Brita M. Gulli: Gjenerobring av kvinnekroppen

Det viktigste eksempelet på gjenerobring av kvinnekroppen var loven om selvbestemt abort, som ga kvinner rett til selvbestemmelse og til medisinsk sikre aborter samtidig. Siden dette har vært tatt opp som eget tema på Milepelseminaret, lar jeg dette ligge her.

Men også andre sider omkring seksualitet og kropp ble tidlig et tema i kvinnebevegelsen.

Jeg skal snakke om to av mine egne erfaringer fra denne tiden.

Den gangen var det ikke så vanlig å snakke om seksualitet som det er nå. Strengt tatt var det ikke så vanlig å snakke om det i det hele tatt.

For å illustrere noe av stemningen for oss som ble tenåringer på tidlig 60–tall: så sent som/eller så tidlig som i 1963 høstet nå avdøde professor Grønseth storm da han i et radioprogram foreslo at niendeklassinger burde få prevensjonsundervisning hvis de ønsket det. Biskopene skrev et hyrdebrev de ville ha lest opp i radio og enkelte stortingsrepresentanter ønsket retningslinjer for hva som kunne sies i NRK.

Å snakke om kjønnsroller i det miljøet jeg selv kom fra, ble tolket som å snakke om seksualitet, og slikt gjorde man ikke.

Men den seksuelle frigjøring på 60-tallet (Make love, not war!) kom etter hvert til å lette på trykket fra 50-tallets etterkrigskonservativisme.

Som fersk student på slutten av 60-tallet kom jeg tidlig inn i debatter og etter hvert grupper som jobbet med kvinnespørsmål. I 1972 var jeg blitt medlem av Nyfeministen i Oslo. Organisasjonen fikk snart rykte på seg for å være for opptatt av seksualitet til forkleinelse for økonomi. Dette skyldtes bl.a. parolene om ”Nei til Tvangspuling” og ”Nå vil vi ligge øverst”, som ble tatt med til 8.mars demonstrasjonen i 1972 og som ikke ble like godt mottatt av alle.

De kraftige reaksjonene den gang henviser altså til en annen samfunnsmessig tidsånd. I dag ville vel noen knapt ha reagert!

Utover på 70-tallet begynte sex - klubber å dukke opp og kvinner aksjonerte både mot disse og mot misskåringer flere steder i landet, ikke bare Oslo.

Anno 1974

Nyfeministene var organisert i små, selvstendige bevisstgjøringsgrupper.

Etter et av disse møtene hadde vi gått på en av Oslos mange brune restauranter. Plutselig dalte et hvitt ark ned på bordet. Det var en invitasjon til Show på Oslo nye klubb, dvs. på Kongen. Inngangsprisen var kr. 100,- men pga. ”dameunderskuddet” hadde damer gratis adgang; til å spise, drikke, danse og hygge seg – og se på stripteaseshow. Men det var ingen forpliktelser - sto det på lappen.

Den var underskrevet av en på den tiden ganske kjent driver av den type etablissementer, gjerne omtalt som sex - klubber. Han hadde truffet de rette. Etter en begynnende irritasjon og litt diskusjon oss imellom bestemte vi oss for å ta imot tilbudet. På forhånd hadde vi avtalt ikke å danse, vi skulle bare se. Og vi ville sitte for oss selv.

Kongen var et ganske kaldt og ukoselig sted, særlig en mørk kveld i februar, der det lå ute i Frognerkilen. Og det var en stor overvekt menn. De satt stort sett ved bord rundt veggene. Vi ble geleidet til et bord med noen av dem, men greide allikevel å få satt oss for oss selv – på et bord litt ut på gulvet.

Og det var selvfølgelig ikke bare vi som inntok rollene som betraktere. Dessuten kom stripteaseshowet hver halve time. Og vi ble engasjert til dans. Vi sa nei takk hver gang. Etter hvert ble det for ubehagelig, bl.a. fordi vi ble avkrevd forklaring på hvorfor vi ikke ville. Vi hadde brutt spillereglene. Så etter en stund gikk vi. Eller trakk oss tilbake.

Etterpå skrev vi et lengre innlegg i Dagbladet. Det kom på kronikkplass: ”Kjønnsliberalisme og kvinneundertrykking i mannssamfunnet”.

Den gangen var kronikkene i Dagbladet temmelig lange og vi bredde oss utover. Vi hadde analysert oss frem til to typer striptease: en direkte og inviterende, en mer fjern og kjølig, begge med pirring som eneste resultat. Vi reiste spørsmål om hva som skulle gjøres med dette og hvem som kulle gjøre det, var det oss?

Vi lurte på hvorfor menn så på striptease og hva slags seksualitet menn hadde. Vi påpekte patriarkatets bruk av kvinner som kjønnsobjekt – kapitalismens bruk av kvinner som varer – og særlig forbindelsen mellom disse samfunnstrekk. Lå det ikke et ganske kjønnskonservativt syn på seksualitet til grunn for både striptease og pornografi? Var det ikke dette som gjorde det mulig med alle sex - klubbene i Oslo?

Vi avviste teorien om striptease og porno som sikkerhetsventil for menn. Denne katarsis-teorien var for øvrig et av de viktigste argumentene for frigivelsen av pornografi i Danmark på slutten av 6otallet. Konklusjonen måtte bli at vi sto overfor en tingliggjøring og avpersonifisering av seksualiteten generelt.

Det hører med til historien at på denne tiden var den såkalte ”kvinneindustrien” på fremvekst i Sverige, dvs. oppblomstringen av pornobutikker, bordeller m.m. Den seksuelle frigjøring som tok til på slutten av 60-tallet hadde begynt å gi resultater, men det var ikke akkurat den friheten vi ønsket oss.

I tråd med den radikalfeministiske tradisjon så vi altså denne seksuelle frigjøring fra kvinners ståsted.

Det er selvfølgelig vanskelig å si hvilken effekt en slik avisdebatt hadde for å gjenerobre kvinnekroppen. Men det ble i alle fall en omfattende debatt som gikk utover et kjønnsnøytralt begrep om seksuell frigjøring. Det viktigste var nok å omdefinere spørsmålet, å reise spørsmål om hvilken frihet, for hvem? Hvor tilgjengelige skulle kvinner være?

Muligens var det mest provoserende at vi hadde snakket om menns seksualitet sett ”utenfra”? Med dagens uttrykk hadde vi ”kjønnet” menn, ikke bare kvinner, som jo alltid har vært svært kjønnet.

Dessuten hadde vi i en viss forstand spionert.

En av kronikkene het ”Er mannen en gris?” - skrevet av en mann. Etter dette ble hele diskusjonen selvfølgelig bare hetende Mannsgrisdebatten.

Dette var ikke uttrykk vi hadde brukt eller implisert, vi mente at også menn ble fremmedgjorte av porno og striptease. Men vi undervurderte menns innsikt i sine langsiktige interesser, som det het den gangen. Vi hadde truffet et ømt punkt.

Av mer praktiske resultater må nevnes at to av diskusjonsdeltagerne, som for øvrig var uenige, senere giftet seg. Dette var jo både et hyggelig og også ironisk resultat for oss. I Nyfeministene den gang var vi nokså kritiske til ekteskapsinstitusjonen, som vi, i historisk synsvinkel, anså som patriarkatets basisinstitusjon, som burde forsvinne, i hvert fall i sin nåværende form.

I våre dager har markedskreftene ekspandert voldsomt. Porno fås kjøpt i matvarebutikker. Missekåringene er tilbake. ”Det mannlige blikk” har invadert reklamen. Objektgjøring av kvinners kropp og seksualitet kan virke som en gammeldags analyse, men det kan også være at vi bare har vent oss til mer – av det samme – i et samfunn der bildene og perspektivene innebygd i dem tar en mer og mer dominerende plass.

Den norske kvinneundersøkelsen

Dette var en undersøkelse av norske kvinners seksualitet. Det var den første i sitt slag i Norge.

Vi var åtte kvinner som jobbet med prosjektet over en treårsperiode. Vi samarbeidet med Pax forlag. Det ble til en bok, som gikk i to opplag, dvs. ca 5000 eksemplarer (Kvinners sexualitet, Pax Forlag, 1983, 1990). Vi var inspirert av Hite-rapporten som kom ut i USA i 1976, på norsk i 1980.

Shire Hite hadde utarbeidet en rekke spørreskjemaer som hadde som mål at kvinner skulle beskrive sine egne seksuelle opplevelser i sitt eget språk. Det hadde vært for mye mannsdefinering av kvinners seksualitet.

Med Shire Hites tillatelse brukte vi ett av spørreskjemaene. Hun hadde spredd informasjon om skjemaene bl.a. gjennom kvinneorganisasjonene. Vi gjorde det samme. I tillegg publiserte vi informasjon om undersøkelsen i aviser, ukeblader og la ut skjemaet på Kvinnehuset i Oslo.

I den norske utgaven av Hite-rapporten ble kvinner invitert til å delta og henvende seg til oss for å få skjemaet. Vi arrangerte et møte med Shire Hite i Studenter-samfunnet i Oslo der hun fortalte om det amerikanske prosjektet.

Vi søkte Norsk forskningsråd for anvendt sosialvitenskapelig forsking om penger. Vi syntes vi hadde en god sak, ingen hadde gjort en slik undersøkelse i Norge før. Vi fikk avslag! Undersøkelsen kunne ikke garantere representativitet pga. innsamlingsmåten. Og det var jo riktig. Vi inviterte de som hadde lyst. Og hvem som hadde lyst kunne jo være temmelig skjevfordelt i kvinnebefolkningen.

Men den store og kjente Kinseyrapporten fra USA hadde gjort det på samme måten. Og hvordan skulle en ellers gjennomfør en så intim undersøkelse.

Interesse var en nødvendig forutsetning for å få vite noe i det hele tatt. Dessuten kunne undersøkelsen betraktes som såkalt eksplorerende, dvs. den type undersøkelse du gjør når du ikke vet så mye om noe, men må finne det ut, som innledning til en mer omfattende undersøkelse med representative pretensjoner.

Men vi var vant til gratis arbeid. Vi sendte ut i alt 2520 skjema i løpet av en toårsperiode. Vi fikk tilbake 327, dvs. ca.13%. Til sammenlikning kan nevnes at Hite fikk tilbake tre prosent av i alt 100 000 utsendte skjema, en prosentandel som var vanlig i USA for denne type undersøkelser (Hite, 1980, s. 19).

Den svenske kvinnorapporten fikk en svarprosent på 18. De gjorde også et forsøk med et såkalt representativt utvalg, dvs. de sendte spørre-undersøkelsesskjema til et representativt utvalg av kvinner mellom 18 og 60 år i Gøteborg og Stockholm, altså kvinner som ikke selv hadde bedt om å delta. Det resulterte i en svarprosent på fem.

Spørreskjema besto av 61 spørsmål om forholdsvis intime tema i et direkte språk. Svaralternativene var åpne, dvs. du kunne skrive hva du ville, det var ingen forhåndsbestemte svar. (Skjema IV finnes i den norske utgaven av Hite-rapporten for dem som har den i hyllen).

Noen spørsmål var om sosial bakgrunn. Dermed kunne vi slå fast følgende skjevfordeling: Det var en overvekt av kvinner under 40 som hadde svart. Omtrent 50 % hadde høyere utdanning.

Tre fjerdedeler levde i faste forhold. Fem prosent var lesbiske eller bifile.

Endelig var det en overvekt av kvinner fra Østlandet. Men det var få svar fra eldre kvinner og fra husmødre.

Dette var jo ikke overraskende. Det ble heller ikke en representativ undersøkelse, vi kunne ikke generalisere.

Men vi kjente til skjevhetene. Verdien lå – og ligger i - at vi har fått kjennskap til noen kvinners seksuelle erfaringer. Og vi kan jo lure på hvor spesielle de er, sammenlignet med alle norske kvinner.

Motivene for å svare var mange: Noen ville snakke ut, noen ville dele sine erfaringer med andre kvinner, noen ville motarbeide mannlige forståsegpåere, noen ville vite om andre kvinners seksualliv, noen ville bidra til å endre holdninger og spre opplysning – om lesbiske kvinner.

Noen svarte også at spørsmålene kunne virke skremmende og vanskelige, men at det å svare også var lærerikt. Og noen så skjemaet som en mulighet til hjelp i egen frigjøring – og terapi. Vi fikk også vite at blant dem som ikke svarte, var det noen som brukte skjema som utgangspunkt for diskusjon med andre kvinner.

Vi hadde altså 327 spørreskjema, hvor mesteparten av svarene var såkalt åpne og usystematiserte. Det lengste var på 50 sider, men det var uvanlig.

Vi hadde gjort en klassisk kvalitativ undersøkelse, arbeidet med å systematisere opplysningene lå foran oss. Vi leste gjennom alle besvarelsene ”på langs” for å se etter tema. Etter hvert klippet vi fysisk opp skjemaene og jobbet i mindre grupper. Temane som utkrystalliserte seg i denne prosessen ble grunnlaget for bokkapitlene. De fulgte ikke temainndelingen i skjemaet.

De tar opp:

  • Tidlig seksualitet
  • kvinneidealer og kroppsopplevelse
  • seksuelle fantasier
  • hva orgasme er - og betyr for kvinner
  • veier til orgasme
  • hva onani og samleie betyr for kvinner
  • om kvinner oppnår seksuell glede
  • seksuell tvang
  • samliv og ekteskap
  • eldre kvinners seksuelle liv

På en del punkter var det også mulig å kvantifisere svar innen hvert tema. Da gjorde vi det for oversiktens skyld.

Ikke overraskende fant vi en stor variasjon. Vi fant også et rikt språk.

Vi var tilbakeholdende med å tolke materialet, meningen var jo at vi skulle la kvinner komme til orde med sine erfaringer slik de så det. Avhengig av politisk ståsted kan en legge ulike tolkninger inn i et materiale. Hvordan bestemmer vårt ståsted, egne politiske analyser, det vi ser? Hvor legitimt er det å tolke andres erfaringer inn i eget begrepsapparat, for eksempel et feministisk, som legger vekt på maktforskjeller? I dag heter denne debatten standpunktdebatten.

Et av spørsmålene i spørreskjemaet dreide seg om redselen for å si nei til samleie og om dette kunne kalles voldtekt. Innad i gruppa var vi uenige om hvor bredt begrepet om voldtekt skulle anvendes både generelt og i forhold til svarene vi fikk. Kvinnene som svarte hadde også ulik tolkninger av hva de hadde opplevd. Men her tillot vi oss å være normativ i den forstand at vi mente at seksuell tvang kunne være kvinneundertrykkende, også når kvinnen påtar seg all skyld: ” Jeg kunne jo sagt nei”.

Boka ble stort sett godt mottatt, og et andre opplag tydet jo på at boka har hatt betydning. Vi fikk god drahjelp av Åsa Rytter Evensen, som både informerte om, brukte bokas resultater og anbefalte den i en spørrespalte om samlivsspørsmål i Kvinner og klær og sin egen legepraksis.

Da hun skrev forordet til den andre utgaven, fikk vi også vite at hun hadde vært med på undersøkelsen. Så det skarpe skillet mellom forsker og ”de utforskede”, som vi prøvde å overskride, ble på den måten virkeliggjort dobbelt opp!

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.