Unni Rustad: Kampen mot pornografi på 1970-tallet

Du er her: Hjem / Unni Rustad: Kampen mot pornografi på 1970-tallet

Unni Rustad: Kampen mot pornografi på 1970-tallet

Innlegg fra Unni Rustad 7. mars 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

Når noen minner meg på pornokampen får jeg øyeblikkelig mange bilder i hue.

Her er noen:

Jeg ser for meg dama som kom forbi en av de første pornobålene på Egertorget. Hun så stille og beskjeden ut og virka veldig skeptisk til det vi holdt på med. Da vi hadde forklart hva vi brant og hvorfor, åpna hu veska, tok ut femti kroner og sa kjøp dynamitt!

Jeg husker den unge jenta på en institusjon for ungdom hvor jeg holdt foredrag. Men hva er egentlig porno, spurte jenta. Porno handler om at jenter ikke hadde fitter, men er fitter, sa jeg. Ja, men er det ikke sånn det er’a?, sa hun, og jeg så på øynene hennes at dette visste hun mye om.

Jeg ser for meg de unge soldatene i leiren på Finnmarksvidda hvor kongebildet hang skeivt på veggen og gutta hadde lagd smørbrød med pynt og ikke ville legge seg etter foredraget fordi de hadde så mye de ville diskutere. Flere år etterpå ble jeg stoppa på gata av en kjekk kar som sa jeg var en av de soldatene, og takk skal du ha.

Kampen mot porno og prostitusjon ble en bevegelse som forandra folk. Det fikk jeg mange bevis på - jeg ble det ansiktet mange kjente igjen, og folk kom bort til meg uansett hvor jeg var. Veldig mange av dem var menn. Pornokampen forandra livet mitt, fortalte en mann jeg traff nylig - for første gang begynte jeg å stille meg sjøl spørsmål om hva som hadde forma seksualiteten min, sa han.

Les også: Pornobål i Norge, voldtektskamp i Frankrike

La oss gå tilbake til hvordan det begynte:

Fram til slutten av søttiåra var det lite som tyda på at en feministisk kamp mot porno var i emning. Predikanten Arild Edvardsen derimot var på banen. I 1969 fikk han med seg 12000 i tog med parolene ”Bort med pornopesten, kjærligheten er ren”, ”Norge trenger gammeldags oppdragelse”, og ”Norge! Husk Sodoma og Gomorra!”

Det første feministiske utspillet mot porno kom i 1974 da Birgit Bjerck og Brita Gulli besøkte sexklubb i Oslo og skrev innlegg i Dagbladet etterpå – mot den rådende kristne seksualmoralen og om hvordan pornoen gjør seksualitet til en vare som kan kjøpes og selges på det kapitalistiske markedet. Det ble stor diskusjon etterpå.

To år seinere krevde Norges Husmorforbund at det ikke skulle være lov å stille ut pornoblader i dagligvareforetninger og kiosker.

Kropp og seksualitet var tradisjonelt ikke et område for Kvinnefronten. Men ikke minst gjennom kampen for sjølbestemt abort kom kvinnekroppen i fokus. Da vi hørte om planer for flere sexklubber og massasjeinstitutter i Oslo tidlig i 1977 gikk vi til aksjon og arrangerte demonstrasjoner som spredde seg til flere byer. I Skien møtte tusen demonstranter opp og stoppa planene om sexklubb i byen.

Seinere samme år kom ”Liv og Ranveig”- saka.

To konduktører på Holmenkollbanen, Ranveig Snortheim og Liv Alming mista jobben da de nekta å selge billetter i vogner fulle av reklame for Narvesenbladet Alle Menn. Det ble en kjempesak, med et bredt samarbeid mellom kvinneorganisasjonene, og et stort raseri som blant annet ble omsatt i fem tusen underskrifter vi leverte styret i Oslo Sporveier. Liv og Ranveig fikk jobbene tilbake.

Dermed var pornografi på dagsorden, men ingen av oss visste særlig mye om hva den inneholdt. Derfor begynte vi å lese porno og diskutere, og det vi fant gjorde oss rasende og klare til aksjon. Hvordan skulle vi få folk til å se det vi hadde sett? Vi bestemte oss for en drastisk metode som ville gjøre det klart for alle at porno ikke var bilder av nakne kvinner. Kvinnefrontmedlemmer gikk inn i flere pornobutikker og forsynte seg, tok bladene med ut på offentlige plasser og tente på mens vi holdt appeller og fortalte folk hva pornoen inneholdt.

Flere kvinnefrontgrupper utover landet gjorde det samme på sine steder. Det ble et voldsomt rabalder som satte søkelyset på det vi begynte å kalle pornomafiaen. Under et pornobål på Egertorget tok politiet oss med til avhør, og politimannen brukte mest tid på å advare oss - folka vi nå utfordra var farlige og vi skulle passe oss, sa han.

Mange kvinner var klare til å gjøre noe, og i oktober 1977 tok Senterkvinnene initiativ til å samle 30 kvinneorganisasjoner som stifta ”Kvinnenes Fellesaksjon mot pornografi”.

Sånn så grunnlaget vårt ut:

  • Nei til salg av kvinnekroppen.
  • Forbud i markeds- eller likestillingslova mot kvinnediskriminerende reklame og reklame for porno.
  • Ja til seksualopplysning, nei til porno.
  • Stans salget av halvpornografiske blad gjennom dagligvarehandelen og Narvesen.
  • Håndheving av forbudet mot porno.
  • Klarere språk i loven.
  • Nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre seksuelle minoriteter.

Noen år seinere gikk aksjonen over til å bli Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon etter at Liv Finstad og Lita Fougner hadde lagt fram rapporten om prostitusjon, det såkalte Osloprosjektet som viste hvordan de to temaene hang sammen. I Fellesaksjonen kunne også menn være med.

At vi ble en bevegelse som skapte panikk hos pornoprodusentene ble helt klart, det kom trusler om vold og drap, og ikke minst sa Narvesenbladenes språk noe om hatet mot oss.

Et sitat fra Leif Hagens Aktuell Rapport fra 1980:

”Meg bekjent er det nesten ingen andre mennesker som er så fri som den moderne unge kvinne av i dag. På kjøkkenet har hun jo ingenting å gjøre mer….Og da skulle det faen skjære meg bare mangle om hun ikke skulle ville legge seg på ryggen når man får lyst på en dypp”.

Det ble flere rettssaker. Vi vant.

Det vi la mest vekt på, var skolering og organisering. Alle skulle kunne være med å vise sin motstand mot porno. Mange ble med i lokalgrupper som slåss for pornofrie nærmiljøer. Til og med en kvinne i rullestol på et øde sted skulle kunne delta, hun kunne jo sende inn falske bestillinger gjennom Narvesenbladene som hadde side opp og side ned med pornoannonser.

Men det viktigste var at både menn og kvinner tok stilling til hva pornoen handla om, synet på kvinner og seksualitet bladene denne kjempeindustrien agiterte for.

For å definere hva porno var gikk vi til betydning av ordet pornografi. Porne var de prostituerte kvinnene i Hellas som var nederst i samfunnet. Det er dette det handler om, sa vi, kvinnene i pornoen er varer på et marked, skapt for stå til tjeneste for alle menn, tilfredsstille kundens behov. Det er et kvinnesyn som rammer alle kvinner.

Vi slutta etter hvert å snakke om halvpornografiske blad eller mjukporno og hardporno. Det viktigste ble ikke å sjokkere med vold eller bruk av barn. Vårt viktigste poeng var at Narvesenbladene som stod ved siden av dagligvarene i alle butikker i landet gjorde synet på kvinner som porne til en alminnelig og hverdagslig sak, tilgjengelig for alle. Narvesen styrka en kvinneforakt som var helt nødvendig om kundene skulle begynne å tenne på andre og mer voldelige varianter av porno.

Hvor mange foredrag om porno aktivistene holdt i disse åra er det ingen som har telt. Når vi kom for å snakke på skoler, sa lærerne ofte: du må være forberedt på at elevene ikke kommer til å følge med, i hvert fall ikke de fra mekanikerlinja kunne lærerne si når vi var på yrkesskoler. På mange av de åpne møtene kom det menn som gjerne hadde fyra opp med noen øl først, og de satt gjerne og ildna hverandre opp først og jeg kunne høre dem si at nå skulle de ta hu derre skrulla. Før et av foredragene i en militærleir skreiv Dagbladet at nå skulle kvinneaktivistene inn i løvens hule.

Det slo aldri feil – etter de første minuttene satt tilhørerne som tente lys, og etterpå hendte det at noen av disse kara kom og sa takk etterpå.

Kvinnene sa også takk, men de sa gjerne ”det var ikke det at du sa noe nytt, men plutselig falt det mange brikker på plass”. Først ble jeg litt fornærma, vi hadde jo lest og studert og analysert, og så mente de at vi ikke sa noe nytt! Men så skjønte jeg jo at det disse kvinnene sa var den beste anerkjennelsen vi kunne få, vi hadde truffet spiker’n på hue og beskrivi noe kvinner kjente seg igjen i.

Jeg skal slutte med utdrag fra en tale fra slutten av åttiåra. Da oppsummerte antipornoutvalget i Kvinnefronten arbeidet gjennom mer enn ti år. Blant annet Nina Kristiansen, Torill Dahl og jeg var aktive der lenge, og denne talen gir et godt bilde på stemninga, synes jeg.

Den begynner med å si at vi kan være stolte av å ha vært med å forandre Norge, og så fortsetter den sånn:

”Det vi eier sammen nå – av kvinnepolitiske analyser, erfaringer og menneskelig innsikt er resultat av en enorm kollektiv innsats i 15 år.

Kunnskapen har blitt til gjennom uttallige diskusjoner i Kvinnefronten, i alle gruppene i Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon og andre lokale aksjoner, og ikke minst har vi blitt klokere av diskusjoner vi har hatt med gymnasiaster, bondekvinner, fagorganiserte, soldater, ungdom i fritidsklubber og skoler og tusenvis av uorganiserte kvinner vi har møtt rundt om i hele landet.

Da vi begynte kampen i midten av 70-åra var porno en skjult verden, og pornoindustrien var et ukjent begrep. Diskusjonene om porno ble ført av puritanere og liberalere hvor puritanerne sa at porno var normoppløsende og undergravde alt de mente var sunt og normalt, en forsøpling og et syndig brudd på kristen seksualmoral. Liberalerne på si side mente porno var bra, et tegn på at endelig var Norge på veg ut av den puritanske steinrøysa, frigjøringa var i gang.

Den ene fløyen sa nei og den andre ja, men i bunn og grunn hadde de mye til felles, syntes vi, de diskuterte porno som om det dreide seg om nakenhet og seksuell variasjon, ingen av dem sa noe om kvinner eller hva slags forhold mellom kvinner og menn bildene uttrykte. Ingen av dem gikk på bakmennene.

Vi begynte med å stille mange spørsmål. Hvor kommer alle disse bladene og filmene fra? Hvem står bak? Hva handler pornoen om når en ser på den med radikale kvinneøyne? Hvem er kjøperne? Hvorfor kjøper de? Vi gikk inn i verdenen hvor pornoen ble laga, og så oss rundt.

Først så vi Leif Hagen – en forbrytersk type på toppen av et imperium med en omsetning på over 200 millioner i året, et menneske ingen ville hatt tillit til i noen menneskelig sammenheng. Vi så velkledde forretningsmenn i flotte kontorbygg som diskuterte opplagstall og nye måter å presentere produktene på, akkurat som Hagen bare med litt finere fasade.

Vi møtte den såkalte journalisten som dro til Indonesia for å teste ”de nye varene” som Alle Menn kalte kvinnene i prostitusjon – for å gi leserne grei forbrukerveiledning til neste sextur.

Vi så fotografene som jobba i luksuriøse omgivelser med høyt betalte modeller, og han som svetta i et lagerskur i India for å få til mest mulig opphissende bilder av den seksårige fattigjenta som suger en voksen mann. På busstasjonene i LA og Bangkok fant vi menn som lette etter forkomne og hjemløse unger, og vi så bildet av Mario på 8 fra Filippinene og leste om hvor lykkelig han var over de femti kronene han fikk fra den vestlige kunden han nettopp var blitt voldtatt av – ”en ny form for u-hjelp” skreiv det norske bladet som ble distribuert av Narvesen hvor den norske stat var hovedeier.

Vi fant dem som hadde laget videospillet ”Custers hevn” hvor du får poeng om du greier å få general Custer gjennom alle hindringene sånn at han kan voldta ei indianerkvinne som er naken og bindi.

Vi avdekka en industri, et velsmurt produksjonsapparat som sørga for et variert varetilbud til menn over store deler av verden – og vi så hvem som betalte prisen:

De smilende ungjentene som trudde detta var vegen til den store berømmelsen – og alle kvinnene som var brukt opp i de finere bladene, og som nå var med på ting de ville ha nekta for noen år siden.

Vi møtte Linda Marchiano som ble presentert for verden som Linda Lovelace i filmen ”Deep Throat” om kvinnen som ”hadde klitoris i halsen”, og Linda fortalte om blåmerkene hun hadde hatt på kroppen etter slag fra halliken.

Vi møtte modige Sonja og de andre norske kvinnene som kunne fortelle hvor vanskelig det var å komme ut av pornomafiaens klør.

Tusenvis av ansikter møtte oss i pornoen, noen av dem var barn, men de fleste kvinner i alle aldre og farger, stumme, stønnende, smilende, skrikende kvinner.

Og vi så et mønster:

Detta handla om en verden hvor kvinner ikke er mennesker, dette er framstillinger av kvinner som ”de andre”, som prostituerte kunden kan kjøpe som en vare og bruke som han har lyst, og kaste når han er ferdig med. Du behøver ikke forholde deg til hvem hun er, hun er til for å ville det du, kjøperen, vil.

Når vi holdt foredrag viste vi lysbilder av de vanlige utbrettbildene som gikk igjen i alle de såkalte ”mannfolkbladene” som ble solgt overalt. Vi ba folk se på bildet av hun som poserte, og så spurte vi: Trur du hun har sans for humor? Hva tror du hun stemte ved siste valg? Tror du hun liker klassisk musikk?

Det slo aldri feil, mange begynte å le bare ved tanken. Så effektive er pornobildene, de setter disse kvinnene uttafor et vanlig menneskelig fellesskap, det er latterlig å tenke seg at de er som oss andre.

Om kvinner ikke er mennesker, blir seksualiteten ikke et møte mellom to folk, men mellom kunde og vare, og er det noe kapitalismen lærer folk er det å være konsumenter – tru at tomhet kan fylles med noe du kjøper, at lengsler kan stilles med en ny variasjon. Ingen veit å utnytte dette bedre enn pornoindustrien.

Hit kan du komme som du er, sier de til menn, du behøver ikke å plage deg sjøl med kompliserte følelser som ømhet og respekt, her kan du slappe av fra din egen redsel og usikkerhet, her tilhører du dem som bestemmer og får det som du vil – bare bestill – den siste ungjenta eller den moderlige typen med store bryster og snilt ansikt – og når du er lei, og synes du får for lite ut av det kan du skaffe deg bilder eller filmen med hun som skriker idet knipetengene klemmer brystvortene hennes, kanskje det pirrer mer – plag deg ikke med at hun kanskje har det vondt, husk kvinner er annerledes enn menn – de liker å bli tatt litt hardt…

Pornoindustrien har ikke finni opp et nytt budskap. Den har brukt kapitalismens effektive produksjonsmetoder til å få et gammelt budskap spredd mer effektivt enn noen har hatt mulighet for før. Kvinneforakten, menns rett til kvinner, kvinners plikt til å finne seg i og stå til tjeneste – skammen og skylda, det er kjente trekk ved vår kultur pornoen reindyrker og forherliger, derfor kan den også selges som dagligvare og leses av tusenvis av alminnelige menn. Vi vil inspirere folk til å tenke etter, hvordan har dette noe med meg å gjøre, er det dette jeg vil ha? Vi vil at de skal  organisere seg og gjøre sitt for å slå tilbake pornoens kampanje.

Men vi vil mer. Pornokampen er en kamp mot, men også en kamp for en stor drøm om en verden hvor kvinner kan leve som hele mennesker, være stolte av sin egen kropp, kjenne sine egne lyster og være grådige etter å få dem tilfredsstilt.

Vi lengter etter dagen da det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn elskeren din har, og menn ser på kvinner som sine likeverdige, mytene om kvinner som horer og madonnaer er borte, og ingen venter at den ene halvparten av menneskeheten skal gi og gi av omsorg og seksuelle tjenester, vi lengter etter dagen da puritanismens seksuelle dobbeltmoral og lumre mørke tilhører historia.

Å delta i pornokampen har vært som ei oppdagelsesreise i vår egen kvinnerolle og egen seksualitet, den har vist oss hvordan vi også er prega av det mønstret pornoen bygger på.

Å være med i Kvinnefronten betyr ikke at det ser ut som et 8.marstog inni oss. Vi kan tenne på porno, vi lever ikke i likeverdige og ømme kjærlighetsforhold bestandig, vi kan også gi opp egne følelser når andres behov melder seg, heterofile kan være redde for å bli oppfatta som lesbiske, osv. osv.

Sånn må det være. Seksualitet er noe vi lærer, og vi har lært vår i fiendeland.

Bare du veit hva det har gjort med deg, bare du kan bestemme hvor mye du orker eller vil eller tør forandre på, eller hvor mye du har lyst til å fortelle om det.

Men, for alle som vil skal det være rom for å snakke åpent og diskutere uten å bli stempla og uten å få en kvinnepolitisk riktig seksualitet tredd over hue, vi trenger ikke mer skam, og pornokampen skal ikke gi nye krav og påbud verken til oss sjøl eller andre om hvordan kvinner bør og skal føle og oppføre seg.

Vi må venne oss til at sjøl om vi står på de samme barrikadene, med de samme analysene, så er vi svært forskjellige folk som også kommer til å finne helt forskjellig svar på spørsmålet om hva slags seksualitet fri kvinner lever ut.

Vi veit ikke så mye om hva seksuell frigjøring er, vi har ikke engang et navn for å snakke om vårt eget kjønnsorgan, men nå, med prevensjon og sjølbestemt abort og en ny type kvinnebevissthet har kvinner mulighet til å prøve seg fram og eksperimentere, og mange er i gang med å utforske egne lyster og lengsler.

Vi er sammensatte mennesker med et hav av muligheter, vi er kvinner med det ene beinet i klisteret, og det andre søkende framover mot noe nytt, og av og til – i strålende øyeblikk kjenner vi at også her i denne verden er det mulig å sveve.