Data - en melding om kjønn

Data - en melding om kjønn

Kvinners glede i relasjon til datamaskiner har hittil vært et lite utforsket felt. Hilde Corneliussen sporet imidlertid en sterk entusiasme og intens glede blant kvinnene fra de mange og lange pauseløse arbeidstoktene på datalabben. En ga til og med uttrykk for at hun var forelsket i datamaskinen. Hva er det da som gjør at man som regel antar at menn har en usynlig forbindelse med datateknologien som gjør at de lettere enn kvinner lærer å bruke teknologien? spør Corneliussen i sin avhandling Diskursens makt - individets frihet. Kjønnede posisjoner i diskursen om data.

Hilde Corneliussen forsker på kvinner og menns relasjon til data. (foto: Nina Strand)

Med utgangspunkt i observasjoner, e-postkommunikasjon og intervjuer med 30 kvinner og menn fra datastudiet humanistisk informatikk, har Corneliussen undersøkt hvordan kvinner og menn italesetter sine identitetskonstruerende prosesser i møtet med data.

Diskursen om data

- Diskurs er et av avhandlingens sentrale begreper. Kan du fortelle hvordan du forstår begrepet diskurs og diskursanalyse, og hvordan du har anvendt dette i din avhandling?

- Jeg bruker begrepet diskurs om begrensede fenomener - som for eksempel diskursen om data, og betrakter en diskurs som en bevegelig meningsstruktur. På den ene siden vil diskursen ha preg av å være en objektiv beskrivelse av virkeligheten, og fremstår som om den er en uforanderlig meningsstruktur eller ramme vi som aktører må forholde oss til. På den andre siden er diskurser hele tiden i bevegelse ved at vi tilfører noe og slik bidrar til å konstruere dem. Med begrepet diskurs forsøker jeg å fange denne dobbeltheten; inntrykket av at noe er fast, sammen med muligheten for å bevege det – slik som tittelen på avhandlingen viser til: ‘Diskursens makt’ til å forme eller å skape rammer, og ‘individets frihet’ til å forhandle med og dermed også å bevege rammene eller diskursen.

Det er særlig én felles diskursforståelse som alle informantene bidrar til å støtte opp om - ‘den hegemoniske diskursen’. Med utgangspunkt i denne diskursen, trekker Corneliussen fram to subjektposisjoner som beskriver hvordan diskursen bidrar til å skape ulike forventninger til kvinner og menns forhold til datamaskiner.

- Den subjektposisjonen som assosieres med menn, innebærer en forventning om at menn har erfaring og kunnskap om datamaskinen. Subjektposisjonen assosiert med kvinner innebærer en forventning om at kvinner har begrenset erfaring og kunnskap om datamaskiner.

Protesten mot hegemoniet

På bakgrunn av dette undersøkte Corneliussen videre om og i hvilken grad de ulike informantene oppfyller, justerer eller modifiserer de ulike forventningene som beskrevet.

- Informantene hadde selvsagt sine individuelle måter å beskrive seg selv på i forhold til data. Ved å se på hvordan de beskriver sine egne posisjoner, hvilke argumenter som anvendes og hva som er formålet, fant jeg frem til et mønster av mange ulike posisjoneringsstrategier, som alle på en eller annen måte er i forhandling med den hegemoniske diskursen.

De fleste strategiene viste en bekreftende holdning for den hegemoniske diskursen, mens et fåtall innebar ulike former for protest mot fellesdiskursen.

- Noen av informantene inntok imidlertid posisjoner på tvers av de kjønnede posisjonen som ble beskrevet i den hegemoniske diskursen. ‘Marte’ er for eksempel en som liker å fikse datamaskinen og hun synes det er kult med tekniske ting - dette er en relasjon til data som vanligvis er sterkt forbundet med menn, påpeker Corneliussen.

Til tross for at ‘Marte’ bryter med noen kjønnsgrenser, posisjonerer hun seg likevel ‘som kvinne’ på et maskulint område uten å utfordre den grunnleggende logikken i diskursen om data. Hun opplever seg som utradisjonell i forhold til andre kvinner, men likevel som ‘typisk’ i forhold til menn. Dette skiller seg fra informanten ‘Bjørg’ som ikke ser kjønn som opphav til noen begrensninger. ‘Bjørg’ hadde sitt første møte med data i syvårsalderen, og har i dag bred kunnskap og erfaring gjennom mange års prøving og feiling. Hun virker svært trygg på sin egen datakunnskap, og er like vant med å jobbe med operativsystem som å reparere datamaskinen - både sin egen og andres. ‘Bjørg’ uttrykker klart at kjønn ikke skal ha noen betydning. I følge Corneliussen er ‘Bjørgs’ posisjoneringsstrategi en reaksjon på de erfaringene hun har gjort der kjønn har hatt betydning:

- Når ‘Bjørg’ hevder at kjønn ikke har noen betydning, må hun påpeke dette gjentatte ganger. Hun må mase for å bli hørt. Så det at kjønn ikke betyr noe, er noe hun vil. For å oppnå det må hun innta denne aktive strategien og påpeke at det ikke skal bety noe. På den måten spiller hun mot den hegemoniske diskurs som sier at kjønn betyr noe. Likevel er den posisjonseringsstrategien som ‘Bjørg’ illustrerer den eneste som representerer en trussel mot denne diskursen, nettopp fordi hun ikke aksepterer at den skal være gjeldende. ‘Bjørg’ forhandler med den, men hun aksepterer den ikke, sier Corneliussen.

Trange rom for menn?

Flere av de mannlige informantene harmonerte godt med forventningene til menn i den hegemoniske diskursen, mens andre igjen inntok mer brytende posisjoner.

‘Arild’ var en av de mannlige informantene som stadig underspilte og nedtonte sitt forhold til data. Han henviste stadig til sin manglende kunnskap og erfaring på området og skrev seg på den måten ut av en posisjon som involverte datakyndighet - eller ut av den maskuline subjektposisjonen i relasjon til data. Ettersom det å være mann i seg selv signaliserer datakyndighet, undrer Corneliussen seg om ‘Arild’ må innta denne strategien for å unngå at det stilles forventninger til ham - som mann.

- ‘Arild’ hadde faktisk studert data tidligere, men dette opplyste han ikke før ved slutten av semesteret. Jeg oppfatter at han reserverte seg mot de forestillingene som knytter seg til den hegemoniske subjektposisjonen assosiert med menn. Det er interessant at han gjør det og at han må gjøre det på den måten.

Et annet eksempel er ’Knut’ som uten tilstrekkelig databakgrunn og kunnskap nærmest ‘støtter’ seg på alle kvinnene på faget:

- Her blir det tydelig hvordan forventninger og forestillingene bidrar til å skape begrensninger. ‘Knut’ hadde for eksempel ikke helt passende erfaringer i forhold til forventningene i diskursene, men forholdt seg til strategiene for menn som et ’mål’ for å oppnå noe. Han skjuler seg blant alle kvinnene og slipper å late som han kan alt det som forventes av menn. Han viser også tydelig hvordan forventningene er mellom menn, og hvordan han kanskje føler forventninger til seg selv, understreker Corneliussen.

Det synes som om mennene har trangere rammer for det å være mann innenfor de regjerende diskursene om data?

- Hvis du ser på kategoriene, så er det på en måte bare én posisjon for menn. De har bare den hegemoniske posisjonen å forholde seg til. Det er bare den de italesetter i motsetning til kvinnene som italesetter flere alternative posisjoner. Også på andre vis kan de mannlige kategoriene oppfattes som ‘trangere’; Hvis du for eksempel ser på gleden kvinner uttrykker når de mestrer noe på data, er den veldig forskjellig fra den gleden menn uttrykker. Det er ikke sånn at menn ikke viser glede, men ikke på langt nær med samme sterke uttrykk. Det virker som det er litt vanskeligere å være gutt og uttrykke en sånn enorm overraskelse over at de virkelig har fått til noe på data. Hvis de hadde uttrykt samme sterke glede og overraskelse hadde det kanskje bevist at de i utgangspunktet hadde vært usikre – altså i strid med diskursens forventninger til menn, sier hun.

Budskapsbærere

I følge Corneliussen har det interessante vært å vise hvordan informantene både forholder seg til den hegemoniske diskursen, ikke nødvendigvis som en sannhet som de ser rundt seg, men like gjerne som en akseptert oppfatning.

- De konstruerer sine egne posisjoner i samspill med de forventningene som vi møter og oppfatter - eller diskursene, for å si det sånn. Noen ‘passer inn i’ de forestillingene vi allerede har, mens andre ikke gjør det.

Det er jo ikke slik at datamaskiner kommer ferdig kjønnet. De blir det i en prosess, gjennom de diskursive rammene, og i forhandling med kvinner og menn som forsøker å finne sine individuelle posisjoner i disse rammene. Selv om både kvinner og menn har mulighet for å forhandle om sine posisjoner innenfor disse rammene, er det likevel visse posisjoner som er mer eller mindre tilgjengelig for det ene eller det andre kjønn. For meg har det vært viktig å vise nettopp de ulike mulige posisjonene kvinner og menn kan innta i relasjon til data.