Hvor ble det av den metroseksuelle mannen?

Hvor ble det av den metroseksuelle mannen?

Da den utseendefikserte metroseksuelle mannen truet norske menns identitet grep de til krigsromantikk, humor og øl, ifølge ny forskning. Nå er det retro-mannen som gjelder.

More about Mannsrollen
More about Maskulinitet
Fotballspiller David Beckham i sin metroseksuelle fase i mannebladet GQ i 2002. (Faksimile fra GQ)

I det nye mannebladet Alfa står det at de norske soldatene i Afghanistan syns det er bedre å krige enn å knulle.

Unge menn på både høyre- og venstresiden i norsk politikk og kulturliv er lei av kulturradikalismen og feminismen, og mener vi må snakke mer om biologi.

TV2 Zebra lanserer i 2006 programmet Manshow, for ekte mannfolk. Og i 2010, samme år som Alfa så dagens lys, lanserer TVNorge mannekanalen Max.

For som både Alfa-redaktør Magnus Rønningen og TVNorges kommunikasjonsdirektør Svein Tore Bergstuen bedyrer: den metroseksuelle mannen kom aldri til Norge. Basta. 

En mann i krig

Da mannen skulle prøve å finne seg selv på 2000-tallet ble han først en avkledd undertøysmodell som syntes det var helt greit å bli kalt sexy av homopressa. Så kom reaksjonen. Nå var idealet mannen som kriger. Eller i det minste øldrikkende, pornotittende barsking.  

Begrepene metroseksualitet – en seksualisert og konsumorientert urban mann som ønsker å bli sett på, og retroseksualitet – en mann som ikke er metroseksuell, stammer begge fra den britiske journalisten Mark Simpson.

Begrepet metroseksualitet lanserte han i 1994, men det tok av for alvor da han kåret David Beckham til den ultimate metroseksuelle mannen i 2002. Året etter, i 2003, lanserte Simpson begrepet retroseksuell. Om de mennene som ikke likte at maskulinitetsidealene var i endring.

Mannen kler av seg

‒ Den hvite heteroseksuelle mannen ble kjønn for alvor på 2000-tallet, sier forsker Fredrik Langeland.

I doktorgraden sin Fra metro til retro, tar han for seg brytningen mellom nye og tradisjonelle oppfatninger av mannen som oppsto i populærkulturen på 2000-tallet.

‒ Metroseksualitetens inntog i norsk populærkultur gjør det vanskelig for mannen å fremstå som et usynlig kjønn, sier han.

Så avkledd ble mannen i løpet av 2000-tallet, at forbrukerombudet i 2009 noterte en økning i bruk av den avkledde mannskroppen i reklame. Heller ikke mannebladet Alfa, med sin 17-sider lange reportasje om krig i første nummer, kunne unngå et antall sider med reklame prydet til dels av sexy og avkledde menn.

Norges Beckham er ifølge Langeland håndballspilleren Kristian Kjelling, som stilte opp med bar og hårløs overkropp i en reklame for et solariumsstudio i 2006. En reklame som for øvrig hermet etter et ikonisk Beckham-bilde fra mannebladet GQ.

Beckham-bølgen


Fredrik Langeland har forsket på fremstillingen av menn og maskulinitet i norske medier på 2000-tallet. (Foto: Christian Yde Frost)

Mannskroppen hadde vært i fokus også på 1990-tallet, men noe skjedde da sportsstjernen David Beckham på tidlig 2000-tall entret scenen med sin bare overkropp og interesse for mote og utseende. 

‒ Metroseksualiteten kom inn i mainstreamkulturen via sporten, en tradisjonelt macho arena. Den var ikke del av en subkultur, den fikk en enorm spredning. Når metroseksualitet ble et ideal, så satte det noe i bevegelse. Det skapte oppmerksomhet og støy i populærkulturen, sier Langeland. 

Fremstillingen av metromannen ligner på hvordan kvinner og ikke-hvite menn tradisjonelt har blitt fremstilt. Både Kjelling og Beckham er komfortable med at homofile syns de er deilige. Dagsavisen skriver i 2005 at metroseksualiteten bidrar til at mannen er den nye kvinnen.

‒ Metroseksualiteten utvider potensielt hva en «ekte mann» kan tillate seg, den utfordrer oppfatningen av den normale maskuliniteten. Men vi skal ikke overdrive kjønnsoverskridelsen heller, sier Langeland.

‒ Beckham er tross alt familiefar og fotballspiller. Han er en utvilsomt heteroseksuell hvit mann.

Forbruker-Jesus

Optimistene mener den metroseksuelle mannen revolusjonerer den tradisjonelle maskuliniteten.

Pessimistene ser en bekreftelse på den hvite heterofile mannens posisjon, og et tegn på nyliberalismens gjennomslag: nå skal også menn bli superforbrukere. Den britiske idrettsforskeren Gary Whannel kaller Beckham for en «Christ of Consumption».

Spenningen i maskulinitetsidealene står mellom avkledde og objektifiserte Kristian Kjelling og ironisk barske og kjønnskonservative Håvard Lilleheie, programleder for tv-serien Manshow, i Langelands analyse. En metro-mann, og en retro-mann, med et bakteppe preget av sosiale omveltninger, krisetid og usikkerhet. 

‒ Metroseksualiteten må ses i lys av de massive omveltningene vi har hatt i kjønn- og seksualitetsnormer i etterkrigstidens vestlige samfunn, sier Langeland.

Homokamp og kvinnekamp har endret sosiale normer, relasjoner og maktforhold i samfunnet. Forbrukersamfunnet brer om seg, og globaliseringen er omfattende.

‒ Vi lever i tider som oppleves som ustabile og usikre, med mange former for kriser. I sånne tider tror jeg man søker tilbake til det som føles trygt, og da er kjønn nærliggende å ta tak i.

En avkledd mann midt i finanskrise, miljøkrise og terrorangrep på vesten duger ikke. Også for massemorder Anders Behring Breivik var den metroseksuelle mannen et symbol på den norske mannens kulturelle forfall.

Ironi eller sexisme?

For Langeland er programmet Manshow nøkkelen til å forstå retromannen, og nostalgien som preger ham.

‒ Når jeg holder foredrag om Manshow, så deler salen seg ofte i to. De som mener programmet var kjønnsstereotypt og sexistisk, og de som mener programmet ironiserer nettopp den stereotypien, forteller han.

‒ Dette er jo sånn ironi fungerer, den skaper flertydighet og usikkerhet.

Det viktige er imidlertid ikke om programmet er ironisk eller ei. Ifølge Langeland er ironien vesentlig for å kunne fremføre det kjønnskonservative budskapet som tross alt ligger i grunnen. Et budskap som er sterkt knyttet til nostalgi, en lengsel etter en imaginær fortid der menn var ekte menn.

Ved å pakke inn et sexistisk og nostalgisk budskap i flere lag med ironi, slipper Manshow unna, og når frem til middelklassen, ifølge Langeland.

‒ Hvis Lilleheie gikk på scenen og sa at nå skal menn være menn, uten humor og ironi, så ville han ikke nådd frem. Jeg kjenner på det sjøl, jeg kan le av programmet. Hadde det ikke hatt alle lagene med ironi ville jeg avfeid det med en gang, men jeg syns det er morsomt.

Fordi det må være morsomt, klarer ikke Manshow å lage en ny autentisk maskulinitet som avviser metroseksualiteten, hevder forskeren. Akkurat som den metroseksuelle mannen fortsatt er streit og ganske barsk, så slipper ikke den retroseksuelle mannen unna nyere tider med åpnere holdninger til kjønn og seksualitet, og utseendefokus.

Les også: Ut med metro, inn med retro

Krigermaskulinitet

2000-tallet var også tiåret da Norge begynte å delta i kriger i utlandet. Et trimmet og mer profesjonalisert forsvar stilte opp i krig i Afghanistan.

Krigermaskuliniteten er en form for retromaskulinitet som får ny aktualitet med norske soldater i Afghanistan, ifølge Langeland.


(Foto: Faksimile fra Alfa, nr 1/2010)

‒ Dette er noe jeg mener ikke får nok oppmerksomhet. Hva fremstillinger av norske soldater i krig gjør med norsk maskulinitet.

Mannen som kriger blir et innflytelsesrikt ideal utover på 2000-tallet, mener forskeren. Det setter konkrete spor i kulturen, i form av menn som leker krig i skauen i regi av airsoft-klubber – gjerne krig i Afghanistan, med mål om at det skal være så autentisk som mulig – og økt innslag av krigersk maskulinitet i alt fra dataspill til filmer.

Langeland baserer sin analyse fremst på mannebladet Alfas reportasje «NORGE I KRIG», som skapte stor offentlig debatt. At et manneblad er opphav til en slik debatt, der ministre deltar og Dagsnytt 18 tar saken, er i seg selv spesielt.

Alfas idealmann er rake motsatsen til en feminin metroseksuell jålebukk.

‒ Alfas ideal for maskulinitet er en heteroseksuell mann som er dominant og i stand til å utøve vold når det trengs, sier Langeland.

‒ Bladets holdninger til menn er del av et nytt maskulinitetsideal som brer om seg, der natur har forrang for kultur som utgangspunkt for å forklare menns handlinger. 

Alfa ble forøvrig lagt ned bare ett år etter lanseringen.  

Tilbakeskuende nostalgi

Anders Behring Breiviks terrorangrep inntraff mens Langeland jobbet med analysen av krigermaskulinitet og anti-metroseksualitet. 

Han har blitt advart om å inkludere Breivik i avhandlingen. Men da det fremkom i rettssaken at Breivik selv forholdt seg til begrepet metroseksualitet, og skrev om dette i sitt såkalte manifest, ville det blitt unaturlig å ikke nevne det, mener Langeland. I tillegg har Breiviks tekst sterke innslag av nostalgien som også er å gjenfinne i Langelands øvrige materiale.

‒ Breivik har ingen fremtredende posisjon i mitt materiale, men han er en representant for den tilbakeskuende maskuliniteten, sier forskeren.

‒ Han deler det samme forestillingsuniverset som mange andre gjør.

Les også: Breiviks kompendium avslører logikken bak antifeminismen

Krisetid

Brytningstid er krisetid. 2000-tallets diskusjoner om hva en ekte mann er kan gjenfinnes ved andre historiske tidspunkter, for eksempel slutten av 1800-tallet, da verden var i endring. Eller på 1970-tallet for den saks skyld.

Retroseksualiteten oppfatter den feminine metroseksuelle mannen som en del av krisen, en endring som fører til oppløsning. Han utfordrer dessuten det stereotypt norske.

‒ Når Manshow hyller «ekte mannfolk», og Alfa fremstiller seg som representant for en historisk uforanderlig og biologisk bestemt maskulinitet, så er dette et forsøk på å vise frem den heteroseksuelle mannens essens. Å finne noe å støtte seg på i en kulturell brytningstid, sier Langeland.

Selv menn på venstresiden, som tradisjonelt anser seg som mer progressive hva gjelder kjønn og seksualitet, har kastet seg på bølgen og ropt om ekte menn og maskulinisme.

‒ Det sier noe om hvor sterke disse tradisjonelle kjønnsidealene er, og hvor lett de dukker opp når de blir tilgjengelige som en posisjon i kulturen.

Les også:

Hel og autentisk

Et eksempel på denne lengselen etter en hel og ekte mann, ser Langeland i braksuksessen til Lars Myttings bok Hel ved. Alt om hogging, stabling og tørking – og vedfyringens sjel.

‒ Hel ved i overført betydning kan representere hardhet, urokkelighet, stødighet ugjennomtrengelighet. Adjektiver som også kan brukes for å beskrive en ideell maskulin kropp, sier Langeland.

‒ Det ligger noe her som kan forklare bokas voldsomme suksess. Den resonnerer med en dyp lengsel mot en maskulinitet som ikke er splittet og fragmentert, men hel og autentisk.

Langeland mener også det er relevant å se tendensen til en slik nostalgisk maskulinitet i sammenheng med høyreekstreme og fascistiske lengsler etter konservative kjønnsnormer.

‒ Nostalgi etter vedhogst er åpenbart forskjellig fra nostalgien etter fascistoide kjønnsnormer. Men dette inngår i en bredere bevegelse i samtiden, med stor politisk betydning og innflytelse.

‒ Når man leser populærkulturen ideologisk blir man alltid beskyldt for å lese inn ting som ikke er der. Jeg ønsker ikke å rakke ned på Hel ved og kaller ikke boka fascistisk. Men her er det noen tanker som sirkulerer på flere steder, og det er verdt å merke seg.

Skjønnhetsprodukter er stuerent

Langeland innrømmer at han selv kan ha en tendens til å overdrive betydelsen av metroseksualiteten i å endre normer for maskulinitet.

‒ Når det gjelder sminke, klær og kosmetikk så har det hatt en stor betydning. Norske menn bruker mer penger på skjønnhetsprodukter enn før. Men i forhold til å endre holdninger til seksualitet og kjønn, så er jeg mer usikker på hvor stor påvirkningskraft idealet har hatt.

‒ Noen menn tar etter det nye, og noen menn kommer med motreaksjoner. Det er vel så interessant å se hva disse går ut på. Mennene som drar ut i skauen for å dyrke noe annet.

Selv det metroseksuelle ikonet David Beckham fremstår annerledes i dag enn han gjorde for ti år siden. I en undertøyskampanje i 2013 er han iscenesatt på en mer tradisjonelt macho måte, mener Langeland.

‒ Det er mer tatoveringer, han har bakoversleik som minner om hårfrisyrer fra 50-tallet, han fremstår mer retroseksuell. Det viser spenningen i disse idealene, som på ingen måte er entydige. De låner av hverandre, det går frem og tilbake.

Snakke litt mer om mannen

Mannsfokuset var stort på 2000-tallet, ifølge Langeland, og er det fortsatt. Det er avhandlingen hans både en del av, og et bevis på. Referansene til manneblader, manneprogrammer, og mannsdiskusjoner i avhandlingen er omfattende. Det er ingen tvil om at mannen er behørig diskutert i Norge på 2000-tallet.

‒ Nå har jo jeg ensidig fokus på dette, siden jeg skriver om menn, understreker Langeland.

‒ Men det er jo veldig sånn, «nå skal vi snakke om menn igjen». Nå skal mannen finne seg selv på en måte. Og igjen ta over den posisjonen han egentlig har hatt hele tiden. Vi finner stadig nye strategier for å snakke om den hvite heteroseksuelle mannen på.