Når makten taler for de tause

Når makten taler for de tause

Krigen i Afghanistan er en kvinnefrigjøringskrig, hevdet tilhengerne. Åtte år seinere har stemmene som snakket på vegne av de afghanske kvinnene stilnet. – Kvinnene ble brukt i en taushetens retorikk, skriver Berit von der Lippe i en ny internasjonal antologi om retorikk og medborgerskap.

More about Krig
More about Midtøsten
Burkakledde afghanske kvinner ble ofte trukket fram i krigsretorikken før invasjonen av Afghanistan høsten 2001. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

«Dette er en frigjøringskrig, også en frigjøringskrig for Afghanistans kvinner. Så kvinneaspektet er sentralt for meg. Jeg har i mange år vært opptatt av Taliban-regimets ekstreme undertrykking av kvinner. Her i Vesten lukket vi øynene for den groteske behandlingen kvinner ble utsatt for fordi det ikke rammet oss.»

Det sa daværende leder i Stortingets forsvarskomite, Marit Nybakk, til Dagbladet i august 2002. I intervjuet markerte Nybakk sin støtte til beslutningen om å sende norske styrker inn i krigen, som da hadde vart et knapt år. 

Førstedame for krig

Nybakk var langt fra den eneste som trakk fram Talibans kvinneundertrykking som argument for å gå til krig i 2001. I USA inngikk selveste førstedamen, Laura Bush, i en velregissert kampanje, der hun informerte sine landsmenn om forholdene afghanske kvinner og barn levde under, og om nødvendigheten av en krig for å frigjøre dem.  

– Plutselig så vi at svært mektige mennesker tok på seg å snakke på vegne av de afghanske kvinnene, sier von der Lippe. I en artikkel i den kommende internasjonale antologien Rhetoric and Citizenship – public deliberation skriver hun at de afghanske kvinnenes rolle i krigsretorikken er et eksempel på hvordan maktpersoner bruker taushet retorisk.

Von der Lippe er inspirert av den amerikanske retorikkprofessoren Cheryl Glenn, kjent for sitt begrep rhetoric of silence, taushetens retorikk, der hun kobler taushet sammen med makt.

Les KILDENs intervju med Cheryl Glenn: Tale er sølv, taushet er …

– Den klassiske retorikken er mest opptatt av hva som sies og skrives og hvordan. Men vi kan lese mye ut av å undersøke tausheten, det som ikke sies og hvem som ikke snakker og hvorfor de er tause. Ikke minst er jeg interessert i disse stemmene som snakker så suverent på vegne av stemmene vi ikke hører, sier von der Lippe.

– Stemmene vi ikke hørte høsten 2001 var de afghanske kvinnenes. Som vi alle vet, var tausheten ikke selvvalgt, men et resultat av både lokale og globale maktforhold. Dermed ble det lett for vestlige kvinner å framstille seg som den som ga de afghanske kvinnene en stemme. Bush og andre vestlige kvinner fikk snakke på vegne av dem, og fortelle verden hva de afghanske kvinnene ønsket og trengte, forklarer von der Lippe.

Opportun taushet

Da Taliban falt etter noen ukers krigføring, erklærte presidentfruen at afghanske kvinner og barn nå var «frie». Men i de påfølgende årene har det blitt stadig mer stille rundt temaet Afghanistans kvinner. Nok et eksempel på at taushet har en viktig plass i retorikken, mener von der Lippe.

– Det er jo ikke blitt færre kvinner i burka siden 2001, for å si det sånn. Situasjonen for kvinnene i Afghanistan er ikke blitt vesentlig bedre, dermed fungerer ikke lenger kvinnefrigjøringsargumentet. Ingen finner det lenger opportunt å være den som gir disse kvinnene en stemme, da velger man tausheten, sier språk- og medieforskeren, og viser til Cheryl Glenn som skriver at selvvalgt taushet kan brukes strategisk og produktivt.  

– Taushetens retorikk er til de grader knyttet opp til makt. Der de afghanske kvinnenes taushet var et valg noen andre hadde gjort, kunne maktpersonene bruke tausheten til sin fordel.

Beskyttelse i USA – frigjøring i Norge

Mye tyder på at kvinnefrigjøringsretorikken hadde den ønskede virkning, både i USA og i Norge, mener språkforskeren:

– Laura Bush vant sine landsmenns hearts and minds med sin omsorg og bekymring for afghanske kvinner og barn. Kampanjen fikk nok ekstra kraft av at hun ellers framsto som en nokså veldig servil – og apolitisk – dame, taus og beskjeden ved sin manns side. Når hun nå engasjerte seg, var det ikke som politiker, men som kvinne og god mor, som bekymret seg for sine medsøstre og uskyldige barn. Hun reiste til og med til Afghanistan og snakket med kvinnene for å vise sitt engasjement – alltid med et stort pressekorps hengende rundt seg. Kvinneperspektivet inngikk som en meget viktig brikke i Bush-administrasjonen krigsspill om global makt, sier von der Lippe.

I Laura Bushs taler sto begrepet «beskyttelse» og enheten «kvinner og barn» sentralt. Nybakk snakket om å «frigjøre» de afghanske kvinnene, ikke å beskytte dem,. Barn ble heller ikke nevnt i samme åndedrag som voksne afghanske kvinner. Forskjellene er ikke tilfeldige, ifølge von der Lippe.


Berit von der Lippe. (Foto: Kristin Engh Førde)

– I USA er det virkningsfullt å spille på familieenheten og kvinner som mødre, særlig gir dette gehør hos de neokonservative. I Norge kunne nok denne koblingen vært mer provoserende. Her ble det argumentert mer i tråd med liberalfeminismen, med fokus på kvinners frihet og rett til å ferdes i det offentlige rom, sier hun.

FN-resolusjon

Da Anne-Grethe Strøm-Erichsen seinere ble norsk forsvarsminister, tonet hun ned den eksplisitte kvinnefrigjøringsretorikken og løftet i stedet stadig fram FN-resolusjon 1325 – om betydningen av kvinners deltakelse i post-konfliktsituasjoner.

– Dette er en mer subtil måte å argumentere på, fordi en resolusjon nødvendigvis er temmelig vag. FN-resolusjonen peker også mer på kvinners handlekraft som aktører, framfor å mobilisere til «beskyttelse» eller frigjøring».

– Samtidig ser jeg altså mange likheter mellom den amerikanske retorikken og den norske. Dette til tross for at mange politikere var veldig opptatt av å ta avstand fra USA, legger von der Lippe til.

Begrepenes reise

Marit Nybakk var selv mangeårig offentlig feminist og medlem av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Hennes nærhet til feminismen ga legitimitet til kvinnefrigjøringsargumentet, mener von der Lippe. Samtidig hadde feminismen reist en lang vei fra sin opprinnelse i kvinnebevegelsen før den ble sentral ingrediens i geopolitisk krigsretorikk. Denne «reisen» kalles innenfor retorikkforskningen gjerne for kooptering.  

– Kort fortalt betegner kooptering ord og uttrykk som har sin opprinnelse på ett nivå og som endrer seg på sin ferd gjennom ulike institusjoner og nivåer. Begrepet sier også noe om hierarkiske strukturer innen ulike institusjoner. Abstraksjoner «alle» kan applaudere – såkalte gudebegreper – for eksempel menneskerettigheter, likestilling, demokrati- og fredsoppbygging filtreres og tømmes høyere opp i «systemet» for mye av det innholdet slike honnøruttrykk var ment å representere. Ofte vil ordet ha et helt annet innhold ved enden av ferden, forklarer von der Lippe.

I sin artikkel beskriver hun hvordan feminismens kooptering lett kan bidra til å tømme begrepet for innhold.

– I den vestlige verden er likestilling mellom kjønnene blitt så allment at det nesten er betydningsløst; ingen er mot likestilling. På denne måten ble det retorisk effektivt i forbindelse med Afghanistankrigen. Ingen kunne jo være mot å frigjøre Afghanistans kvinner, og det ble vanskeligere å opponere mot krigen på disse premissene.

Feminismens antiimperialistiske og antiautoritære innhold var for lengst glemt.

– For meg som feminist ble det paradoksalt å se hvordan man brukte en ideologi som har kritisert de universelle posisjonene og krevd kvinners rett til å representere seg selv, som noe av legitimeringen til å gå i krig, sier von der Lippe.

– At det til syvende og sist dreier seg om militærstrategiske interesser, vet de fleste. Dette gir FN-resolusjonen 1325 og dens gode intensjoner særdeles dårlige «vekstvilkår».