Lykken er å være hetero

Nina Karin Monsens ytringer om homofile er krenkende. Men selv den homotolerante majoriteten mener at ekteskap mellom mann og kvinne er best, ifølge ny forskning. 
Det heterofile ekteskapet er fremdeles normen for ekte lykke. (Illustrasjonsfoto: colourbox.com)

− Den dominerende «homotoleransen» samfunnet vårt preges av, innebærer fortsatt at heteroseksualitet er den ønskede livsformen, sier Helle Mellingen.

Hun disputerte nylig med avhandlingen Fra smertespråk til lykkenormativitet, der hun analyserer ordskiftet om kjønnsnøytral ekteskapslov i Norge.

– Debatten viser at vi tviholder på én form for lykke som den mest riktige. Vi tolererer at folk av samme kjønn gifter seg. Men det virkelig lykkelige ekteskapet er mellom en mann og en kvinne.  

Toleranse og sølibat

Mellingens tekstmateriale består hovedsakelig av et utvalg bøker og avisartikler som på forskjellige måter reflekterer et kristenkonservativt ståsted, blant annet Nina Karin Monsens debattbok Kampen om ekteskapet og barnet og Espen Ottosens Mine homofile venner.

− Jeg har først og fremst valgt å analysere kristne ståsteder, siden det er her motstand mot ekteskapsloven formuleres eksplisitt, sier Mellingen.

Hun mener Nina Karin Monsens bok er et eksempel på et særlig konservativt syn på ekteskap, familie og homofili. Den representerer en aktiv motstand mot homotoleransen som sjelden kommer frem i offentlig debatt, ifølge Mellingen.

− Samtidig har Monsen langt større nedslagsfelt og oppslutning enn man skulle tro, særlig etter tildelingen av Fritt Ords pris, sier doktoranden.

– Noen forholder seg til ytringene hennes som politisk relevante og meningsfulle, mens de av andre betraktes som dypt krenkende og absurde. Gjennom analysene mine viser jeg hvordan Monsens ytringer får en rekke effekter. I ytterste konsekvens kan tekstene hennes gjøre skade fordi de innprenter et svært krenkende språk som omtaler homofile og lesbiske som uønskede og i noen tilfeller kriminelle borgere, sier Mellingen.

– Så har vi Espen Ottosens fortellinger om sine homofile venner. Ottosen er et eksempel på debattanter som posisjonerer seg som homotolerante i tråd med regjerende normer, samtidig som han forfekter et krav om at homofile skal leve i sølibat eller inngå heterofile ekteskap, sier Mellingen.

− I motsetning til Monsen aksepterer han homotoleransen som verdi, og formulerer budskapet sitt deretter.

Heterohierarkiet

Selv om fokus for avhandlingen er kristenkonservative stemmer, ser Mellingen disse i sammenheng med majoritetens holdninger til homofile. Studier viser at en stor majoritet i Norge mener det er helt greit at homofile og lesbiske gifter seg. Likevel mener Mellingen at denne toleransen for homoekteskap også er uttrykk for at det beste er å være hetero.

− Et av mine poenger er at homotoleranse som norsk verdi ikke står i motsetning til heteronormativiteten, men at disse to faktisk er avhengige av hverandre, sier Mellingen.

– Problemet med toleranse er at det nødvendigvis innebærer et hierarki. Det viser at det er noe å tolerere, at noe er som det egentlig ikke burde, men som vi kan åpne litt for likevel. Det viser dessuten hvordan man fortsatt er farget av et syn man ikke vil vedkjenne seg, mener hun.

Aksept og avvik

− Både homotoleranse og den kristenkonservative motstanden er uttrykk for heteronormativitet – en antagelse om at det naturlige er å være heterofil. Homoseksualitet er da et avvik som man enten velger å tolerere eller ikke tolerere, sier Mellingen.

Hun viser blant annet til en levekårsundersøkelse om homofile gjort i Kristiansand i 2008, som presiserer at «de homofile» selv må ta ansvar for at «de heterofile» skal vise dem aksept gjennom å leve åpent og underrette om sin seksualitet.

– Det impliserer at homofile har et behov for en spesiell form for aksept som bare kan vises idet den homofile aktivt definerer seg som en minoritet, sier Mellingen.

Helle Mellingen. (Foto: UiA)

– Et samfunn der en minoritet formuleres som noe man er nødt til å avfinne seg med at finnes, er noe helt annet enn et samfunn med åpne muligheter og handlingsrom for ulike måter å leve på.

Mellingen understreker at dette på ingen måte betyr at alle egentlig går rundt og er homonegative.

– Mange som bruker begrepet toleranse tenker helt sikkert ikke på den måten. Men det ligger likevel et maktforhold i selve begrepet som vi må være bevisste på.

Fra smerte til lykke

Dette maktforholdet reflekteres også i funnene som ga avhandlingen tittel.

− Tittelen viser til to viktige funn i analysen, sier Mellingen.

− Ordet «smertespråk» har jeg lånt fra Tone Hellesunds forskning. Det er et begrep som synliggjør den sterke forventningen til at homofile har en smertefull historie på lager, og at oppskriften på et godt homofilt liv ligger i å være eksplisitt åpen om dette og om sin seksuelle orientering, sier hun.

− Forventningen til smerte blir nesten ekstrem i Espen Ottosens variant, der homoseksualitet tolkes som uttrykk for et barndomstraume som man må lete seg frem til og bearbeide.

«Lykkenormativitet» står i kontrast til smertespråket, og viser til en ensretting av lykkebegrepet.

− I vår kultur representerer den klassiske kjernefamilien den øverste oppnåelse av lykke. Og de homofile kan «få lov til» å bli innlemmet i denne lykken etter at de har kommet ut, sier forskeren.

– Dette dreier seg også om en toleranse som opprettholder hierarkiet. Det blir litt som at «det snille heterosamfunnet innlemmer de stakkars homofile» som en form for befestelse av egen makt.

Mellingen mener at tolkning av tekster og språk kan si noe grunnleggende om hvordan folk lever livene sine.

– Det handler om rammene for offentlig debatt. Om hva det er mulig å tenke og si, og hvem man kan være. Språk, ting vi sier og måten vi sier det på, gjør noe med verden rundt oss.

Absurd, men effektivt

Eksempler på dette finner hun i Nina Karin Monsens ytringer. I Kampen om ekteskapet og barnet omtaler Monsen blant annet sæddonor som en «krigsvoldtektsmann som gjør fiendens kvinner gravide», medmor hevdes å drive med «dyreavl», og homofile fremstilles som spesielt seksualiserte og promiskuøse.

– Det er interessant å analysere hva slags betydning hennes type retorikk og ytringer har for hvilke perspektiver som slår rot hos majoriteten, og hva som kan debatteres, sier Mellingen.

I avhandlingen slår hun fast at Monsens uttalelser er «krenkende ytringer» basert på en «absurd retorikk».

– Jeg snakker ikke om krenkende i juridisk forstand, men det er en kobling til det juridiske nivået også, sier Mellingen.

Hun har blant annet analysert hvordan norsk domstol forholder seg til lovgivningen om krenkende språk.

– Da jeg undersøkte dommer, fant jeg at enkelte ytringer på den ene siden ikke betraktes som krenkende nok til å tas alvorlig, mens dersom ytringene vipper over et visst punkt og blir for krenkende, avfeies de som absurde og blir ikke tatt alvorlig, forteller hun.

Høyesterett frifant for eksempel Boot Boys-lederen Terje Sjølie i 2002, som i en offentlig appell hedret Adolf Hitler og uttalte at jøder daglig plyndrer og ødelegger Norge, og «suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». I frifinnelsen vektlegges det at disse ytringene er «absurde» og «dermed unndrar seg tolkning».

− Det som interesserer meg ved dette, er hvordan slike «absurde ytringer» faktisk har effekter. Til tross for at de virker absurde i begynnelsen, blir de etter hvert sydd inn i debatten og utvider rommet for hva man sier i en offentlig samtale.

«Konstruerte barn»

Ulike måter å koble ordet «barn» til måten de har blitt til på, er ett av Monsens viktige retoriske poenger, ifølge Mellingen.

Monsen innfører for eksempel begrepet «konstruerte barn», insisterer gjentatte ganger på at homofile anser barn som forbruksvarer, og etablerer koblinger mellom begreper som «slavehandel» og «barnemarked».

− Gjennom stadig å gjenta slike begreper, skaper hun en slik virkelighet, sier Mellingen. 

– Når disse ordene har sirkulert en stund, blir de tatt opp av andre i diskusjonen, og så blir de etter hvert ikke sett på som problematiske lenger. Et eksempel på en beslektet debatt der dehumaniserende begreper har blitt normalisert, er debatten der barna går under betegnelsen «surrogatbarn».

Ekteskapsdebatten som ikke debatterte ekteskapet

Debatten rundt felles ekteskapslov synliggjør noe om hvordan vi forholder oss til lykke, mener Mellingen.

− Jeg synes professor og kulturforsker Sara Ahmed er genial når hun beskriver foreldre som «bare vil at barna skal bli lykkelige», og så vet de også nøyaktig hvordan barna skal bli lykkelige. Dette kan overføres til samfunnet generelt − man vet hvordan og hva lykke er. Dermed må man legge til rette for det, for eksempel ved også å la disse homofile som man tolererer, få lov til å gifte seg.

Mellingen synes det er synd at diskusjon om ekteskap som fenomen var nesten fraværende i ekteskapsdebatten, særlig siden aktive røster i homobevegelsen tidligere har hatt tradisjon for å stille spørsmålstegn ved ekteskap og kjernefamilie som ideal.

− Jeg skulle ønske man i større grad begynte å diskutere og kritisere ekteskapet som institusjon igjen, fremfor å være så veldig opptatt av hvorvidt «de homofile» som konstruert gruppe passer inn eller ikke. Det tror jeg ville være en veldig nyttig og interessant diskusjon nå, oppsummerer Mellingen. 

Forskeren

Helle Ingeborg Mellingen har fulgt Universitetet i Agders doktorgradsprogram i litteraturvitenskap.

Hun disputerte 16. august med avhandlingen Fra smertespråk til lykkenormativitet. Kjønn, seksualitet og religiøs identitet i et performativitetsperspektiv.

 

Aktuelle lenker

Latest news

Calendar

News Magazine

Our news magazine is an independent online newspaper and a member of the Norwegian Specialised Press Association Fagpressen.