Patricia Hill Collins: – Interseksjonalitet er mer enn en idé

– Noen mener interseksjonalitet ikke fantes før 1990. Men vi er mange som har brukt interseksjonelle argumenter lenge før det, sier Patricia Hill Collins.  

Til tross for at Hill Collins, professor emerita i sosiologi ved University of Maryland, ikke fant opp begrepet selv, har hun blitt kjent for forskning og teori som omhandler nettopp interseksjonalitet. Da hun ga ut sin første bok Black Feminist Thought i 1990, hadde juristen Kimberlé Chrenshaw nettopp lansert dette begrepet, som siden har preget kjønnsforskning og feminisme i Norge og internasjonalt.

– Å se på hvordan maktrelasjoner krysser, forklarer sosial ulikhet på en annen måte enn dersom man bare ser på én maktstruktur, sier Hill Collins.

Dette er kjernen i interseksjonalitetsbegrepet, som beskriver hvordan strukturer i samfunnet rammer folk ulikt avhengig av deres bakgrunn og posisjon. Ser man kjønns-, rase- og klassestrukturer sammen, vil man for eksempel kunne forklare hvorfor en svart kvinne opplever mer fattigdom enn en hvit kvinne, eller hvorfor en fattig, svart mann har andre utfordringer enn en velutdannet svart mann.

Still de riktige spørsmålene

Patricia Hill Collins har opplevd å se mye skje for første gang. Selv var hun første afro-amerikanske kvinne til å lede den amerikanske sosiologiforeningen. Og nylig holdt hun, som første afro-amerikanske kvinne, Vilhelm Auberts minneforelesning for norske sosiologer i Oslo.

– Jeg vet en del om sosial mobilitet. Jeg har beveget meg fra svart arbeiderklasse, til middelklasse og til å bli professor. Man lærer mye av å bygge karriere i et samfunn som ikke forventer det av deg, og heller ikke legger til rette for det, sier hun.

Hun understreker stadig at sosiologer har et ansvar for å bidra til mer rasjonalitet i den offentlige debatten. Men for å gjøre det må de bevege seg ut av akademia og være til stede i det samfunnet de prøver å beskrive.

– Det er der vi finner kilden til de gode spørsmålene.

Selv startet hun med å stille ett spørsmål: Hva skal til før svarte i USA er frie?

Dette har hun håndtert gjennom grundig teoretisk arbeid. Etter hun ga ut sin første bok i 1990, har hun publisert åtte bøker og en rekke artikler om blant annet svart feminisme, interseksjonalitet, rasisme, aktivisme og hip hop.  

Et amerikansk dilemma

Hill Collins konsentrerer seg om hjemlandet USA. Ifølge den amerikanske drømmen kan alle lykkes. Alle er født frie og kan oppnå suksess gjennom hardt arbeid.

– Mange elsker denne visjonen om frihet, sier Hill Collins.

– At folk kan være forskjellige, men likeverdige. Det er et nobelt ideal. Men det er viktig å ikke blande idealet med virkeligheten.

Hun peker på et dilemma i USA, hvor hun mener et ekte deltagende demokrati er umulig, fordi borgerne ikke er likeverdige. Hun leter etter muligheter for å oppnå et bedre demokrati, men ser med bekymret blikk på en voksende nasjonalisme som ikke har plass til alle amerikanere. Hun kaller den ultranasjonalismen, og ramser opp alle som blir «den andre» for disse nasjonalistene.

– Kritikken går blant annet ut på at alle slags grupper roper «anerkjenn meg!», men det handler ikke om det.

– Svarte, urfolk, latinamerikanere, kvinner, muslimer, transpersoner, hvite fattige. Alle disse har historisk sett opplevd utenforskap. Og de har blitt sett som adskilte grupper. Men når ultranasjonalismen kommer etter alle samtidig, da er det en god anledning til å spørre om vi har noe til felles.

Hun tror marginaliserte grupper har mye å hente i å jobbe for politisk solidaritet, på tvers av det som skiller dem.  

– I stedet for å heve seg over forskjellene, tror jeg veien til politisk solidaritet er å sette forskjellene i dialog med hverandre og finne fellesskap i utfordringene.

Elitens identitetspolitikk

I USA har identitetspolitikk blitt et stridsområde de siste årene. Det er spesielt svarte, LHBT-personer og kvinner som kjemper for rettigheter på vegne av sin gruppe, noe kritikere på både høyre- og venstresiden mener er forstyrrende for et felles politisk prosjekt. Identitetspolitikken har til og med fått skylden for Hillary Clintons valgnederlag i 2016. Hill Collins mener det er på tide å prøve å forstå identitetspolitikken bedre.

– Er identitetspolitikk en trussel eller en nøkkel for å løse sosial ulikhet og urettferdighet?

– Jeg er en svart person. Jeg blir diskriminert fordi jeg er svart. Det er en identitet. Burde jeg reagere med å ignorere det faktum at jeg er svart? Og tenke at det må være en annen teori der ute som kan frigjøre meg? Eller burde jeg konfrontere det som gjør at min identitet er et avvik?

At marginaliserte grupper omfavner identitetspolitikk, synes hun ikke er det minste rart.

– Fordi de diskrimineres, på grunn av deres identitet.

– Kavanaugh-saken var et tydelig eksempel på hvordan en hvit, mannlig, heteroseksuell identitet plasseres i sentrum.

Hun mener identitetsspørsmål er uløselig knyttet til sosiale problemer.

– Kritikken går blant annet ut på at alle slags grupper roper «anerkjenn meg!», men det handler ikke om det. Grunnen til at jeg for eksempel snakker om hjemløshet som et spørsmål om svart identitet, er fordi svarte er mer utsatt for hjemløshet.

Hill Collins blir engasjert når hun snakker om kritikken av identitetspolitikk.

– Det er uryddig av de på toppen å si at de ikke driver med identitetspolitikk. Hvis det er én ting vi har i USA, så er det elitenes identitetspolitikk, som maskerer seg som universalisme.

– Kavanaugh-saken var et tydelig eksempel på hvordan en hvit, mannlig, heteroseksuell identitet plasseres i sentrum. Da handler identitetspolitikken om å bevare deres interesser.

Hun mener også det er en «Make America great again»-retorikk på venstresiden.

– De lengter tilbake til en tid der det ikke var så mange identitetsgrupper, og det var «universelle verdier». Da folk ikke hadde internett og informasjon, kunne de jo late som at alt var fint. I dag kommer vi i kontakt med folk vi tidligere var segregert fra.

Interseksjonalitet først og fremst et verktøy

– Mange synes det er vanskelig å forske interseksjonelt. Må man tenke på alle forskjellskategorier samtidig?

– Nei, det må du ikke! Dette er så rart. Folk som er fullstendig fornuftige i andre spørsmål, mister hodet når de kommer til dette. Tenk deg du studerer sosiologi og blir eksponert for ti forskjellige teorier. Må du bruke alle ti teoriene i hvert prosjekt? Åpenbart ikke.

– Tenk over hvilke krysningspunkter som er relevante for det du jobber med. Det er faktisk så enkelt. Det kan være bare kjønn og rase, det kan være kjønn med noe interseksjonalitet involvert. Hvis du virkelig bryr deg om det du forsker på, så innser du fort begrensningene til verktøyene du bruker. Og interseksjonalitet er et verktøy. Det er ikke en teori som forteller deg at du må ha alt med.

– Den solidariteteten jeg vil ha handler om å forstå forskjellene innenfor det like, og å jobbe for likestilling som rommer forskjell.

Hun mener flere burde starte med den virkeligheten de studerer.

– #Blacklivesmatter er et godt eksempel. Det kunne ikke vært en blacklivesmatter-bevegelse for bare menn. Den må også være for kvinner, den må være for skeive. Slik kan du se hvordan det å bygge inn det interseksjonelle forbedrer prosjektet.

– Kan ikke interseksjonalitet fokusere for mye på forskjeller? Kan målet heller være å se forbi kategorier?

– Men hvor? Hvor ender du hvis du skal heve deg over forskjellene? Det er som om du tar diskusjonen om kropp og sinn er adskilt om igjen. Som om kjønn eller rase er noe som flyter rundt, uten å ta materiell form. Det er et villspor.

– Vi kan ha to tanker i hodet. Jeg kan snakke om likeverd og forskjeller samtidig. Den solidariteteten jeg vil ha handler om å forstå forskjellene innenfor det like, og å jobbe for likestilling som rommer forskjell.

Kast de dårlige begrepene over bord

Hill Collins blir ofte spurt om hvordan man kan håndtere forskjell. Hun mener det er dumt å overse forskjeller mellom mennesker, når de er åpenbare.

– Vi ser etter en universell paraply vi alle kan gå under for å komme oss fremover som gruppe. Men når gruppa uansett er heterogen, virker det som en svakhet. Da kan man se på en gruppe og si «det ser ikke ut til at de er klar over at de er forskjellige fra hverandre. Det kan vi bruke for å sette dem opp mot hverandre».

Hun foretrekker å snakke om heterogenitet, fremfor mangfold, eller diversitet.

– Diversitet og forskjell har blitt utvannet gjennom at institusjoner har omfavnet begrepene. Heterogenitet kan jeg forestille meg. Jeg kan gå inn i et rom, og se at folk er forskjellige.

– Jeg er en forbruker av alt, til og med teorier!

Hun tror det er mye å hente ved å anerkjenne det heterogene i en gruppe som vil det samme.

– Jeg har det helt fint med at folk ikke er enige med meg i alt. At det er heterogene perspektiver, heterogene historier og erfaringer. Alt det. I stedet for å homogenisere det for å skape en bevegelse, hvorfor ikke finne en måte å bygge på det i stedet?

At begrep som interseksjonalitet og identitetspolitikk er vanskelige å bruke, kan også handle om ordene i seg selv, tror hun.

– Når språket ikke er nyttig lenger, og vi slåss om hvordan vi skal bruke et begrep: Slutt med det! Av og til overlever begreper bruken sin, og da er det på tide å bruke nye ord.

Avkoloniseringsdebatten kan lære av interseksjonalitet

I 2018 har norske akademikere debattert avkolonisering av akademia. Flere ønsker at forskere og undervisere gransker hvilken kunnskap som får forrang, og vil åpne for andre perspektiver enn de som er utviklet i vestlige land på pensumlister og i forelesningssaler. Kritikere har blant annet hevdet at dette er en debatt importert fra utlandet. Hill Collins ser positivt på debatten.

– At disse diskusjonene kommer opp igjen nå, tror jeg handler om hvem som stiller spørsmålene og hvorfor de gjør det. Dette er et godt eksempel på prosjekter som kommer fra de på bunnen av samfunnet. Urfolk har for eksempel vært i front når det gjelder å avkolonisere metodologi og teori.

Hill Collins mener likevel det er viktig å holde bena på bakken, for å unngå at avkolonisering eller interseksjonalitet blir teorier utenfor kontekst.

– Det kan bli problematisk for dem ideene kommer fra, de som lever i den virkeligheten det handler om.

Til tross for at hun har viet mye av sin karriere til å utvikle ideer, er hun bekymret for jaget etter nye teorier i akademia.

– Dette må ikke handle om hva som in akkurat nå. Veldig ofte blir dette teoretiske diskusjoner, uten at de som deltar bryr seg om dem det angår. Da blir en teori noe du bare kan forlate når det ikke er spennende lenger.

Dette henger ifølge Hill Collins sammen med at akademia lider under en markedslogikk.

– Jeg er en forbruker av alt, til og med teorier!

Hun er nysgjerrig på om interseksjonalitet kan bidra til avkoloniseringsprosjektet.

– Hvordan kan nyansene fra interseksjonalitet se ut i avkoloniseringsprosjektet? Og omvendt: Hvordan kan et avkoloniseringsprosjekt legge til et maktkritisk element til interseksjonalitet? Det er definitivt den retningen jeg vil gå nå.