Pernille Ipsen: Et åbent øjeblik. Da mine mødre gjorde noget nyt

Bokanmeldelse

Den gang kvinner gikk hele veien

Et åbent øjeblik. Da mine mødre gjorde noget nyt er skrevet av historikeren og kjønnsforskeren Pernille Ipsen og kom ut i Danmark i 2020 på forlaget Gyldendal, og den er blitt tatt imot med strålende anmeldelser.¹ Boken er en original hybridsjanger: kildebelagt dokumentar over 1970-årenes danske rødstrømpebevegelse. Et historiefaglig bidrag til kvinnebevegelsens mobilisering og gjennombrudd på 1970-tallet i Danmark. Et kollektivbiografisk verk over syv sentrale aktører i bevegelsen som alle er forfatterens mødre. I tillegg har den litterære kvaliteter som faktisk gjør den til en pageturner.

Ipsens kollektivmødre og feministiske aktivister gikk inn for å skape et radikalt annerledes liv for seg selv og deres felles barn som en del av kvinnebevegelsens prosjekt på denne tiden. Det er en romanlignende pageturner over de anarkistiske, uforutsigelige og politisk høypotente årene for den danske rødstrømpebevegelsen. Ipsen beskriver at årene mellom 1970 og 1976 handlet om hvordan kvinner blir subjekter sammen, hvordan «jeg» ble «vi», et uovervinnelig, skrøpelig, omfavnende og utraderende «vi». Dette postulatet viser både til det personlige og politiske motet som drivkraft, men også til sårbarheten som ligger i ideologiske bevegelser og tett sammenvevde grupper. Der kan skillet mellom «oss og dem» være en radikalt motiverende drivkraft, på samme tid som denne står i fare for å utviske individet i kollektivismen.

Fortellingen i boken er formet i ringer som griper inn i hverandre rundt det utopiske øyeblikket som åpner seg sommeren 1971, da de vordende mødrene til Ipsen møtes på kvinneleiren Femø, før det lukker seg i 1976 grunnet smertefulle personlige og politiske uoverensstemmelser. Historien er skrevet frem i krysninger mellom mødrenes fortellinger om, og datterens fortolkning av, rødstrømpebevegelsens forutsetninger, forløp og følger. Ipsen ville ta vare på de individuelle opplevelsene og fortolkningene til mødrene sine: «Jeg hverken kan eller vil slå dem sammen» (…). «Og hvad hvis det endte med at slå skår i de tætteste menneskelige relationer. Mine mødre er, som Virginia Wolf skrev i A Sketch of the Past i 1939, blandt de ‘usynlige tilstedeværelserʼ, som altid er med mig. De er indeni mig, deres øjne er på mig» (s. 446).

Bevegelsen

Det åpne øyeblikket og de syv mødrenes reise til Femø tok avspark i og favnet venstresidens aktivistmiljø fra demonstrasjonene mot atomvåpen, vietnamdemonstrasjoner, husokkupasjoner, studentopprøret og Christopher Street. Rødstrømpene ble kjent for den flate, anarkistiske strukturen med autonome basisgrupper. Navnet, den politiske fargen og den flate strukturen var inspirert av women-only-separatismen fra den New Yorkbaserte gruppen Redstockings. Deres manifest ble dreiebok for de danske feministaktivistene.

Det pågikk etter hvert en vedvarende strid mellom fraksjoner i bevegelsen som ville holde fast på den flate strukturen og den løse organisasjonsformen og andre som ønsket formelle demokratiske prosesser og en strukturert organisasjon. Dette er et interessant punkt, ettersom kvinnebevegelsen i Sverige og Norge ikke har vært så eksperimenterende og utopiske, men organiserte seg i mer tradisjonelle politiske former. Statsviteren Hege Skjeie beskrev den såkalte statsfeminismen som en realiserbar utopi, som en politisk handlingsmodell, et samspill mellom kvinners mobilisering «nedenifra», gjennom feminisme og kvinneorganisasjoner – og allianser med makten «ovenfra», gjennom staten og i partipolitikken (2013). Ipsen gjør oppmerksom på hvordan uformelle ledere de første årene i rødstrømpebevegelsen, «sjefsideologer» og «guruer», fikk desto mer plass til maktutfoldelse jo mer mangelen på strukturer og demokratiske prosesser gjorde seg gjeldende. Hvordan 1970-tallets feminisme slo igjennom og utviklet seg gjennom ulike strategier og organisasjonsformer skulle jeg gjerne ha lest noe om i denne boken, som referer til både danske og norske organisasjoner og aktivister. På den annen side ville det tatt bort bokens tette fokus på det særegne ved rødstrømpebevegelsen og sprenge prosjektets ramme.

Søsterskap ble det nye slagordet. Parolen «Denne gang går vi hele vejen» ble for de syv mødrene virkeliggjort på Femø og i det okkuperte kvinnehuset i København, der også kvinnekollektivet ble grunnlagt. Det interessante er at Ipsen gir seksualiteten så sentral forklaringskraft for både mødrenes og rødstrømpebevegelsens radikale kraft. Bevegelsen og mødrene kunne gjøre dette med fraspark i en flytende seksualitet helt til doktrinære forskjellsdiskurser om hetero- og homoseseksualitens vesen fikk dem på avveier.

Ipsens teoretiske konklusjon er å forsøke å finne en håpefull vei gjennom forskjellene som både samlet og splittet hennes mødre og feminismen i 1970-årene – kjønnsforskjeller, seksuelle forskjeller, klasseforskjeller og forskjeller vedrørende organisering. Hun griper fatt i den svarte amerikanske forfatteren Audre Lordesʼ Zami: A New Spelling of my Name (1982) der Lorde undersøker erfaringene sine med aktivisme mot rasisme, sexisme og heteronormativitet i begrepet «the very house of difference»: «At være kvinder sammen var ikke nok. Vi var forskellige. At være ‘gay-girlsʼ sammen var ikke nok. Vi var forskellige. At være sorte kvinder sammen var ikke nok. Vi var forskellige. Det tog tid før vi forstod, at vores sted var selve forskellighedens hus [the very house of difference] og ikke sikkerheden i én fælles forskellighed» (s. 425).

De lesbiske, eller de «kvinneidentifiserte» kvinnene, spilte en avgjørende, men også splittende rolle for den danske rødstrømpebevegelsen, og det er Ipsens fortjeneste som historiker å skrive frem betydningen som den lesbiske bevegelsen hadde for feminismen. Det var skjellsettende å erklære seg lesbisk i en tid der homoseksualitet var kriminalisert, sykeliggjort og under jorden. Likevel var det tvil om åpent homoseksuelle overhodet hørte hjemme i bevegelsen, og ifølge Ipsen eksisterte det alltid et «oss og dem». Hun viser til at det ikke finnes en enkel forklaring på det til tider nærmest hatefulle forholdet mellom rødtstrømpebevegelsen og Lesbisk Bevægelse i løpet av 70-årene. Det var maktpåliggende for mange kvinner som identifiserte seg heteroseksuelt å holde de lesbiske enten helt ute av bevegelsen, eller i hvert fall ute av offentlighetens synsfelt – for ikke å bli stigmatisert som lesbiske mannshatere. I 1972 spilte manifestet «Den kvinneidentifiserte kvinne» en sentral rolle på Femø. Manifestet var en pendant til rødstrømpemanifestet, importert fra den New Yorkbaserte gruppen Radicallesbian. Den sentrale påstanden i manifestet var at det går en rett linje fra homososialitet til homoseksualitet. Formuleringen «vores energi må gå til vores medsøstre og ikke tilbage til vore undertrykkere», er illustrerende. Det nye lesbiske manifestet virket mobiliserende, og fra at de lesbiske hadde en marginal plassering, fikk de en sentral plassering i rødstrømpebevegelsen. Dette resulterte i dobbelorganisering som fant sin form i Lesbisk Bevægelse i 1974.

Seksualitetens forvandlende og splittende kraft

Ipsens mødre påpeker at den andre bølgens feminister var langt bedre forberedt til å snakke om klasse og kjønn enn til å forholde seg til seksualitet. De syv kvinnene som var villige til å gå hele veien sammen, satte imidlertid fingeren på at den sosiale revolusjonen de var med å igangsette av nødvendighet, måtte medføre en endring av familien og seksualiteten: «(…) når man levede i kernefamilier, gav det patriarkalske samfund automatisk magten til mændene» (s. 262). Kvinnekollektivet bikket på patriarkatets kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet ved å påpeke at familie, kollektiv, parforhold, foreldreskap – og seksualitet, ikke nødvendigvis henger sammen.

Kvinnekollektivet hadde vilje til å eksperimentere og bryte med patriarkatets helligste bånd – sammenhengen mellom ekteskapet mellom mann og kvinne med foreldreskap som mål. Da Ipsens mor, Sanne, ble gravid etter en tilfeldig seksuell forbindelse, bestemte kvinnene i kollektivet seg for å inngå et felles moderskap for barnet: «De bånd og forpligtelser, vi havde overfor hinanden, skulle være så stærke som de ægteskaber, vi havde forladt, helst meget stærkere» (s. 265). Og: «Der findes ikke nogen kategori, ingen faste forventninger, krav eller privilegier at træde ind i, når man er den tredje eller den syvende mor, eller endnu vigtigere, når man står rundt om et barn eller et barnebarn som et kollektiv af forældre. Derfor kan vi lave relationene selv, og vi skal lave dem selv (…)» (s. 455).

Kvinnekollektivets og feminismens utopiske visjoner og politiske kampvilje førte i tiårene som fulgte til omfattende endringer innen familielovgivning, permisjons- og foreldrerettigheter og endringer til et mangfold av familieformer som vi alle lever med i samtiden. Ipsens mødre gikk inn i et eksperimentelt, relasjonelt landskap med stor personlig og relasjonell risiko. Denne risikoen delte de med mange i den såkalte 68ʼbevegelsen og dens alternative eksperimenter og overskridelser vedrørende samliv, seksualitet og livsstil. Det er Ipsens fortjeneste at hun verken skriver seg inn i diskurser som ensidig moralsk fordømmer 68ʼernes eksperimenter, på samme tid som hun ikke underspiller at også hennes mødres eksperiment hadde sin pris. Ipsens biologiske mor Sanne skulle ikke ha særegne privilegier eller plikter knyttet til sin datter: «Jeg kunne ikke finde ud af at deles om det følelsesmæssige med at være mor, og de andre kunne godt blive sure, hvis jeg hævdede min førsteret» (s. 365).

Det som til syvende og sist veltet kvinne- og mødrekollektivet var striden om hvilken rolle parforhold skulle spille i fellesskapet, og hvilken rolle likekjønnede relasjoner versus heteroseksuelle skulle ha. Seksualiteten var med andre ord ikke bare en vesentlig forutsetning for kollektivet og den feministiske revolusjonen som ble igangsatt, den virket også splittende. Noen kvinner i kollektivet levde i likekjønnede par, mens de heteroseksuelle kvinnene enten levde aseksuelt eller hadde forbindelser til menn utenfor kollektivet. Separatismen i rødstrømpebevegelsen som holdt menn ute, ble også praktisert i kollektivet. Separatisme, og det som i dag går under den nok så uklare betegnelsen «identitetspolitikk», kan være nødvendig og mobiliserende for å få øye på usynliggjorte felles erfaringer og finne et språk for det maktens normer har marginalisert. Separatismen og essensialiseringen av forskjeller kan imidlertid også fungere politisk lammende og splittende, i stedet for allianseskapende og mobiliserende. Den indiske litteraturkritikeren og teoretikeren Gayatri Chakravorty Spivak (1988) kalte undersøkelsen og organiseringen rundt felles erfaringer og identitet for «strategisk essensialisme». Dette begrepet er et hovedbegrep i postkolonial teori som refererer til en politisk taktikk der grupper mobiliserer på grunnlag av felles kjønnet, rasialisert, kulturell eller politisk identitet for å representere seg selv. Selv om det kan være sterke forskjeller mellom medlemmene i disse gruppene, er det noen ganger politisk fordelaktig å midlertidig «essensialisere» seg selv. Utestengelsen av menn og den lesbiske separatismens primat i kollektivet, samt pardannelsens tendens til tilbaketrekning, førte i 1976 til bitter strid og oppløsning av kvinne- og mødrefellesskapet. Dette forutså faktisk Susanne, en av Ipsens mødre, allerede i 1973: «Hvis vi kræver, at vi skal være solidariske ud fra den forestilling om, ‘at vi er alle ensʼ, bliver vi desillusionerede og knækker halsen på det. Hvis vi tror, vi alle er ens, må vi fortrænge forskellene» (s. 285).

Ipsens mor Sanne var frustrert over at hun mistet det intense kvinnefellesskapet fra Femø og kollektivet, og legger mye av skylden på Lesbisk Bevægelse som splittende. Ipsens erkjennelse ser annerledes ut: «(…) men jeg synes ikke, det er Lesbisk Bevægelse, Sanne skal være vred på. Jeg så hellere en vred insisteren på, at det skal og kan være muligt at se hinanden og lave alliancer på tværs af forskellighed» (s. 424). Hun fremmer en form for skeiv, interseksjonell og allianseskapende visjon i denne boken og lurer avslutningsvis på når det åpne øyeblikket faktisk lukket seg: «De fastholdt, institutionaliserede, gentog og udviklede, men de lavede ikke længere noget helt nyt, og det behøvede de heller ikke, for der var allerede sat så mange nye spæde begyndelser i værk, at der var nok at arbejde med de næste mange årtier» (s. 429).

Som leseren nok har lagt merke til, er jeg begeistret for denne boken. Den er historiefaglig sterk, oppfinnsom og sjangerutvidende, har litterære kvaliteter og er et originalt, personlig bidrag til historieskrivingen om den danske rødstrømpebevegelsen. Den er av interesse for historikere, kjønnsforskere og studenter som er opptatt av sosiale bevegelser og politisk endring. Ipsens teoretiske forankring i et interseksjonelt, skeivt perspektiv, vil være av interesse for samtidens debatter om den såkalte identitetspolitikken og behovet for allianseskapende krefter innen feminismen og venstresidens politikk.

Litteratur

Lorde, Audre 1982. Zami: A New Spelling of my Name. New York: Crossing Press.
 

Skjeie, Hege 2013. «Hva var statsfeminisme». I: Beret Bråten og Cecilie Thun (red.): Krysningspunkter: likestillingspolitikk i et flerkulturelt Norge. Oslo: Akademika Forlag.
 

Spivak, Gayatri Chakravorty 1988. «Subaltern Studies: Deconstructing historiography». I: Ranajt Guha og Gayatri Chakravorty Spivak (red.): Selected Subaltern Studies: 3-32. New York: Oxford University Press.
 

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2021-02-03-07

Om boken:

Pernille Ipsen
Et åbent øjeblik. Da mine mødre gjorde noget nyt
København: Gyldendal 2020.
ISBN-13: 9788702241907