Kritisk søkelys på statsfeminismen

Kritisk søkelys på statsfeminismen

De har levd ungdomstid og voksenliv i et statsfeministisk sosialdemokrati jentene og kvinnene bak Makt- og demokratiutredningens nyeste bok: "Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk". Og redaktør Cathrine Holst (28), til daglig stipendiat ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, retter i ett av sine bidrag til boka et kritisk søkelys mot nettopp - statsfeminismen.

 


Cathrine Holst. (Foto: Beret Bråten)

- Noen har spurt meg hvorfor jeg ikke bare kunne la det være. Hvorfor jeg ikke for eksempel kunne konsentrere meg om å kritisere menn i stedet. Men da vil jeg stille motspørsmålet: Hvordan viser vi hverandre respekt? Jeg mener blant annet det handler om å ta det folk sier alvorlig og diskutere det på en ordentlig måte. Problemet er jo heller at selv banebrytende bidrag fra kvinnelige forskere blir oversett, fordi forskersamfunnet fortsatt er så mannsdominert som det er.

I boka tar Holst for seg Helga Hernes sine skrifter om statsfeminismen. Og hun går grundig til verks, med stor respekt, i sin artikkel “Statsfeminismens moralske grammatikk.” Hennes hensikt er ikke å slakte. Holst er rask til å framheve alle statsfeminismens gode sider. Men hun spør også: Hvilke er det skandinaviske systemets blinde flekker?

Liberalt underskudd

Svaret er firedelt. For det første lider det statsfeministiske sosialdemokratiske prosjektet av et liberalt underskudd, mener Holst. Hun synes Helga Hernes for ensidig avviser liberale verdier ved å si at det dreier seg om “den private streben etter lykke og bedre økonomi”. Holst viser til at man innenfor liberalismen også forsvarer politiske rettigheter, sosial omfordeling, og alles grunnleggende rett til moralsk respekt. Det dreier seg om individuell autonomi, om retten til selv å bestemme. I det skandinaviske prosjektet er det, slik både Holst og Hernes ser det, et uskarpt skille mellom det private og det offentlige. Hernes framhever dette som en fordel for kvinner. Holst spør om det ikke også kan være problematisk. Der personlige og politiske spørsmål veves sammen, kan det være vanskelig for den enkelte å nærme seg livets små og store spørsmål ut fra egne overbevisninger, uavhengig av rådende offentlige oppfatninger. Velferdsstatens ordninger kan for eksempel føre til at enkelte måter å ordne livet sitt på favoriseres framfor andre, påpeker Holst. Hun spør selv om dette kan forsvares med at kvinner er med på å avgjøre, ved at kvinner selv deltar i utformingen av velferdsordningene gjennom demokratiske kanaler. Men er det representative systemet godt nok? Det er for få måter å være politisk medborger på, mener Cathrine Holst. Dette er blind flekk nummer to.

For snever medborger-rolle

Holst viser til at Hernes knytter et kvinnevennlig politisk medborgerskap til representasjon, spesielt til representasjon av kvinner som gruppe. Underforstått: Fokus er rettet mot det kvinner har felles, som kjønn - noe som lett ender i stereotypier av hva kvinner “er”, hva de kan og vil, og da særlig knyttet til kvinnen som mor og omsorgsperson. I tillegg er det, mener Holst, sentralt å diskutere hvilken rolle kommunikasjon, offentligheter og sosiale bevegelser er med å spille i det skandinaviske statsfeministiske systemet.

- Statsfeminismen forutsetter et engasjement nedenfra. Men demokratiet er organisert slik at kvinner først og fremst skal representeres av organisasjoner, det er slik vi skal nå fram og opp med våre meninger og forslag. Men hva om disse organisasjonene ikke fanger opp de diskusjonene kvinner har? Jeg mener statsfeminismen innsnevrer den feministiske diskusjonen om politisk deltakelse og demokrati til kun å dreie seg om grupperepresentasjon og kjønnsforskjell. Betydningen av det litt mindre organiserte bør framheves, sier Cathrine Holst.

Velferd er for knyttet til lønnsarbeid.

Tredje blinde flekk handler også om for liten mulighet til å velge alternativt. Holst mener at den enkelte kvinnes muligheter og rettigheter er for sterkt knyttet til lønnsarbeid. Og dermed til et arbeidsmarked som ikke på noen måte produserer likhet og rettferdighet. Hun ønsker å utfordre den “sosialdemokratiske koblingen mellom arbeid og velferd”. Sett ut fra en rettferdighetsbetraktning mener hun at opptjening av velferdsrettigheter ikke bare bør knyttes til deltakelse i lønnet arbeid, men også til deltakelse i det samfunnsmessig like nødvendige ulønnede arbeidet. Her er hun og Hernes på linje. I tillegg mener Holst det er grunn til å se nærmere på forslag om garantert minsteinntekt. Slik kan man også bidra til å fjerne fattigdom i velferdsstaten, mener hun.

For trangt etisk fellesskap

Fjerde og siste blinde flekk er at det nasjonale “etiske fellesskap” kan bli for trangt. Holst viser til Helga Hernes sin understreking av “solidaritetsfølelsen samfunnsmedlemmene imellom” i Skandinavia. Men det finnes andre måter å begrunne menneskers rettighetskrav på - enn en appell til nasjonal solidaritetsfølelse mennesker imellom, mener hun - og viser til at menneskerettigheter også kan begrunnes med prinsippet om alle menneskers rett til lik moralsk respekt. Kanskje kan det også bidra til en mer global orientering i tenkning om rettferdighet - i ei tid der sosiale relasjoner som forårsaker urettferdighet, utbytting og krenkelser etableres på tvers av nasjonalstatene, skriver Holst i sin artikkel.

- Det feministiske prosjektet kan ikke formuleres som en utopisk forsoningsfilosofi. Det bør i stedet ta utgangspunkt i idealer om hvordan konflikter og uenigheter kan reguleres på en mest mulig rettferdig - også kjønnsrettferdig - måte, sier Cathrine Holst.

Hun har gitt sitt bidrag.

Hva Helga Hernes sa etter å ha lest artikkelen? At hun er enig på flere punkter. Og at hun er spent på hvordan Holst vil følge opp dette videre.