeiderpartiet som er interessant.
– Hvorfor?
– Fordi det er dette partiet som tradisjonelt har båret fram kjønnsbalanse-prosjektet. Men den "børa" har de her bare lagt av seg.
Finnes det diskriminering i vårt parti?
– Hva kan gjøres for å oppnå bedre kjønnsbalanse ved neste valg?
– 77 prosent menn på topp-plassene er summen av en lang rekke enkeltbeslutninger, og at hvem som skal inneha topp-plassen ikke blir diskutert som et spørsmål om likestillingspolitikk. I stedet handler dette om selvfølgeligheter som ikke er politisert i partiene. Det er jo ikke sikkert partiene synes at noe bør gjøre. Men hvis man mener at dette er uttrykk for at kvinner og menn i praksis ikke kan stille samme selvsagte krav på topp-posisjonen, så kan man begynne med å sette seg ned på fylkesnivå i partiene og stille spørsmål om kjønnsbalansen lokalt. Man kan spørre: Hvorfor er det sånn hos oss? Kan det være snakk om strukturer og mekanismer som gjør at det alltid er menn som flyter opp til topp-posisjonene? Hvordan utfolder kjønnsmakten seg i vårt parti? Kan vi tenke oss en type samordning og samarbeid på tvers av kommunegrensene for å hindre at kjønnsammensetningen på toppen ikke blir like skjev neste gang?
Skjeie mener vi burde studere hva som gjøres i en del andre land. I Frankrike får ikke partier som stiller med skjev kjønnsbalanse, godkjent sine lister ved lokalvalg.
– Og vi bør i større grad politisere likestilling og erkjenne at også slike former for skjev kjønnsbalanse kan handle om ganske subtile former for diskriminering. Det er vanskelig å snakke om diskrimineringskulturer her til lands. Vi mangler et språk for det – noe de for eksempel har skaffet seg gjennom feministeringen av partipolitikken i Sverige.
Geografiske forskjeller
Undersøkelsen viser at Akershus, Østfold og Sogn- og Fjordane har flest lister med kvinne på topp, med henholdsvis 31, 30 og 29 prosent. De er dobbelt så gode som Vest-Agder der kvinneandelen på 1.plassen er 15 prosent.
Studerer vi enkeltkommuner er det 91 som ikke har noen lister med kvinner på 1. plass. Hver tredje kommune har bare en liste med en kvinne på 1. plass. 56 kommuner har en kvinneandel på 50 prosent eller mer på 1. plass på listene.
Kampanjen for flere kvinner i kommunestyrene 2003 koordineres av Likestillingssenteret i samarbeid med partiene: Arbeiderpartiet, Høyre, KrF, RV, SV og Venstre – og organisasjonene Kommunenes Sentralforbund, Norges Kvinne- og familieforbund, Norges Bygdekvinnelag, Kvinnefronten og Norsk kvinnesaksforening.