Anne Røthing: Kvinneorganisasjonenes internasjonale engasjement

Du er her: Hjem / Anne Røthing: Kvinneorganisasjonenes internasjonale engasjement

Anne Røthing: Kvinneorganisasjonenes internasjonale engasjement

Innlegg fra Anne Røthing 9. mai 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

Når jeg er bedt om å stå på talerstolen her i de siste minuttene av seminaret – etter alle disse eminente representantene for norsk samtidskvinneaktivisme og politikk, så er det fordi jeg muligens kan si noe om den historien som ligger i norske kvinneorganisasjoners internasjonale engasjement de siste 25 årene. Og ut fra den, forsøke å si noe om hva som er status, og hva som er/bør være i fokus, for organisasjonene i dag.

Jeg var daglig leder i TV-aksjonen Kvinner i den 3. Verden i 1989 – og jeg var daglig leder for FOKUS – forum for kvinner og utvikling da FOKUS fikk TV-aksjonen i NRK i 2005. Jeg har ellers mitt daglige virke som prosjektleder i NRKs kulturavdeling.

Det jeg skal si noe om, knytter seg til den såkalte nye kvinnebevegelsen – bevegelsen av kvinnepolitisk aktivisme fra 70-tallet og framover. Ikke slik å forstå at jeg skal gjennomgå alle 8. mars- togene med parolefeidene – men det er to særlige viktige saker som jeg har lyst å ta med:

1978: Lov om rett til selvbestemt abort vedtas – og det første krisesenteret for kvinner åpnes.  To viktige – og vi er mange som vil si, helt avgjørende saker i vår kvinnepolitiske historie.

På 80-tallet jobbet jeg for verdens første likestillingsombud: Eva Kolstad. Det var noen år der likestillingsarbeidet sto sterkt i Storting og departement – og fokus var stort på jenter og yrkesvalg (Kvinner i mannsyrker), kvotering – både i arbeidsliv og i utdanning. Det var et positivt samrøre mellom kvinneorganisasjonene og det offentlige – som bl.a. handlet om et stort og voksende nettverk av kommunale likestillingsutvalg. (spør Beatrice Halsaa om det..) og om kampanjer for å stemme på kvinner til både kommunevalg og stortingsvalg (spør Torild Skard om det…) Det var et omfattende engasjement – men det var i stor grad rettet mot oss selv – mot det norske samfunnet.

Like fullt, FNs kvinnekonvensjon og FNs kvinnetiår etter kvinnekonferansen i Mexico i 1975 lå i bunn for de kvinnepolitiske tiltak her hjemme, og FNs videre internasjonale kvinnekonferanser hadde stor oppslutning.

Kvinnetiåret var synlig – og det var et internasjonalt kvinnetiår. Kvinnekonferansene i København, i 1980, i Nairobi i 1985 og i Beijing i 1995 fikk en imponerende oppslutning – fra 133 medlemsstater med 1200 delegater på regjeringskonferansen i Mexico i 1975 – og rundt 5000 representanter på NGO-konferansen. Til FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 var 189 medlemsstater representert, der var 6000 delegater på regjeringskonferansen – og vi var 30.000 som deltok på NGO-konferansen i Beijing. Beijing var den største FN-konferansen holdt noen sinne, og handlingsplanen fra denne konferansen er fortsatt plattformen for kvinneorganisasjonenes internasjonale engasjement – den ligger formelt vedtatt til grunn for FOKUS sin prosjektstrategi.

Som både Ingrid Eide,Torild Skard og andre har vært inne på før i dag, var det flere av de etablerte kvinneorganisasjonene som var svært aktive opp mot det kvinnepolitiske arbeidet som ble gjort i FN. De jobbet opp mot kvinnekommisjonen, og mange av kvinneorganisasjonens krav ble til FN-resolusjoner og anbefalinger.  Flere av kvinneorganisasjonene var – og er, også organisert i internasjonale ”paraplyer” – Norges Husmorforbund (i dag Kvinne-og Familieforbundet) var medlem i The Assosiation of Country Women of the World, og startet allerede i 1974 med støtte til kvinneprosjekter i den tredje verden – eller til u-land, som det het den gang…, mens Norsk Kvinnesaksforening – Norges eldste kvinnesaksforening, men også sentral i ”den nye kvinnebevegelsen”, er medlem i International Alliance of Women.

Kvinnefronten på sin side, dro strake veien ut i verden.  Inspirert av kontakter på FNs kvinnekonferanse i Nairobi, gikk de inn i nettverk og ble direkte partnere med enkeltorganisasjoner på andre kontinent, så som IAC (Inter African Committee against harmful traditions), en nettverksorganisasjon som siden 1984 har jobbet mot kjønnslemlestelse, og Coalition Against Trafficking in Women, et internasjonalt nettverk, etablert i 1989, som arbeider mot handel med kvinner – og for kriminalisering av horekunder.

TV-aksjonen 1989: Kvinner i den tredje verden.

Informasjonen under aksjonen konsentrerte seg om fire hovedområder:

  • Kvinner og rettigheter
  • Kvinner og produksjon
  • Kvinner og miljø
  • Kvinner og kultur

TV-aksjonen 1989 samlet på mange måter kvinneorganisasjonene til ett rike.

Det var Norske Kvinners Nasjonalråd som var initiativtaker til søknaden – som første gang gikk til NRK i 1987. Søknaden var utarbeidet av en arbeidsgruppe valgt av organisasjonenes Hovedkomité. Kvinneorganisasjonene ble slått på målstreken av Flyktningrådet, men den samme arbeidsgruppen utarbeidet ny søknad – og lyktes med den. Da sto 35 kvinneorganisasjoner bak søknaden, og innen aksjonen gikk av stabelen, hadde ytterligere 11 organisasjoner sluttet seg til.

Arbeidet startet altså lenge før selve aksjonsdagen, med møter rundt mangt et spisebord, samlinger, og valg av arbeidsgrupper og aksjonsstyre.

En høstdag i 1988 sto et par forventningsfulle sjeler i noen tomme kontorlokaler i Sognsveien – det var styreleder Grete Eldorhagen fra Norsk Bondekvinnelag – og undertegnede, nyansatt som aksjonsleder. Tja – hvordan starter man et aksjonsarbeid?

Vi må vel ta noen telefoner… men vi hadde ingen telefon. Noen brev måtte vel ut… men vi hadde ikke noe å skrive på – eller med. Jeg prøver ikke å si at vi heltemodig startet med to tomme hender. Vi fant to binderser og en femtiøring langt nede i lodenfrakklommen – og dessuten hadde vi over 40 organisasjoner og et høyst oppegående styre i ryggen – og alle på hugget for å få til en god aksjon.

Det falt mange spydige bemerkninger som kvinne er kvinne verst – bare vent....(forøvrig et feilsitat, symptomatisk nok -  det heter ”Frende er frende verst…” i Håvamål.)  Slike spydige bemerkninger måtte avsenderne bite i seg.

Målet for kvinneorganisasjonene den gang, var selvsagt å få inn så mye penger som mulig til støtte for kvinnerettede prosjekter i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Men like viktig var å synliggjøre det internasjonale engasjementet – få opp på dagsorden, kvinneaspektet i bistandspolitikken. Etter FNs internasjonale kvinnetiår slo Departementet for Utviklingshjelp fast at kvinnerettet bistand ”ikke primært er et kvinneanliggende, men kanskje den viktigste bistandspolitiske oppgaven vi står overfor i midten av 1980-årene”.

En TV-innsamling i kvinneorganisasjonenes regi, der organisasjonene både tok ansvar for og la premissene for, bruken av innsamlede midler, mente vi ville være en konkret oppfølging av nasjonale og internasjonale avtaler om å sette kvinners ressurser og behov i fokus.

Det var et uttalt ønske om å være langt mer politisk enn veldedig i vår kampanje.

Vi ønsket å vise kvinners styrke – og dermed potensialet i utvikling, dersom kvinners situasjon ble bedre. 

En litt annen internasjonal side ved de norske kvinneorganisasjonenes engasjement i denne aksjonen, var støtten som ble gitt til Mira-senteret – støtte for en videre utvikling og en styrking av innvandrerkvinnenes organisering i Norge. For mange organisasjoner var dette et første møte med innvandrerkvinner i det hele tatt, og det tok også både tid og krefter å få til denne støtteordningen, ettersom reglene den gang tilsa at aksjonspengene ikke skulle gå til norske prosjekter.

I vårt første informasjonsskriv – Aksjonsposten, formulerte vi målene sånn:

  • Vi skal klare å formidle hverdagen og styrken til kvinner i den tredje verden
  • Vi skal klare å mobilisere 90.000 bøssebærere
  • Vi skal klare å samle inn 100 millioner kroner

Jeg kan ikke la være å ta med, et lite vers fra en samling i aksjonssekretariatet etter aksjonen:

Hvorfor holde tale – når tallenes tale er klar:

Nittisju millioner – klingende mynt i et kar!

Aksjoner i hytt og aksjoner i pine

Aksjon ’89 kommer ut blant de fine

Med slagord og trykk var vi søren så nøye:

Ikke en flue fikk røre et øye!

Spør oss om jobben – eller Uli Sigar (indonesisk sanger som var med i Tv-sendingen)

Vi spilte på laget Women All Star

Vi var hundre på tusen

Av velskodde kvinner

-som hver og én var en sikker vinner.

Vi var akkurat så stolte.

Oppfølgingsperioden for denne aksjonen var av NRK satt til 5 år.  Med midler fra TV-aksjonen ble det opprettet et sekretariat som formidlet støtte til norske kvinneorganisasjoner som drev prosjektvirksomhet i samarbeid med kvinneorganisasjoner i sør.

Altså fortsatte samarbeidet mellom kvinneorganisasjonene – og det så bra, at vi via noen organisatoriske sløyfer, (SIKS = Senter for Internasjonale Kvinnespørsmål) i 1995 ble det som i dag er FOKUS.

I dag – etter 30 år og to fredsprisutdelinger til kvinner som var sentrale under aksjonen, Rigoberta Menchu og Wangari Mathai, består FOKUS av 72 organisasjoner.

Det omfatter kvinneorganisasjoner, kvinneutvalg i politiske partier, fagforbund, solidaritets- og bistandsorganisasjoner. Et mangfold som på mange vis er en styrke – men dersom en med 72 så forskjellige organisasjoner skal søke konsensus til enhver tid, har det også sine svake sider.

FOKUS har i dag rammeavtale med NORAD for både prosjektarbeid og informasjonsarbeid. FOKUS fikk tildelt NRKs innsamlingsaksjon i 2005: Drømmefanger – denne gangen med et mer ”spisset” tema: Vold mot kvinner.

Kampanjen samlet seg om fire hovedområder:

  • Kvinner i og etter krig og konflikt
  • Handel med kvinner
  • Kjønnslemlestelse
  • Vold i nære relasjoner

Innsamlingsresultatet: 139 millioner kroner.

I dette spennet fra èn aksjon til en annen, utkrystalliserer det seg følgende:

Det internasjonale engasjementet er stort – jfr. 72 FOKUS-tilsluttede organisasjoner.

Fra stor bredde i engasjementet (generelt engasjement for synliggjøring av kvinner i bistands- og utviklingspolitikken) til en konsentrasjon om tema vold mot kvinner.

Under et tema som vold mot kvinner, blir kvinners reproduktive rettigheter viktig – og tematisk kan jeg trekke fram igjen abortsaken og åpning av krisesenteret i 1978.

Nå – 30 år senere -  er dette fortsatt avgjørende, viktige og utfordrende tema for kvinneorganisasjonene – for kvinnebevegelsen – for kvinner verden over.

Dobbeltmoral og religiøs fundamentalisme dreper. Ja – biskop Gunnar Stålsett uttalte: ”Paven i Vatikanet, i allianse med konservative politiske krefter i USA, dreper undertrykte kvinner ved å bannlyse bruk av kondom.”  Dette var en kommentar som falt i forbindelse med en konferanse om HIV/AIDS.

Kvinner blir ikke bare utsatt for risiko for å bli smittet av HIV/AIDS når hun ikke har tilgang på kondom, men sjansen for å bli uønsket gravid har katastrofale konsekvenser.

Vi vet at langt over en halv million kvinner dør årlig på verdensbasis av svangerskapsrelaterte årsaker, og dødsfall etter utrygge aborter utgjør mellom 20 – 25 % av disse.

Gro Harlem Brundtland spilte uten tvil en stor rolle i viktige drøftinger om dette tema på FNs store befolkningskonferanse i Kairo i 1994 – og i den nåværende regjerings Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet, understrekes heldigvis denne problematikken, og betydningen av økt og konkret innsats.  Der står det (s. 21): Seksualitet er et ladet tema, både i mange samarbeidsland og i internasjonale fora, der sterke krefter arbeider for å motvirke åpenhet omkring seksualitet. Dette hindrer arbeidet for prevensjonsveiledning, tilgang til kondomer, forebygging av hiv/aids og arbeidet mot utrygge aborter.

Jeg tror ikke bare det er i ”samarbeidsland og internasjonale fora” at kvinners seksualitet og reproduktive helse er et ladet tema – det er det i det norske bistandsmiljøet også – og også i kvinneorganisasjonenes eget forum for kvinner og utvikling.

Jeg tror en utfordring til kvinneorganisasjonene nå, er å ta tema reproduktiv helse på alvor. Kreve fokus på et problem som tallmessig, i en annen sammenheng ville vært bokstavert ut med store bokstaver som epidemi, global krise e.l.

Takk for en flott seminardag – takk for meg.