Som å kysse en kobraslange

Det er umulig å bekjempe HIV og AIDS uten å bruke kunnskap som finnes blant folk lokalt. Særlig kvinners kunnskap og deres nettverk må brukes. For en persons helse er ikke bare et resultat av individuelle valg, det er like mye et resultat av miljø, kultur og samfunn.
Vendelin Simon

Lokal kultur og lokale institusjoner må sees som ressurser i arbeidet mot HIV og AIDS, ikke som hindringer. Det mener Vendelin Simon. Han har de to siste årene studert i Bergen, ved ’Gender and Development’ på Senter for kvinne- og kjønnsforskning. 

I sitt arbeide med mastergraden har han gjennomført feltstudier i Mbulu District i Nordre Tanzania. Det er anslått at om lag 90 prosent av Tanzanias 30 millioner innbyggere bor på landsbygda. Vendelin Simon gjorde sin studier her, blant de vesten kaller ’stammefolk’.

Eksplosiv epidemi

Statistikk viser at antallet HIV-positive i Mbulu-distriktet er raskt økende. I 1997 var 1,6 prosent av lokalbefolkningen HIV-positive. I 2001 var andelen steget til 7,5 prosent.

- De reiser til Arusha by og til Dares Salam, når de kommer hjem har de med seg sykdommen, sier han.

Vendelin Simon mener tallene lyver – og at den reelle andelen er høyere. Mange AIDS-pasienter dør hjemme uten at sykdommen deres er identifisert. HIV/AIDS er ikke noe folk snakker åpent om på landsbygda. Mange vil ikke teste seg, fordi de frykter døden kommer tidligere dersom de vet de er syke. De som får viruset risikerer å bli stigmatisert – og derfor unnlater de ofte å informere andre. Ofte får ikke engang egne familiemedlemmer vite det, før etter at den smittede har utviklet AIDS. Ved begravelser sier slektningene gjerne at den døde led av kreft eller tuberkulose. Sykdomshistorien omskrives, for å bli mer sosialt akseptabel. Stigmatiseringen gjør informasjon og forebygging ekstra krevende. Informasjonen kommer gjerne fra helsepersonell og andre eksperter som holder til i byen.

- De fortalte meg at de oppsøkte de ulike landsbyene en gang i måneden. Da kommer de med bil eller motorsykkel, noe nesten ingen i landsbyen har. Dermed bidrar det til å understreke avstand. De som kommer har lite til felles med folk i landsbyen og de kjenner dem ikke. Hvis jeg skal snakke med en kvinne om sex, kan jeg ikke snakke med min mor eller med en kvinne på min alder. Men jeg kan snakke med kona til onkelen min, eller med bestemor. Det er lov. Slike ting vet ikke de som bare kommer på besøk av og til, understreker Vendelin Simon.

Mye av informasjonen om HIV og AIDS spres gjennom media. Men i Mbulu-distriktet er infrastrukturen begrenset og moderne kommunikasjon er lite utviklet. Mbulu by hadde først nylig tilgang til elektrisitet og bare svært få hus har innlagt strøm. Så vidt Vendelin Simon vet, finnes det 5 TV-apparater i hele byen. Svært få har tilgang til aviser og han møtte svært få med tilgang til radio. Dessuten er antallet analfabeter høyt. Det betyr at mange går glipp av advarslene.

-Når jeg snakket med de som er ansvarlige for det nasjonale AIDS-arbeidet i området, mente de at informasjonen nådde 97 prosent av befolkningen i distriktet. Det er tall jeg tviler på etter å ha observert, intervjuet folk og hatt gruppediskusjoner. Dessuten er ’informert om HIV’ ganske relativt: En av de jeg intervjuet sa han hadde ligget med forskjellige kvinner siden 1990, men at han ikke hadde sykdommen. Kunnskapen om at du kan være bærer av HIV i ti år, uten å utvikle AIDS, er liten , sier Simon. Og legger til:

- For de som ikke vet, er ubeskyttet sex som ’å kysse en kobraslange’ - uten å vite om risikoen du tar. Men selv om folk vet hva HIV/AIDS er, er de ofte lite villige til å forandre livsstil og slutte med seksuell aktivitet som bidrar til å spre sykdommen.

Kvinner er utsatte – og sterke

- Kvinner er særlig utsatt, mener Vendelin Simon. Fordi det som regel er menn som avgjør hvorvidt de vil bruke kondom, og fordi kvinner er økonomisk avhengige. De har få muligheter til å gå dersom deres krav om sikker sex blir avvist av mannen.

- Det er nødvendig å endre folks måte å tenke på, for å bekjempe HIV og AIDS. Blant annet oppfatningen av kvinner som annenrangs borgere – hvis viktigste mål er å bli gift, nærmest uansett. En følge av dette er at kvinner er villige til å ta store risikoer for å bli gift. De er villige til å gifte seg med enkemenn som har mistet sin koner på grunn av AIDS, rett og slett fordi ekteskap gir dem en status som ’normale’. HIV blir en del av ekteskapskontrakten. Eller de godtar utroskap, fordi de er oppdratt til å unnskylde menn.

Likevel er det mulig å mobilisere kvinnekulturen mot HIV/AIDS, mener han.

- Tilsynelatende har kvinnene liten direkte makt i lokalsamfunnene. I praksis har de stor innflytelse på eldre menn, som tradisjonelt er lokalsamfunnets ledere.

Vendelin Simon beskriver hvordan kvinnene ofte møtes i skjul. Men hvis de står ovenfor et seriøst problem marsjerer de av sted på en truende måte for å konfrontere relevante lokale ledere. Og de gir seg ikke. De vender ikke hjem igjen, før de er blitt hørt og noe gjøres.

Deres mobilisering har i noen tilfeller vært så kraftfull at den har påvirket de som utfører ritualer og eldre menn til å endre sine beslutninger og stole på kvinnenes råd. At kvinnene enda ikke har aksjonert mot HIV/AIDS mener han dels skyldes at de ikke er klar over hvor mange som bærer viruset, dels det faktum at sykdommen spres gjennom seksuell kontakt. Derfor er dette ikke noe som kan snakkes om i forsamlinger der begge kjønn er representert .

- Myndighetene må bruke kvinnene, understreker Simon. – De må legge det opp slik at både tradisjonelle kvinner og moderne kristne kvinner blir inkludert. Og de må brukes både til å informere i samfunnet, til å påvirke lederne og sine egne familier. Men det betyr selvsagt ikke at menn skal fritas for ansvar.

Vendelin Simon er spesielt opptatt av bruken av alkohol, som øker sterkt blant menn. Dette er en medvirkende årsak til spredning av sykdommen. Forhold som disse vil han gjerne studere og undersøke videre.

’…come to see me’

- Deltakende kommunikasjon er tingen, hvis kunnskap og opplysninger skal nå fram, sier Vendelin Simon. Med det mener han åpen, to-veis kommunikasjon. Folk må selv få komme med forslag til hvordan løse egne problemer.

Slike deltakende strategier ble ignorert i mange tiår, men er nå i ferd med å bli anerkjent.

For å illustrere siterer han en han snakket med:

’They say I am rejecting the implementation of the project, but this is not true, they haven’t consulted me, so I have to show then that the road cannot pass here until they come to see me’.

Latest news

Calendar

News Magazine

Our news magazine is an independent online newspaper and a member of the Norwegian Specialised Press Association Fagpressen.