«68 var et manneopprør, et gutteopprør», konstaterer historikeren Florence Montreynaud til radionettverket Franceinfo i anledning 50-årsjubileet for den ikoniske studentokkupasjonen. Franske feminister har siden 1970-tallet hevdet at 1968 var en macho-revolusjon. De peker på at alle de ledende revolusjonære var menn, det var menn som ledet an i demonstrasjonene, det var menn som slåss med (det mannlige) politiet og det var menn som snakket fra talerstolene på de okkuperte universitetene og fabrikkene.
Kvinnene var med, men de hadde underordnede roller: De vasket gulvet, kopierte løpesedler og lagde mat til de revolusjonære mennene.
Menn ingen adgang
Nøyaktig ett år før okkupasjonen 22. mars 1968, invaderte og okkuperte mannlige studenter jentenes studenthybelhus på Nanterre. Der hadde nemlig menn ingen adgang. Med krav om «fri ferdsel» ble de unge mennene der over natta. Aksjoner for retten til å få ligge med kjæresten på studenthybelen var en gjenganger på flere franske universiteter gjennom 1967, og var utløsende for studentopprøret i 1968.
Kampen for seksuell frigjøring var en viktig del av opprøret. Men, hevder Montreynaud og andre franske feminister, det var en «seksuell revolusjon for menn». Fordi p-pillen akkurat var blitt tilgjengelig, trengte jo ikke jentene lenger å frykte graviditet og dermed var det ingen grunn til å si «nei». For: «Er du ikke frigjort, eller?». Å være prippen var ikke greit i 1968, og enda mindre i de påfølgende årene.
I både USA og Frankrike angrep menn kvinnemøter med sexistiske tilrop og steinkasting.
Lei av mannsdominansen i studentbevegelser, vietnam-komiteer og andre sosiale bevegelser i tida, begynte en del kvinner å organisere seg på egen hånd. Det begynte i USA rundt 1968. Frekk og provoserende i stilen kjempet de for women’s liberation. Kvinnene organiserte seg i grupper der menn ikke hadde adgang, fordi kvinner, som andre undertrykte grupper, skulle frigjøre seg selv uten innblanding fra sine undertrykkere. Den separatistiske strategien kunne virke provoserende på menn som følte seg utestengt. I både USA og Frankrike angrep menn kvinnemøter med sexistiske tilrop og steinkasting. Men også kvinner som var vant til å se seg «som en aktivist som alle andre», kunne føle seg fremmedgjort fra den nye bevegelsen.
Ikke desto mindre spredde bevegelsen seg raskt til andre land, og ved inngangen til 1970-tallet kan vi snakke om en transnasjonal kvinnebevegelse med kvinnefrigjøring som målsetting.
Kvinnefrigjøring
Kvinnefrigjøringsprosjektet var en protest mot mannsdominansen i de radikale bevegelsene, men bar likevel umiskjennelig preg av den revolusjonære politiske 1968-stilen: Kvinneaktivistene var kompromissløse i sin kamp for frigjøring fra undertrykking, de var imot autoriteter og hierarkier, for direkte demokrati og direkte aksjon, og mange hadde en bohemsk livsstil og framtoning. Kampen rettet seg både mot kapitalisme og imperialisme, men også mot mannssamfunnet, eller patriarkatet.
Å bryte ned grensene mellom det private og det offentlige, og mellom det individuelle og kollektive, var typisk for 1970-tallets kvinnekamp. Det som tilsynelatende var personlige problemer som kvinner sleit med i dagliglivet, ble satt i en politisk sammenheng, uttrykt i slagordet «det personlige er politisk». Uønskede svangerskap, manglende karrieremuligheter, dårlig lønn, tyngende husarbeid, voldtekt, usynliggjøring, tingliggjøring, latterliggjøring og andre fenomener som kvinner opplevde at begrenset deres frihet til å utfolde seg som selvstendige mennesker, ble satt på den politiske dagsordenen.
Kampen for kvinnefrigjøring foregikk på de fleste områder, og i løpet av 1970-tallet ble alt fra samfunnsstrukturer til det helt intime politisert og analysert i et kvinneperspektiv. Det som foregikk i familien, på jobben og skolen, på gata og i senga, ble sett som uttrykk for maktforhold der menn som gruppe hadde den overordnete posisjonen. Kvinnekampen handlet om å avdekke og utfordre slike maktforhold, eller kvinneundertrykking som det helst ble kalt, gjennom bevisstgjøringsgrupper, offentlige politiske aksjoner, tekstproduksjon og på andre måter. Det var ikke likestilling med mennene som var målet, men frigjøring av kvinnene. Kvinnene måtte selv føre kampen.
Krav om selvbestemt abort
Den aller mest framtredende enkeltsaken som forente de nye kvinnebevegelsene i Vesten, var kravet om retten til selvbestemt abort. I de fleste vestlige land ble abortlovgivningen liberalisert i løpet av 1970-tallet, i tillegg til at reformer som sikret formell likestilling ble innført.
Abortkampen handlet om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og fra midten av tiåret ble feminister i mange land stadig mer opptatt av at råderetten over egen kropp også skulle gjelde retten til å avvise påtvunget seksualitet og overgrep. Kamp mot voldtekt og kvinnemishandling, prostitusjon og porno mobiliserte kvinnebevegelser i mange land. Dette var tema det stort sett hadde vært taust om som kjønnspolitiske problemer før feminister satte dem på dagsordenen.
Feministene ville ikke lenger finne seg i at kvinners verdi skulle måles etter hvor sexy de var.
Kamp mot framstilling av kvinner som «sexobjekter» (ett av bevegelsens nyord) var en av de første sakene kvinnefrigjøringsbevegelsen tok tak i. Den første spektakulære feministaksjonen i USA var mot kåringen av Miss America i 1968. Aksjoner mot skjønnhetskonkurranser og reklamer som framstilte kvinner som sex-objekter og/eller husmødre feide over Vesten på 1970-tallet. Feministene ville ikke lenger finne seg i at kvinners verdi skulle måles etter hvor sexy de var. De protesterte mot bruken av kvinnekroppen som salgsvarer på markedet. Ettersom pornoindustrien ekspanderte på 1970-tallet, ble pornobutikker og sexklubber mål for sinte feministers aksjoner.
1970-tallsfeministene så porno og prostitusjon, seksuell trakassering, voldtekt og kvinnemishandling i sammenheng, som uttrykk for menns seksuelle makt og kontroll over kvinner. Kvinneundertrykkingen ble imidlertid ikke sett som naturgitt, som resultat av menns «ustyrlige drifter», men som skapt av et patriarkalsk og kapitalistisk samfunn. Dermed var det mulig å få slutt på den gjennom politisk mobilisering.
Kamp mot seksuell utnytting
Feministene lyktes i stor grad å få gjennomslag for synet om at seksuell utnytting av kvinner og barn var samfunnsproblemer som trengte politiske løsninger. På 1980-tallet var ikke bekjemping av seksuelle overgrep lenger forbeholdt spesielt interesserte kvinneaktivister, men ble i mange land et mål for offentlig likestillingspolitikk.
Men ikke uten motstand. Noen av de mest uttalte motstanderne fant man blant den seksuelle revolusjonens fortropp, som gjerne hevdet at de støttet kvinnefrigjøring, men ikke på den måten. De tolket den feministiske mobiliseringen mot porno og prostitusjon, seksuell trakassering, voldtekt og kvinnemishandling som uttrykk for puritanisme, mannshat og autoritær undertrykkende ideologi. Feministers protester mot kvinnerollen som nytelsesobjekter ble tolket det som at de var imot sex, ikke som at de gikk inn for en annen og ikke-undertrykkende kvinnefrigjørende seksualitet.
Dessuten ble mobiliseringene oppfattet som et angrep på menn drevet av «mannshat», selv om også menn støttet opp om feministenes kampsaker. I 1977 beklaget den norske høyesterettsadvokaten Alf Nordhus at menn støttet kvinnekampen mot voldtekt og porno: «Det må være menn som finner seg i å skulle fungere som fredelige husdyr i hjemmet under kvinnelig dominans. Da reagerer jeg som mann», skrev han i kronikken «Grenseløs puritanisme» i VG.
Når feminister i tillegg ville ta i bruk rettsvesenet, var det etter mange seksualliberales syn ikke bare et uttrykk for puritanisme, men også for totalitær ideologi. «Det er forbudt å forby, også for feminister», skrev redaktør av den franske sekstiåtter-avisa Libération, Serge July, med referanse til et kjent 1968-slagord, da franske feminister satte i gang kampanjer mot porno i 1978.
1970-tallets sexologer var spesielt kritiske til feministenes mobiliseringer mot seksuell utnytting og anså det som utslag av «seksualfiendtlighet». Deres syn var at seksualiteten ville framstå som en frigjørende kraft bare man fikk bort alle tabuer og begrensninger.
Sexologenes seksualliberalisme
Dette gjaldt også tabuet om sex mellom voksne og barn. Som den anerkjente norske sexologen Thore Langfeldt skrev i en kronikk om barns seksualitet i Arbeiderbladet i 1977, kunne barn ha glede av å ha sex med voksne. Det var samfunnets fordømmelse som var skadelig. Barneporno mente han kunne hjelpe pedofile fra å utnytte barn. Langfeldts franske kollega, den kjente sexolog Michel Meignant, hevdet at kvinner som går lettkledd alene om kvelden har et underbevisst ønske om å bli voldtatt.
Som faglige autoriteter på feltet ble sexologenes uttalelser lyttet til. Toleransen for seksualisering av barn som var utbredt i fagmiljøer og i media på 1970-tallet, framstår i dag som grotesk, ikke minst etter at atskillige seksuelle overgrep mot barn i «frigjorte» miljøer er blitt avdekket.
1968 markerer også året da den siste kvinnen i Norge døde som følge av illegal abort.
Et viktig 1968-slagord var å «nyte uten begrensninger». Ideen var at seksualiteten vil frigjøres som en positiv kraft dersom alle restriksjoner blir fjernet. Når feminister krevde at kvinner har rett til å avvise seksuelle tilnærmelser, altså å begrense menns seksuelle utfoldelse, oppfattet en del sekstiåtter-menn det som et angrep på mannligheten.
Den franske historikeren Christine Bard forklarer denne motstanden som uttrykk for at de oppfattet det som et angrep på en vellykket seksuell revolusjon. Ifølge Bard ble mange menn rett og slett sinte når feminister påpekte at maktforhold og dominans fortatte å eksistere mellom kjønnene, til tross for den seksuelle revolusjonen. Motstanden finnes fortsatt, også blant kvinner, slik #Metoo-debattene illustrerer.
Likevel er det i disse Pride-tider verdt å anerkjenne at arven etter den seksuelle revolusjon er en større aksept for homoseksualitet og kjønnsmangfold. Samboerskap, som var forbudt før 1968, er blitt helt vanlig. Alenemødre er ikke uglesett, og uønskete graviditeter er ikke lenger skjebnesvangert for jenter og kvinner – i vår del av verden. 1968 markerer også året da den siste kvinnen i Norge døde som følge av illegal abort.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen 30. juni 2018.
Les mer om Rogg Korsviks forskning på 1970-tallets kvinnekamp: Pornobål i Norge, voldtektskamp i Frankrike
