Vi har for lite kunnskap om kvinner og innovasjon

Debatt

Vi har for lite kunnskap om kvinner og innovasjon

Kvinner står for mindre enn 5 prosent av patentene som tas ut i Norge. At innovasjonsfeltet er mannsdominert handler om at kvinners bidrag ikke fanges opp, mener Elisabet Ljunggren.
Mer om Debatt
Mer om Arbeidsliv
Alle mennesker, uavhengige av kjønn, har gode ideer som kan bidra til å utvikle samfunnet vårt, mener Elisabet Ljunggren.

Det er kanskje ingen menneskerett å delta i innovasjonsprosesser, men organisasjoner som vil være innovative bør ta hele sitt menneskelige ressursgrunnlag i bruk. Om vi i Norge skal opprettholde levestandard og velferdsnivå må vi bli mer bevisste på likestilling, også i innovasjon. Og ettersom likestilling er en demokratisk rettighet bør politikerne ta grep for å få dette til.

Mangler kjønnsfokus


Elisabet Ljunggren er professor ved Nord Universitet og forsker på entrepenørskap og innovasjon ved Nordlandsforskning. Foto: Nordlandsforskning

Innovasjon blir oppfattet som en kjønnsnøytral aktivitet i den rådende innovasjonsforskningen og –policyen både i Norge og Europa. Ingen har vært særlig opptatt av hverken kjønnslikestilling eller kjønnsbalanse i dette feltet, bortsett fra Sverige. Heller ikke kjønnsforskere i Norge har vist interesse for feltet. Kjønn er ett av de grunnleggende organiseringsprinsipper i samfunnet, og innovasjonsfeltet er intet unntak.

Om utgangspunktet er at alle mennesker har gode ideer som kan brukes til å utvikle samfunnet vårt, hva skjer om man ekskluderer 50 prosent av befolkningen fra innovasjonsaktivitetene? Og hva om man skaper produkter og tjenester som er tilpasset 50 prosent av befolkningen, og overser nyskaping som gjøres på felt hvor det ikke er utviklet mål eller verktøy for å se dem?

Hva er innovasjon?

I forskning og policy er den mest brukte definisjonen: «innovasjon er en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier».

Men hva er egentlig «nytt»? Noe som er nytt i Norge, kan ha eksistert lenge i Japan. Vil for eksempel innovasjon i offentlig sektor alltid skape økonomiske verdier?

Kjønn er ett av de grunnleggende organiseringsprinsipper i samfunnet.

I innovasjonsbegrepet ligger det også en forståelse av endring. Vi vet at små endringer som skjer over lang tid kan gi store resultater, men også at det kan skje store endringer på kort tid  i produkter eller tjenester. Men hva er små endringer og hva er kort tid i denne sammenhengen?

Hvorfor innovasjon?

Det er mange forventninger til hvordan innovasjon kan bedre livene våre og bidra til velferdsutvikling. Et av de mest brukte argumentene er at innovasjon skal sikre Norge og norske bedrifter konkurransefortrinn globalt, og at innovasjon bidrar positivt til norsk økonomi og sikrer velferdsstaten.

Nå brukes også velferdsinnovasjon i diskusjonene om hvorfor innovasjon er viktig. Man forventer at innovasjoner skal opprettholde nivået på norske velferdstjenester både ved at vi vil arbeide smartere, og utvikle ny velferdsteknologi. Eldreomsorgen skal bli billigere og bedre. Og til det grønne skiftet behøves innovasjoner av både tjenester og produkter. Hvordan vil disse innovasjonene påvirke menn og kvinner, unge og eldre? Og hvem skal delta i dette endringsarbeidet?

Hvordan måles innovasjon?

For å forstå og kartlegge innovasjonsaktiviteter foretar SSB jevnlig innovasjonsmålinger i et utvalg av norske bedrifter (CIS). Dette gir data som kan sammenlignes med data fra andre land.

Den amerikanske forskeren Londa Schiebinger har vist hvordan innovasjoner er kjønnet. For eksempel inkluderer ikke fotballdataspillet FIFA kvinnelige spillere og lag. Noe som kanskje forklarer hvorfor spillet ikke er interessant for unge kvinner? Mer alvorlig er at mange diagnoser og medisiner er utviklet med utgangspunkt i mannskropper, det har vært fatalt blant annet når det gjelder kvinner og hjertesykdommer. Mange produkter, tjenester og opplevelser er altså kjønnet, og konsekvensene av dette må vi kjenne til.

Mange produkter, tjenester og opplevelser er altså kjønnet, og konsekvensene av dette må vi kjenne til.

Svenske forskere har «kjønnet» innovasjonsmålingene ved å kombinere CIS-data med den svenske RAMS-databasen, som tilsvarer det norske arbeidstakerregisteret. Ved å kombinere de to databasene fikk de fram informasjon om kjønn og innovasjon på bransjenivå. Av de 30 bransjene som ble gjenfunnet i CIS-datasettet var 24 mannsdominerte bransjer (maks 40 prosent ansatte er kvinner), og ingen kvinnedominerte bransjer (maks 40 prosent ansatte er menn).

Kvinner fanges ikke opp

Som eksemplet ovenfor også viser, er det slik at når man bruker CIS som grunnlag for å identifisere innovasjonsaktivitet blir innovasjon en «manneting». Hva så med patenter? Færre enn 5 prosent av patentene som tas ut i Norge blir tatt av kvinner. Enten er ikke kvinner innovative, eller så er det slik at de innovasjoner kvinner gjør ikke fanges opp av målene – eller den forståelsen av innovasjon som råder. Det siste har flere forskere påpekt, og man har spurt hva som vil skje når man begynner å studere innovasjon i offentlig sektor, hvor majoriteten av norske kvinner arbeider.

Innovasjonsmålingene er altså svært skjevt kjønnet og gir kun oversikt over innovasjonsaktivitet i mannsdominerte bransjer. Kvinner er overrepresenterte i servicenæringene og disse næringene er oftest ikke regnet som innovative. Data fra CIS gir grunnlag for beslutninger om virkemiddelbruk og policy. Når kunnskapsgrunnlaget er så kjønnsblindt blir også politikk og virkemiddelutforming og -bruk deretter. Dette må vi gjøre noe med!