I den såkalte englemakersaken fra 1900, ble seks kvinner i Kristiania tiltalt for å ha drept over tjue barn de ble betalt for å ta vare på. Saken sjokkerte allmennheten, ikke bare som en grusom drapssak drevet av økonomisk vinning, men også fordi kvinnene tilsynelatende brøt med sin kvinnelige rolle som omsorgspersoner.
I en panelsamtale om kvinnelige forbrytere på Nasjonalbiblioteket nylig ble det argumentert for at lignende fordommer fremdeles preger media og rettsvesen.
Englemakernes relevans
‒ Interessen for «virkelige» historier og oppmerksomheten rundt straffesaker kan virke særlig stor i dag, men spesielle kriminalsaker har alltid opptatt befolkningen og blitt rapportert i media til enhver tid. Vi ville ha med dette historiske perspektivet, forklarer Line Norman Hjorth.
Hjorth er forsker i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og var leder for samtalen på Nasjonalbiblioteket. Hun mener at englemakersaken fremdeles er et godt utgangspunkt når man skal diskutere hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av offentligheten.
‒ Englemakersaken er relevant i dag fordi den tydeliggjør hvor tett forbundet kvinnens rolle i samfunnet er med de forbrytelsene hun tiltales for. Noe jeg vil tro gjelder for de fleste kvinners møte med rettsvesenet den dag i dag – på godt og vondt, sier hun.
‒ I tillegg ville vi gjerne litt tilbake i tid for på den måten å få fram hvordan rettssaker vakte oppsikt og genererte debatt den gang. Vi ville se på hvordan hvilken type forbrytelser kvinner begår antakelig har endret seg med tiden, og hvordan dette avspeiler endringer i normer, oppfatninger og ideologier.
Den dag i dag ser vi at saker i media om kvinner som begår overgrep mot barn ofte fokuserer mye på kvinnene selv og deres personlighet.
Tradisjonelle kjønnsroller har ikke lenger samme rotfeste som tidligere. Likevel er vi kanskje ikke så frigjort fra dem som vi innbiller oss, mener Hjorth.
‒ I alle fall lever og virker de i beste velgående når visse handlinger og mennesker skal vurderes av retten.
At kjønnsroller fremdeles spiller en rolle i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes er et syn som deles av kriminolog May-Len Skilbrei, som var med i panelet for samtalen. Til daglig er hun leder for Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
‒ Englemakersaken viser en kontinuitet i hvordan kvinnelige forbrytere fremstilles i offentligheten, mener hun.
‒ De ble sett som rent onde i det offentlige ordskiftet, mens de selv forsøkte å fremstille seg som ofre. Den dag i dag ser vi at saker i media om kvinner som begår overgrep mot barn ofte fokuserer mye på kvinnene selv og deres personlighet. De bryter med forventningene våre til kvinner og hva slags kriminalitet de kan begå.
Les også: Innelåste og ensomme: Kvinner diskrimineres i fengsel
Kriminelle kvinner
Kjønnsforskjeller kommer frem på flere måter når man tar en titt på kriminalstatistikken.
‒ Kvinner utfører langt færre kriminelle handlinger, og lovbruddene de gjør er generelt sett mindre alvorlige, forteller Skilbrei.
Når det er snakk om mer alvorlige lovbrudd hvor kvinner er siktet, ser vi fra utenlandsk forskning at de ofte blir fremstilt som medhjelpere eller ofre.
‒ Selv når kvinner gjør samme handlinger som menn, risikerer de å møte andre reaksjoner. Dette har å gjøre med forestillingene våre av hvordan kvinner er. Voldsforbrytelser og grov økonomisk kriminalitet er på en måte i kontinuitet med hva vi oppfatter som det mannlige, ifølge Skilbrei.
‒ Man kan si at vi i noen grad har normalisert mannlig vold. Ikke at det er akseptert, men vi har visse forventninger til det. Vold blir sett på som en slags ekstrem maskulinitet, og det blir et dobbelt normbrudd når kvinner gjør det samme.
‒ Hvilke typer lovbrudd er vanligst blant kvinner?
‒ Småbedrageri og nasking er vel der kvinner er minst underrepresentert. Narkotikakriminalitet er det også en del av, sier Skilbrei.
‒ Det har generelt blitt mer kvinnelig kriminalitet etter at kvinner ble en del av rusmiljøene og narkotika ble mer utbredt. I tillegg ser vi en del saker med kvinner anklaget for familievold.
Skilbrei mener det er en polarisering i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av media og samfunn, men understreker at vi mangler analyser av hvordan forholdene er i Norge.
‒ Når det er snakk om mer alvorlige lovbrudd hvor kvinner er siktet, ser vi fra utenlandsk forskning at de ofte blir fremstilt som medhjelpere eller ofre, sier hun.
Men når det kommer til enkelte drapssaker, kan kvinnen like gjerne bli sett på som hjernen bak.
‒ Så enten er de selv offere som er tvunget med av menn, eller så er de ekstra utspekulerte kriminelle, forteller hun.
Skilbrei forsker på hvordan mer alvorlige lovbrudd begått av kvinner omtales i media.
‒ Hver gang en kvinne begår et alvorlig lovbrudd, havner det på forsidene. Lovbrudd begått av kvinner er som regel ikke sett på som hverdagskriminalitet, slik det gjerne er for menn. Kvinners kriminalitet er mer nyhetsverdig, sier hun.
‒ Ofte er sakene preget av et personfokus man ikke så ofte ser i saker med mannlige forbrytere. I Christoffer-saken så vi for eksempel at mye handlet om moren, som hadde latt volden finne sted, istedenfor om stefaren, som var den faktiske voldsutøveren.
I panelsamtalen fortalte advokat Frode Sulland om enkelte tilfeller hvor han mente fordommene kan komme kvinnene til gode.
‒ De kan ha mer å spille på i retten. Kvinner kan oppfattes som svakere og lettere å lede enn menn, kommenterer Skilbrei.
Sulland hevdet kjønnsrollene kan være en ressurs for forsvarerne, som kan bruke idéen om at kvinner egentlig ikke er sånn for å få mildere straffer.
‒ Forsvaret kan spille på sympati og følelser på en måte man som regel ikke gjør med menn, rett og slett fordi det ikke ville fungert. Men det kan slå begge veier. Man kan gråte for å få sympati, men gråter man for mye blir man sett på som hysterisk, mener Skilbrei.
Les også: IS-kvinnene som verken ble lokket eller lurt
Stereotypier i strafferetten
Grunnen til at kvinners lovbrudd ofte blir oppfattet annerledes, kan knyttes til stereotypien av kvinner som omsorgspersoner, mener Hjorth.
‒ Kvinnen har tradisjonelt hatt omsorgsrollen i familien og ivaretatt omsorgsfunksjoner i samfunnet for øvrig. I englemakersaken spiller dette aspektet en helt avgjørende rolle. Jeg mener det er all grunn til å undersøke nærmere og problematisere hvordan stereotype fortellinger og kjønnsroller spiller inn på vurderingen av kvinner i retten, hevder hun.
Man kan gråte for å få sympati, men gråter man for mye blir man sett på som hysterisk.
Hjorth har selv studert hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av rettsvesenet, blant annet i en doktoravhandling om Orderud-saken.
‒ Vi mennesker avstemmer forventninger og fordommer i møtet med enhver handling og ethvert menneske vi skal ta stilling til. Det er på ett vis uunngåelig, forklarer hun.
‒ Rettsvesenet ville heller ikke kunne vurdere enkeltsaker og individer hvis de ikke baserte seg på forestillinger om hva som er normalt og unormalt, eller naturlig og unaturlig i en gitt situasjon.
Hjorth viser til at det blir problematisk når spørsmålet om hvorvidt en kvinnelig tiltalt er skyldig eller ikke påvirkes av forestillinger om hvorvidt hun er en god mor og omsorgsfigur eller ikke. Slike vurderinger er ofte basert på stereotype fortellinger som finnes i kulturen vår.
‒ Forskere peker på at i tilfeller hvor kvinner tiltales for drap blir det ofte tatt i bruk en eksplisitt stereotypisering, sier hun.
‒ Man ser gjerne på kvinnelige mordere som fordervede, unaturlige monstre – altså arketyper – mer onde enn noen mann. Ikke bare fordi kvinnene har forbrutt seg mot moralske og rettslige lover, men også mot naturloven der de er satt til å oppfostre og være omsorgsperson.
Det er ikke uvanlig at kvinnerollen blir dratt frem i rettssaker, forteller Hjorth.
‒ En studie viser for eksempel hvordan påtalemyndighetens angrep på tiltalte som kvinne ofte diskrediterer deres rolle som mor og hustru, og i tillegg problematiserer det de betrakter som upassende emosjonell respons.
Ifølge disse forskerne en utbredt tendens til at kvinnen forsøkes negativt framstilt ved å indikere at hun er en dårlig omsorgsperson.
‒ Det å fokusere på hvorvidt den tiltalte lever opp til tradisjonelle kvinneroller, kan ta oppmerksomheten vekk fra forholdet tiltalen egentlig gjelder. Spørsmålet er ikke lenger om kvinnen er morder, men om hun er en god mor – eller mer presist; disse spørsmålene kan ikke skilles fra hverandre.
Mangler i statistikken
Det er mye vi fremdeles ikke vet om kvinnelige lovbrudd, sier Skilbrei. Hun mener det kan være mørketall på lovbrudd begått av kvinner.
‒ Statistikken er bygget på den kriminaliteten som blir registrert, understreker hun.
Man ser gjerne på kvinnelige mordere som fordervede, unaturlige monstre – altså arketyper – mer onde enn noen mann.
‒ Det er åpenbart at kvinner begår langt mindre lovbrudd enn menn, men samtidig er det tilfeller som ikke anmeldes. Også her formes mye av forestillingene våre. Det kan være ulike terskler for å anmelde lovbrudd begått av kvinner enn av menn, spesielt når det kommer til voldskriminalitet og seksuell vold.
Ifølge Skilbrei er det mye antagelser i hvordan man ser disse sakene, også fra etterforskernes side.
‒ I drapssaker mistenker man ikke automatisk enken, mens enkemannen som regel vil være en av de første man mistenker, påpeker hun.
‒ Vi ser også at menn som blir utsatt for overgrep av kvinner ofte velger å ikke anmelde fordi de er redde for å bli latterliggjort eller mistrodd. Verken rettsvesen eller familie vil nødvendigvis tro på dem.
Skilbrei understreker at det fremdeles mangler mye empirisk forskning om kvinnelig kriminalitet i Norge.
‒ Modellene vi har kommer gjerne fra andre land. Drap har vi god statistikk på, siden det ikke finnes massevis av uoppklarte drap i Norge, men på andre felt er det mye vi ikke vet. Det kan jo hende vi skiller oss ut som et såpass likestilt land, men vi mangler data per idag.
