Oldtidens Maria var myndig og moderlig

Oldtidens Maria var myndig og moderlig

Protestantiske kirker har framstilt Jesu mor som en stille og lydig kvinne. Bildet som ble tegnet av henne i oldtidens Konstantinopel, var stikk motsatt.
Mer om Religion
Mer om Kristendom
Ifølge legenden besøkte Maria Romanos Meloden i en drøm, og ga ham en skriftrull som han skulle spise. Dette ga ham hans evner som dikter og sanger som han skulle bli kjent for. Illustrasjon hentet fra Basil den andres Menologion, cirka år 1000.

I boken «The Virgin in Song. Mary and the Poetry of Romanos the Melodist» skriver teologiforsker Thomas Arentzen om poeten Romanos Melodens skildringer av Jomfru Maria. Romanos levde i Konstantinopel, dagens Istanbul, på 500-tallet og var den største og mest kjente salmedikteren i Romerrikets historie.

– Romanos levde i en tid da ærbødigheten overfor og kjærligheten til Maria blomstret. Hun ble blant annet oppfattet som Konstantinopels store beskytterinne. Dette var en viktig og spennende tid i utviklingen av synet på Maria, sier Arentzen, som er forsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.

En myndig kvinne

Gjennom Romanos’ hymner har Arentzen prøvd å forstå hvordan de tidlige kristne så på Maria og hvilken rolle hun spilte i troslivet deres. Svært få forskere har studert disse diktene nærmere, og i boken presenterer Arentzen et annet syn på Jomfru Maria enn det som er kjent fra tidligere.

– I forskningen har man gjerne oppfattet Oldkirkens Maria enten som en uskyldig jomfru og et forbilde for nonner, eller som et symbol for inkarnasjonen, det at Gud ble menneske. Her er Guddommen Jesu far mens Maria er Jesu mor, og hun blir slik et uttrykk for at Jesus er et guddommelig menneske, sier han.

Maria prater med tyngde, hun spør og mener, og hun er velartikulert.

I Romanos’ tekster er Maria alt annet enn en typisk nonne, som i senantikken skulle være jomfruelig, innadvendt og taus.

– Maria prater med tyngde, hun spør og mener, og hun er velartikulert. Hun er også en kvinne som har bryster overfylte med melk, og disse får den lille babyen suge på. Hun representerer fruktbarhet og moderskap, autoritet og kunnskap.

Flørter med engelen Gabriel

Romanos’ bilde av Maria er dessuten langt mer erotisk enn vi er vant til her hjemme.

– Hun er vakker og attraktiv, noe som blir spesielt tydelig når Romanos skildrer dialogen mellom henne og engelen Gabriel. Gabriel er en flott mann som kommer på besøk, og de leker en slags flørtende lek, forteller Arentzen.


Thomas Arentzen er postdoktor ved Teologisk Fakultet, UiO. Foto: UiO

Bildene Romanos tegner, ligger nært den folkelige religiøsiteten, også kalt folkefromheten, ifølge Arentzen.

– Både på Maria-ikoner og i katolske statuer finnes det ganske tydelige skjønnhetsidealer innskrevet. Den ammende Maria er også et viktig motiv i visse deler av kristen billedkunst. Disse elementene av kristen hengivenhet til Jomfruen dukker opp i Oldkirken og spiller fortsatt en viktig rolle blant kristne i dag.

Likevel har teologer vært mer interesserte i nonnen eller inkarnasjonssymbolet, påpeker han.

– Tradisjonelt oppfattes Kristus som sentrum i kristendommen. En forståelse av hans rolle og person er viktig for alle grener av den kristne verden. For teologer er det derfor kanskje lettere å forklare en Maria som peker på læren om Kristus enn en Maria som står på egne bein. 

Maria speiler samfunnet

Men hvem var Maria egentlig? Var hun stille og lydig, eller var hun en veltalende, myndig kvinne? Arentzen mener at det er feil spørsmål å stille.

– Det blir som å spørre hvem den historiske Jesus egentlig var. I den kristne verden er både Jesus og Maria mer enn det historiske livet de levde på jorda. De er levende skikkelser for de troende her og nå, sier han.

Det handler hvordan man skal tolke disse personene i forhold til menneskers liv i tiden

Når teologer i dag prøver å svare på hvem Maria eller Jesus var eller er, er det ikke fordi de skal gi en endelig historisk beskrivelse av dem, mener Arentzen. Både han og andre forskere har innsett at de ikke kan gjøre dette.

– Snarere handler det om hvordan man skal tolke disse personene i forhold til menneskers liv i tiden. I min bok forsøker jeg å se på skildringene av Maria som et speilbilde av Konstantinopel på 500-tallet.  

Hymnene var kveldsunderholdning  

Konstantinopel var Østromerrikets hovedstad, og Romanos beskriver en Maria som det var mulig for bymenneskene å forholde seg til og skape en relasjon med.

Så ble også Romanos’ hymner gjerne framført på kveldstid, hymnefremføringen var kveldsunderholdning som kinobesøk i dag.

– De lange hymnene er nok skrevet for å konkurrere med teaterlivet eller annet underholdningsliv i byen på den tiden. Historier som er korte og prosaiske i bibelfortellingene, gjøres til dramatiske og spennende møter, sier Arentzen.

De kan også være ganske overraskende, som for eksempel når Maria får besøk av de vise menn etter Jesu fødsel, men ikke vil slippe dem inn. Hun spør hvem de er, for en kvinne kan ikke slippe inn fremmede menn i sitt hus på det viset. Etterpå utvikles det en samtale mellom dem.

Begynnelsen på det som skulle komme

Kirkehistorikeren tror Marias popularitet på denne tiden var begynnelsen på det som skulle komme seinere. Jesu mor er en viktig del av mange kristne menneskers liv både i den øst-romerske (bysantinske) kristendommen, som seinere ble til den ortodokse kirke, og i den vest-romerske kristendommen, seinere katolisismen. En stor del av Maria-tradisjonene vandret etter hvert fra det gresktalende øst og vestover i Europa.

Martin Luther nølte ikke med å omtale Maria som Guds mor.

Bare i den nordlige, protestantiske verden har Maria blitt tegnet som en nokså anonym skikkelse; en stille, lydig kvinne som sitter på eselet og trenger hjelp fra Josef. Hun har ikke fått mye oppmerksomhet, verken i Norge eller de andre skandinanviske landene.

Denne holdningen til Maria har røtter i reformasjonen, mener Thomas Arentzen.

– Martin Luther nølte ikke med å omtale Maria som Guds mor, men reformatorene satte i gang en bevegelse som etter hvert førte til en sterk skepsis mot det man litt foraktfullt har kalt «Maria-dyrkelse». Kanskje er det nå, med reformasjonens 500-årsjubileum, på tide å innse at dette ikke trenger å bety at Maria skal skrives helt ut av historien.

Artikkelen er tidligere publisert på nettsiden til Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.